Annerledeslandet

Vi som har hatt Gro Harlem Brundtland som landsmoder og Anne Enger Lahnstein som neidronning, vi er vant til å tenke at Norge er annerledeslandet. Kanskje er det også slik. At det er vi som er annerledes, mens resten av verden er de som er vanlige. Ta for eksempel husene. Her settes det opp hus på ingen tide og uten andre hjelpemidler enn en trillebår, en sementblander og en murerskje. For her bygges hus av stein må vite. Tre som materiale er enten for kostbart eller for krevende. Men hus isoleres ikke. Hus bygges heller ikke for å holde kulda på avstand, men for å skape litt le for vinden og holde regn og sol på noen armlengders avstand.

Mitt kjennskap til det virkelige livet i den verdensdelen jeg nå bor, var begrenset. Tre korte besøk som turist hadde lært meg noe. Som opplyst menneske har jeg lest en del, Men mest har jeg hentet fra TV. Erik Byes fjernsynsprogram fra 60-tallet en viss pittoresk bakgrunn av den mer spesielle sorten, og en lang rekke elendighetsreportasjer i forbindelse med tv-innsamlinger hadde gitt meg en ide om sorte, sultne unger og de slitne mødrene deres. Ja, også alle slags eksotiske dyreprogram da.

Da jeg i går parkerte bilen min ved Village of Hope, altså på et slags gårdstun og i landlige omgivelser, fikk jeg se noe jeg bare har sett på tv, og da i forbindelse med elefanter. Jeg så en diger sort bille som trilla en kule puh eller møkk om du vil, avsted over gårdsplassen. Møkkaklumpen var formet som en perfekt kule, og den ble trillet raskt avsted. Billa styrte godklumpen sin med en fantastisk presisjon, og med på ferden var kona - tror jeg. Det klamret seg i alle fall en bille til klumpen og trillet avsted. Den styrende bille så ut til å gjøre dette ved å gå opp på henda, i den grad biller har hender, og så trille det hele av sted med bakbeina. Nå vet jeg at det er svært langt til nærmeste ville elefant fra Hottentott Holland der dette skjedde, så møkka måtte være fra en hund.

Slike syn vil jeg aldri få hjemme i Norge. Ikke fordi vi ikke har hunder som gjør fra seg, men fordi vi ikke har gode vekstvilkår for slike biller. Mangfoldet et ikke til stede. Vi har både tordivel og flua, gå bare til Prøysens samlede og sjekk. Vi har både rev og hare, flue og veps. Bie og mygg. Det siste vet vel jeg som kommer fra Lillestrøm; alle myggs hjemsted.

Den lille opplevelsen med billa og møkkaklumpen, ga meg enda en liten følelse av hvor langt hjemmefra jeg er, og at annerledeslandet ikke handler om hva et sett enige politikere er uenige om, men at vår norske krok er så hardbarka at det rett og slett ikke er mulig for alle slags små og store kryp å overleve. Det hadde heller ikke alle de menneskene som er henvist til å bo under plastikk og kassebord.

I fjor var jeg på Færøyene. Der lever rundt 45.000 mennesker og et enda større antall sau. Lite annet. Jeg fikk to døgn og anledning til å gå i min egen gate, Trondargóta. Jeg var der den danske nasjonaldag. Der møtte jeg en mann son nektet å holde stengt denne spesielle nasjonaldagen. Han nektet å være dansk. Han ønsket gulatingsloven tilbake.

Nå tenker jeg at om noe virkelig er annerledeslandet, må det være Færøyene. Men joda. Vi er bra sære vi også, i vår rike sterile verden.

Umoralsk mett

I går spiste jeg uforskammet mye. Så mye at jeg hadde ubehag hele natta og til langt ut på morran. Det gjorde jeg i et land der svært mange unger, og enda flere voksne går sultne til sengs.

Da jeg skulle kjøre fredagssuppa fra restauranten i Grabouw til Barnas Velferdssenter i den fattige bydelen Roidakka fredag for et par uker siden, hadde de glemt hele suppa. Restene som skulle være i den var kastet, og kokken som skulle lage den, var gått hjem. Vi improviserte, og samlet litt mat av det vi hadde stående, i tillegg til at mine venner som var på besøk skjøt til litt. Kokk skaffet vi op suppe ble det. Sikkert ikke like god og næringsrik som den restaurantlagde, men et varmt måltid.

Derfor var jeg på alerten, som det heter i Nord-Norge, på tå hev, i mer dannede deler av landet, i forkant av forrige ukes suppe. Jeg stakk innom onsdag og forsikret meg om at alt var i rute, og fikk et ja. Det står på tavla. Men selvsagt var suppa glemt da jeg presis klokka tolv dukket opp. En ivrig kjøkkenskriver hadde strøket ut alt fra tavla, og ingen suppe var påbegynt. Da de spurte meg om hva vi skulle gjøre, sa jeg lage suppe, jeg kan komme tilbake om tre timer.

De heiv seg rundt. Den sosiale samvittigheten og velviljen er i fullt monn til stede, så suppe ble det. Nå hadde det seg slik at jeg måtte kjøre gjester på flyplassen, så min venn og sjef Tim var suppekjører denne fredagen. Han plukket med seg en liten assistent fra bydelen og de hadde hatt en hyggelig prat. Den lille "assistenten" fortalte Tim at fredagssuppa var ukas høydepunkt, og at han ikke hadde spist siden onsdag, og hadde hatt veldig lyst på mat torsdag. "Men jeg kan vente", hadde han smilt.

Hver eneste dag kaster jeg mat. Ikke mye, men nok til at jeg reflekterer over det. Da vi var små hjemme i det sosialdemokratiske og rike etterkrigs-Norge, fikk vi høre at vi skulle spise opp maten vår; omkvedet var: "Tenk på barna i Afrika". Vårt argument for ikke å spise opp, og at barna i Afrika ikke var verd å bry seg med, var avstanden. De kunne jo ikke få en halvspist skive av oss i Norge. Skulle vi liksom sende den i posten?

Nå kjenner jeg barna i Afrika. Nå bor jeg nær noen av de fattigste og mest sultne. Likevel kaster jeg mat. Men hvor moralsk er det å ta med en halvspist skive å gi bort? Jeg forutsetter naturligvis at de også få annen mat av meg om jeg hadde tatt på meg en slik forsyningsoppgave. Kan jeg kaste resten av en brødskive. Er det rett å forlate et halvspist restaurantmåltid fordi magen blir mett før øynene, eller er det rett og slett andre som har ansvaret for at systemet er feil.

Fortsatt er jeg mer enn mett fordi jeg spiste hele det digre måltidet på restaurant i går. Men på tallerken ligger en halvspist skive etter en liten hvit gutt. Den gikk i søpla. Jeg synes det er enda mer umoralsk å "hive" mat til mennesker som trenger alt, enn å la den gjerningen være, og heller hjelpe til å kjøre suppe. Den lille supppeassistenten til Tim var klok. Han sa, jeg kan vente, fordi jeg vet at suppa er god.

Tenk om vi hadde hatt samme klokskap. Da hadde jeg verken vært overvektig eller umoralsk. Kanskje flere med meg også.

Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

Utstyrshysteri

Nylig arrangerte vi en nett- og fotballturnering for unger og ungdom fra det som kalles community'ene, et samlebegrep for tradisjonelle township'er og squattercampen. Township'ene er de bosetningene som myndighetene lagde for svarte og fargede under apartheidtida, mens squattercampene er uregulerte bosetninger av skur ført opp fordi det ikke er andre boliger å få. Hjemme ville vi kalt det slum.

Men i alle fall, det er her de idrettsglade ungene bor. Men guttene spiller fotball. Jentene fikk også sitt tilbud og utøvde sin sport nettball med like stor entusiasme. Nettball er det vi hjemme i gamle dager kalte kurvball, og spilles på en gressbane med en noe mindre ball og en kurv som står på et frittstående stativ. Vi kom kjørende eller bussen fra Gaffleys busselskap, det lokale selskapet, som hadde mesteparten av de 120 ungene med seg. Selv om vi hadde vinduene igjen, kunne vi høre syngingen og elleville gledesrop fra bussen.

Nå ble jeg innledningsvis svært teknisk og med tok med mange sidespor. Noen er kanskje ikke nødvendig, andre er det. Ikke minst om hvor de kommer fra. For her snakker vi ikke bare om fargete, men også om fattige. Likevel er de som unger hjemme, lykkelige når de kan være aktive. Turneringen varte fra ni til halv ett en lørdag og Elgin Country Sportclub hadde lånt oss en snipp av sin plen.

For mange av ungene var det første gang de var innenfor gjerdet på dette svært hvite, lekre stedet. Å komme opp til denne klubben, 20 minutters gangvei fra byen er, som i mange andre sammenhenger, som å bevege seg fra ett solsystem til et annet. Forskjellene kan ikke være større. Vakker stor plen med en rekke sportsfasiliteter som tennis, cricket og bowling, den engelske versjonen. Stedet er beliggende ved foten av en rekke fjell, men med et stort vann mellom seg og fjellene. Vannet brukes av en rekke roklubber i området som treningsbane. Engelsk inspirerte roklubber, må vite. Dessuten er det basseng der, og et tilhørende klubbhus der det serveres middag og forfriskninger. Alt i alt et sted der ingen fargede eller svarte til nå har tenkt å forsøke å få medlemskap.

Her ble turneringen spilt. Selv var jeg dommer på banen med gul markering, og blåste, forklarte og var myndig. Seks kamper av 20 minutter på rappen gjorde meg svett, men kroppen glad. Det gjør at jeg bare skriver om fotballdelen. Ungene var delt inn i fire lag og vi hadde fått låne drakter, slik at alle spillerne hadde ekte fotballdrakt. Alle spilte barbeint. I alle fall i starten. Likevel bredte det seg en mote, et utstyrshysteri blant ungene.

I mange år har jeg vært pappa og brukt helger og ettermiddager på sidelinja for å heie fram og oppmuntre egne og andres unger. Jeg har gjort det med glede. Like stor har ikke gleden alltid vært når det må til stadig nye sko eller nytt utstyr. Noe har vært nødvendig etter våre forhold, noe har et snev av mote i seg, og atter noe er utstyrshysteri. Som drikkeflasker av spesiell utforming. Nok om det. Tilbake til turneringen for ungene fra Grabouw på Elgin Country Sportclub.

Det var i den fjerde kampen jeg oppdaget dette utstyrshysteriet. Noen av guttene hadde satt en liten sokk på høyrefoten. Jeg kikket meg litt rundt, og tenkte tilbake; en av de beste av de eldste hadde fra starten en slik sokk på. De var av standard billig merke, og hadde egentlig ingen hensikt, så jeg humret litt over fenomenet. Likevel tok jeg det opp med Daz som var arrangementsansvarlig, og vi ble enige om at trenerne skulle få bestemme. Og to trenere slo hardt ned på dette. Ikke alle har sokker, så de kunne ikke tillate dette utstyrshysteriet, noe de fleste aksepterte. Her skulle det være likhet.
Men noen er maradonna, og de trakk sokken på akkurat da jeg blåste kampene i gang. Og hva kunne jeg vel gjøre. Mot utstyrshysteriet kjemper voksenfornuft forgjeves.

Fortalte jeg at den fattigste bydelen vant den ene gruppa, mens den nest fattigste vant den andre? Kanskje tilfeldig, men helt sikkert fortjent. Nå ser jeg fram til neste turnering. Om vi får mulighet til å arrangere. Det koster en del penger. Alle skal ha mat, drikke og transport i tillegg til en liten minnepremie. Utgiftene til hver turnering beløper seg til 120 pund, 1500 kroner. Disse pengene må tas fra systemet ellers og tapper driften av barnehjemmet Village of Hope. Jeg har en plan, men den er langsiktig. Men vi skal nok få det til tross for pengemangel og utstyrshysteri.

For dette var artig for alle. Spør bare vennene mine fra Kongsvinger som var de eneste "foreldre" som bare var tilskuere. De fikk en afrikaopplevelse for livet. Jeg håper å få flere.

En gammel historie

I et hjørne på Country Craft-markedet i Somerset West har Rotary sin lille kafé. Markedet er berømt over hele regionen for sin kvalitet, og sitt brede utvalg av flotte produkter. Hjemmeindustri her sør i Afrika består av mer enn masseproduserte boller og trefigurer innsatt med skokrem og solgt for specialprice til utlendinger. Men markedet er hvitt. Veldig hvitt. Få svarte og fargede har plass på plenen utenfor den gamle rollerballklubben øverst i Main Street. Og enda færre fargede er det innenfor.

"Dagene mine er tomme og lange etter at jeg ble pensjonist. Jeg skulle gjerne gjort en innsats for fargede eller svarte. Men jeg vet ikke hvordan", sa den eldre herren vi ble sittende ved siden av under skyggetaket som var satt opp. "Alt handler jo om bloody religion. Jeg liker ikke det enten det er katolikker eller protestanter. De kriger og sloss i Guds navn, men ingen av dem er i nærheten av å tro på The Lord", sukket han.

Han fortalte at han var irsk, og hadde flyttet fra Belfast i 1947. Sør-Afrika var etter hans syn bra. Her hadde han huset sitt, kona si, og her hadde han hatt et bra yrkesaktivt liv som husbygger. Han var en som både hadde hatt hånd om planleggingen og det praktiske. Selv har jeg svære hender, men sammenliknet med irens never, er mine rene puselanker. Alt ved mannen utstråle verdighet og innsats. Vi delte et par bokser øl og ble sittende og småprate. Jeg innrømmer glatt at jeg identifiserer meg med de hvite, selv om sympatien i stor grad ligger på svart og farget side - i alle fall i sosiale spørsmål. Etter hans innledende bemerkninger våget jeg spørsmålet om hva han synes om det som har skjedd i Sør-Afrika de siste 20 årene.

Han sukket mer og ble oppriktig fortvilt.

"Jeg liker det ikke i hele tatt. Jeg er redd for hva som vil skje med dette landet. Se hva som skjer i Zimbabwe. Det kan komme til å skje her også. Historien viser at alt som er skjedd i Zimbabwe også vil skje her. Sånn har det alltid vært. Jeg bodde lenge der nord. Den gang det het Rhodesia. Nei, du. Det er ikke et eneste afrikansk land med svart styring som har lykkes. Kan du vise meg et eneste...?" spurte han retorisk.

Jeg forsøkte meg. Å diskutere det sørlige Afrikas samtidshistorie med en som har levd i den, er et dristig foretak. Likevel ymtet jeg frampå at Kenya var en slik nasjon.

"Joda, de har fått det til. Men det er fortjenesten til en mann - og tilfeldig", svarte han.
"... hva med Botswana. De har fått det til på kort tid?"
"Botswana var heldige. Da fant diamanter og andre verdifulle mineraler. Men du har rett. I Botswana har de fått det til. Men det gjenstår å se. Her i Sør-Afrika holdes det sammen av det mr Mandela fikk til. Hva skjer når han dør? Nei, jeg frykter det verste. Og verden vil la det skje siden der er svart styre her."

"Vet du. Ingen svarte har tanke framover. Hadde de fått bestemme alt, hadde de alle sammen flyttet tilbake til bushen. Ja, det gjelder også de som styrer. Og nå er det bare vold og bloody dritt der ute. Vi får ikke en gang gå i ferd om vi skulle gå i byen. Da er de ute etter oss og slår oss ned og dreper oss for et godt ord. Er det rart dagene mine blir tomme? Nå bare går den ene dagen etter den andre. Vi bor innenfor et gjerde og må beskytte oss mot de svarte. Jeg står aldri opp før klokka ti. Og jeg som i hele mitt liv har vært aktiv. Nei, jeg liker ikke dette."

Tre ganger fra han forlot Irland i 1947 hadde denne mannen vært i sitt gamle hjemland. Han følte seg slett ikke mer som ire, men som sørafrikaner.

Jeg kan som hvit forstå han. Heldigvis vet jeg ikke navnet hans, og heller ikke hvor han bor. Han var hyggelig, han var åpen og han er herfra. Som et barn av dessertgenerasjonen i etterkrigstidens Norge, har jeg heller ingen rett eller grunn til å dømme denne mannen verken for hans meninger eller holdninger. Det er hans land. Det har vært hans liv.

For noen uker siden i en township spurte jeg et menneske hvorfor han, som ikke hadde råd til mat, hadde hund, og til og med kjøpte hundemat. Han svarte:
"De hvite har gjerder. Vi har hunder. Det er billigere. Vi må beskytte oss mot de hvite".

Kanskje har de rett begge to. Kanskje er det største problemet redsel, ikke HIV, tub og fattigdom.

Nå aksjoners det fra myndighetenes side i alle fall aktivt mot nynazistisk ungdom som på ekstremt vis forsøker å ilde opp til vold mot fargede og svarte. Det er i alle fall et synlig tegn på at grensen fortsatt går et sted.

Suppe-sjåfør

Den store kontrasten i Grabouw er veldig synlig om vi tar turen på en av byens mange småknauser. På den ene siden kikker vi rett ned på et splitter nytt kjøpesenter der butikker med off-roadsykler, klokker, briller og kostbare matvare er å kjøpe. Ja, også en antikvitetshandel, og naturligvis en restaurant, Dros. På den andre siden av knausen er skurene, i squattercampen Waterwerk, dit trekker beboerne greiner de har funnet i skogen slik at de fått billig brensel til polentagrøten, og der er brukte øl- og bruskorker verdifulle når pappesker skal spikres opp innvendig på de enkle bordveggene i skurene.

Likevel finnes det overganger. Likevel finnes det hjertevarme og likevel finnes det omtanke på rik side til å ville gjøre noe. Restauranten på kjøpesenteret Dros bruker noe av overskuddet fra sin produksjon til en gang i uka å koke en diger kjele med suppe. Og tro ikke at det bare er tilfeldige rester som en lappa sammen. Selvsagt består suppa for et stor del rester. Men det er renskåret kjøtt, skikkelige grønnsaker, gjerne påfylt med nudler eller spagetti, bra med fett. I det hele tatt balanser av kokken på en profesjonell måte og krydret slik at den også kunne vært servert som en rett i restauranten.

Det er min jobb hver fradag og sørge for at suppa komme fra restauranten til et velferdssenter i den andre enden av byen. Senteret er blåmalt og fylt med unger. På veggen står det velferds-, sports-, omsorgs- og en del andre ting - senter, men i virkeligheten er det en barneparkering mest drevet av lokale ildsjeler blant den fargede befolkningen for å sikre at noen unger som trenger det blir tatt vare på gjennom dagen, og en gang eller to uka, får et måltid mat. Thembafolka mine på Village of Hope sørger for sportsaktiviteter, og hjertevarme Vivecke sørger for at det ellers går rundt til hverdags.

Nå er Grabouw en bakkete by, og bakkene går ikke nord sør eller, som i Tromsø fra Sundet og opp til toppen. Nei, de går litt hit og litt dit. Når en full suppekjele skal kjøres i en slik by, sier det seg selv at faren for søl så avgjort er til stede. Aldri kjører jeg så pent og forsiktig som fredag halv ett. Selv om suppa er delikat, gjør den seg bedre i sultne mager enn på det svarte teppet i bagasjerommet på min Audi.

Det allestedsnærværende politiet i Grabouw kan i alle fall ikke klage på kjøringa mi på fredager. Nå har jeg og audien, med eller uten suppe, med eller uten pleierne fra Themba Care, vært så synlig i et par måneder at mange politifolka hilser når vi passerer. Og selvsagt hilser jeg tilbake. Det er viktig å stå på god fot med de svært mange og synlige politifolka i min lille by.

Men ikke alle har engang et skur. Da jeg skulle hente suppa sist fredag, ble jeg oppringt fra min oppdragsgiver på Village of Hope. Spørsmålet, eller rettere sagt beskjeden var at det nå satt fire unge gutter på politistasjonen. De er hjemløse, og hadde vært på rømmen en tid, var hjemløse, blakke og svært sultne. Ingen er foreløpig opptatt av hvor de kommer fra. Vi vet bare at de er foreldreløse, og de trengte suppe. Men ikke hadde politiet noe å transportere suppe i, og ikke hadde jeg annet en 40 liters suppekjele. Jeg ringte derfor til inspektøren som håndterte den sosiale delen av politiets virksomhet. Selv om suppeordningen kun er fem uker gammel, er den allerede velkjent. Afrika har øyne og ører. Inspektør Atson ordna det. Jeg har møtt henne tidligere og vet hun både har pistol i beltet og et bankende hjerte for ungdom i hjembyen.

Vi ordet det i felleskap. Mitt forslag om å bringe de fire til suppekjøkkenet falt i dårlig jord. Sånn utta på er de neppe mors beste barn, og jeg innrømmer glatt at jeg ønske heller ikke å kjøre dem alene til og fra arresten. Vi fikk låne en mindre kjele, en politipatrulje kom, om enn litt motvillig. Det er ikke akkurat den mest macho-jobben å kjøre suppe til lømler, men der ordna seg.

Så kan vi reflektere litt over det at det både finnes moderne samfunn der suppekjøkkenet har en viktig plass, at det finnes politisystemer som ikke har budsjett til å gi barn på rømmen et måltid mat, og at det offentlige systemet henvender seg til veldedige organisasjoner og ber om en utstrakt hand. Det er kanskje ikke alt som i våre velstandshoder som går opp der. Samtidig er det godt at det finnes mennesker på Dros, hos politiet i Thembasystemet og ikke minst hos Viveckes i Roidakka som i alle fall en gang i uka er lenker i en kjede mellom sult og et næringsrikt måltid en gang i uka.

Fake and the real thing

I vestlige land regnes produkt-kopiering som en forbrytelse, og myndighetene stiller seg på merkevare-produsentens side. En coco-channelveske skal ikke være tilgjengelig for allmuen. Veska, selv om den er av rimelig plast, skal koste et antall tusen kroner. Ikke fordi plast er billig, men fordi designen angivelig er unik og produktet bærer et emblem som i seg selv er verd et antall tusen. Selve veska er det egentlig ikke så farlig med.

Artig er det da å komme til et land der kopier ikke er unntaket, men det vanlige. Byen der jeg bor, Somerset West, er slett ikke den største byen verken i verden eller i Sør-Afrika. Faktisk er den bare en småby under metropolen Cape Town, og med sine 125.000 innbyggere, er den en av de største enkeltbyene, og ekte vare. Men den er utenfor alfarvei i den forstand at du må svinge av motorveien rett for Hottentott Holland Highscool for å finne den. Mainroad er akkurat en kilometer lang, mens selve sentrum er halvparten, pluss noen sidegater.

De færreste turister tar seg til å svinge innom slike byer. De er som mitt eget Lillestrøm hjemme i Norge, en plagsom ansamling lyskryss på et upassende sted i folks travle hverdag. En gang var det forresten en som mente Lillestrøm kun var det siste nøkket i sovevogna på vei fra Trondheim til Oslo.

Tulling!

Main Street i Somerset er selvsagt verd et besøk. Men ligg for all del unna de flotte hvite butikkene på øvresida av gata. Det er alle sjappene på nedsida av Main Street som er verd besøk, ja og en og annen på oppsida da. Her finner du ammende kinesiske kvinner som ber deg vente til babyen har fått pupp bak disken, et utvalg billigklær selv Fretex ville grått over å måtte motta nye, et bredt utvalg sløve kjøkkenkniver og all verdens glitrende og blinkende elektronikk. Høytalerne er digre, og kunne gjerne vært brukt på store konsertarenaer, og lyden er like stor. Vi øredøves til å tro at det virkelig er gyllent det som glitrer.

Men når vi kikker nærmere etter, har stereoanleggene, cd-spillerne og TV-apparatene navn som Palasonic og Somy. Utført på en måte som vi kjenner fra merker med nesten de samme navnene. Prisen er det ikke noe å si noe på. 800 rand for en TV på med 54 cm skjerm. Ikke akkurat flatskjerm, men med stereolyd og egen inngang for video. Jeg vet, fordi jeg er på jakt etter ny TV til hushjelpa vår, Pauline. Hun har tvungen sparing i vår lommebok for å skaffe familien TV samtidig som hun snyter sin arbeidsledige mann for lommepenger. For oss er det greit, men alle disse etterlikningene av japanske kvalitetsprodukter, er en ny opplevelse. Verst av alt, det funker bra nok.


Men det finnes noe som er virkelig også i denne verden av nødvendig fake for fattigdom. Tar du turen gjennom townshippene er det umulig ikke å legge merke til det. For i Afrika er business greia for store og små. Da gjelder det å ha skilt på butikken; konkurransen er hard. I et land der væskebehovet av myndighetene er anbefalt til tre liter om dagen, ligger markedet åpent for leksdrikkprodusentene. I et land der juiceutvalget er enormt, og ofte tar en hel vegg på supern, er det ikke eplesaft eller presset sunnhet fra appelsiner som gjelder. Nei, det er bare en ting som duger på butikkskiltet på taket, og det er Coka Cola

Joda. Coca Cola er stor, og de gir status. I et land fylt av etterlikninger og fake, er det faktisk det som mest er the real thing. Tru det eller ei.

Overtro mon tro?

Overtro mon tro?
Jeg har helt siden jeg var en liten pjokk likt å lese Donald Duck. Noen av figurene står hjertet nærmere enn andre. Selveste Donald er en slik. Langbein er en annen. Og eviggamle onkel Skrue er også en slik figur. Ja, og Petter Smart selvfølgelig. Jeg er jo gutt med sans for dingser. Men den stadig utspekulerte Magica fra Tryll har jeg egentlig aldri fått tak på. Damen som alltid jakter på onkel Skrues lykkeskilling, og som alltid glipper den i de tre siste rutene, har vært litt fjern for meg. Helt til nå.

Rett etter at jeg kom til Sør-Afrika, fikk jeg til stadighet øye på småpenger som lå her og der. Ettersom jeg var hvit, utlending og ikke helt sikker på lokal kodeks, droppa jeg å plukke dem opp. Etter hvert som jeg var med ut i de townshippene, og besøkte hjem av svært ulik standard, fikk jeg oftere og oftere øye på småmynter på gårdplassen. Ikke store beløp, men en 50-centsmynt. noe i underkant av 50 øre. I min jobb som sjåfør, er det ikke alltid like interessant å se innsiden av sjuke folks bolig, så jeg har ofte i stedet hengt litt på gjerdet og snakka med naboer. Støtt og stadig har jeg fått øye på en mynt.

Selvsagt handler det om overtro. Og selvsagt er mynten der for å holde fattigdommen på avstand. Jeg er ikke her for å blande meg verken i folks overtro eller for å gjøre noe med andres tro. Men jeg innrømmer jeg har dratt på smilebåndet over det paradoksale at ute ligger det nok penger til å betale en halv liter parafin, mens inne er det kulde så barn og voksne må holde senga. Likevel er det en skikk som ikke bare er knyttet til fattige mennesker med spesiell hudfarge. Når jeg har kikka etter, ligger det mynter også i gården hos de som regnes som pene og hvite.

Hjemme i Norge knytter vi overtro til gammelt folk. Og til tradisjonelle ting som at det betyr ulykke å knuse et speil, gå under en stige, eller når er svart katt går over veien foran oss. Her er systemet og tegnene atskillig mer finslip og aktivt i bruk. Senest i dag fikk jeg et værvarsel knyttet til overtro. I innkjørselen til Village og Hope lå det en død frosk. Vi oppdaga den ikke, fordi vi sto med nesa ned i jorda og spadde. En av kvinnene som jobber med ungene, oppdaget den, og utbrøt: Da vil det regne i morgen.


Hun kan godt få rett. Det er meldt skyet og fare for regn. Dette varselet ble sendt ut allerede lørdag, lenge før frosken døde. Så det er ikke godt å si hva som egentlig ligger i varselet. Den samme kvinnen ler lett av alt hun knytter til sin overtro. Men jeg lo ikke da hun på død og liv skulle ha med seg en giganteksemplar av en edderkopp som ble fanget på kjøkkenet der ungene spiser. En modig sjel som var til stede fanget den i en boks slik at den ikke slapp ut. Kvinnen insisterte på å få med seg edderkoppen hjem.

"Jeg skal gi den til bikkja. Det verner oss mot farer", sa hun.

Jeg er glad jeg verken har hund eller er overtroisk. Nevne jeg forresten at jeg i stad så jeg en mynt plassert på bakken utenfor 7eleven. Jeg tviler på at fattigdommen tar dem med det første. Men det er lov å tro.

Slangetid

Jeg har i mange år lurt på hvor lenge Adam var i Paradis. Stakkars mann. Han var omgitt av allslags farer, dyr og skumle skikkelser som Eva. Og frukttrær. Han var en utsatt mann, som nok fant Paradis, men ble, i likehet med Eva fristet både av epler og slanger.

Her i Afrika er det straks sommer. En god vårdag kalte de dagen i går. Bilens utetermometer passerte for første gang 30, og selv om den ikke på noen måte er et instrument som viser målinger meteorologisk institutt kan gå god for, gir den en pekepinn. Jeg har i alle fall vært nødt å ta på meg mer klær når den viser under 15 grader, og er veldig klar for shorts over 22. Nå er det definitivt shortstid i rimelig nærhet.

Min snart 18 år gamle engelske venn Arron ler av min slangefrykt. Han vet mye om dem, og sier at det er først når det blir sommer de blir aktive. Slanger er vekselvarme dyr og trenger solskinn og sommer for å funke skikkelig. Nå er det slike forhold.


Men sommeren har ikke bare varme, glede og utsikt til strandliv. Der er også farer som venter i gresset. I denne delen av verden er det slanger. Mange, store og farlige slanger. La meg innrømme med det samme. Jeg har slangeskrekk herfra til Baddern (det er i Nord-Troms og veldig langt unna). Og jeg har sett slanger. I alle fall to. Den siste var i et bur og lå stille, så den skremte meg ikke mer enn at jeg kunne ta et bilde av den.

Den andre kom plutselig på meg. Jeg var ute og gikk til vår lokale by, og hadde ro i sjelen den sterke trafikken rundt meg til tross. Fortauet hadde jeg stort sett for meg selv. Her går ikke hvite menn og kvinner der de kan kjøre, og til og fra byen både kan man og skal man visst kjøre. Men ikke vi. Vi går. Og da var da jeg fikk øye på ansamlingen av mennesker som helt umotivert hadde plassert seg i utkanten av bensinstasjonen bak en bakkie, en hvitlakka mindre bil med lastplan av den typen som kalles truck i andre land. I midten sto tydeligvis sjefen. Han hadde i alle fall den fineste lua og den digre peilestaven for bensintanken handa. Rundt han sto folk av mange slag, også to hvite kvinner.

"Snodig", tenkte jeg.

Jeg klarte selvsagt ikke å styre nysgjerrigheten min og strenet bort. I det jeg rundet hjørnet, så jeg den. Den feite slangen på bakken i midten av forsamlingen. En puffadder, et stygt brunt, svart og hvitt monster. Hodet var halvveis av, og dyret var dødt. Siden denne lå på en bensinstasjon midt i byen er det sikkert nærliggende å fleipe om redsel for bensinslanger og slikt. Men min skrekk er altfor margstyrt til at jeg klarer det.

I går var jeg medhjelper på kids club i en kirke i Grabouw. Det gjelder å holde unga vekk fra rampestreker, drugs og heftige eldre ungdommer. De siste to ukene har det vært vårferie og dermed skolefri. Ungene skulle aktiviseres både ute og inne. Fotball, kanonball og tautrekking var populært. Plutselig ble en av mine medvoksne, Daz, oppmerksom på noe som foregikk uorganisert i utkanten av den store kirketomta. Han gikk bort og så at smågutta hadde kappa hodet av en liten slange og barføtt sparka fotball med slangehodet.

Han stoppa leken. Like skremt som meg, til latter fra de små lømlene.

Statistikken, erfaringen og kunnskapen her sier at slanger er reddere mennesker enn mennesker er slanger. Den forteller også at flere mennesker i dette landet, som er et slangeland, dør av menneskebitt enn av slangebitt. Og skulle vi være så uheldige å bli bitt, finnes god motgift over alt. Med andre ord, slanger finnes over alt, frykten er i oss.

Siden jeg jobber i en dal der folk er smilende og har tid, der epler finnes og der slanger i hopetall er til stede, er det kanskje nabolaget til Paradis jeg befinner meg i. Men Adam har jeg ikke sett. Men jeg gjenkjenner noe. Slanger.

Fortsatt er jeg livredd slanger. Det skal ingen ta fra meg. Verken Arron eller statistikk.