Linjemenn

VM i fotball nærmer seg med stormskritt. Det er under 300 dager til det hele braker løs her i Sør-Afrika. Det er en smule skepsis til det mesterskapet blant folk jeg har snakket med. Ikke fordi fotball ikke er artig og heller ikke fordi det vil koste landet for mye penger. Nei, skepsisen er knyttet til det å lage et så stort mesterskap i en utendørsidrett midt på vinteren, og tett opp til den mest regnfylte delen av året.

Forberedelsene er i alle fall i full gang. Den nye stadion på Greenpoint i Cape Town er på det nærmeste klar. Det er også den nye internasjonale flyplassen i byen. Hvordan det ser ut andre steder, vet jeg ikke. Den store uroen for at ting ikke skal være ok, er det i alle fall ikke. Skulle ting stanse opp på grunn av en streik eller to, pøses det bare på med litt ekstra folk. Ledige hender er det nok av. VM er en anledning til jobb for mange. Ikke verst det.

En stor del av motorveien vi daglig kjøre på vei fra Somerset West til Grabouw er under arbeid. Den skal utvides fra to halvannenfelts til firefelt. Og svært mange menn og kvinner er i jobb. De mest synlige av dem er linjemennene. De er sikkert også de dårligst betalte. De står med sine oransje flagg og vifter. Deres jobb er rett og slett å gi meg og de andre bilistene beskjed om at der jobbes. Som om vi ikke ser det. Det kryr av folk. Hvorfor bruke en maskin når 20 mann kan gjøre jobben nesten like raskt, ser omkvedet ut til å være.

For noen dager siden var et arbeidslag i gang på en liten grusvei. De skulle tette noen hull i veien. Hjemme i Norge hadde dette arbeidet enten blitt gjort av en veihøvel i løpet av noen minutter, eller blitt utsatt på grunn av budsjettunderskudd. Her var 16 mann i sving med hver sin spade. Hullene i veien blir tettet, grusveien blir utbedret og folk får en etterlengtet slant i lomma. Det er ellers ikke flust.

Her er det heller ikke slik at de ansatte kan jobbe i sitt tempo, og på sin måte. De er ikke beskyttet av noe ansettelsesvern. Regner det, er det ingen jobb, meg heller ingen betaling. Derfor er det viktig å stå på hele tiden. Og motorveien ser ut til å bli ferdig. Om kort tid kan den asfalteres, og deretter er det bare skilting og merking som gjenstår. Mon tro om de hvite stripene som skal males, blir malt med maskin. I byer og tettsteder håndmales det. Det gjelder å holde folk i arbeid. Det er jo ikke bare et VM i fotball. Det skal også være et VM i sysselsetting.

Så når VM starter og spillerne springer ut på. Glem ikke linjemennene. De som er nødvendig for å vifte offside, og de som var nødvendig for tryggheten til tusenvis av veiarbeidere. Og de som malte linjene på veien.

Folk og hus

Nylig ble det her i Sør-Afrika avslørt at en høytstående ANC-leder hadde utnyttet stillingen sin på det groveste. Huset han var gitt, hadde han leid ut til en kvinne som arbeidet under han. Betalingen var en høy leie og seksuelle tjenester. Saken vakte berettiget oppsikt, og det var bare så vidt han berget seg og jobben.

Klart det er en parallell til hva som skjer hjemme. Men der er det ikke menn, men kvinner som det jaktes på. Først Haga deretter Helga. Deres synder er heller ikke store. Sakene er parallelle. Jeg håper for guds skyld utfallet ikke blir det samme. Plan- og bygningsloven er viktig, men skrekkelig innfløkt. Og skal vi ha mennesker og ikke roboter som styrer landet, må det være rom for å være menneskelig. Så får vi heller ta det fra sak til sak hvor grensa for det akseptable går. I mitt hode er den overtrådt når stilling og posisjon brukes for særfordeler i samfunnet.

Gaid vite hvor mange i Norge som mangler botillitalse i sine nye hus.

Hus er forresten så mangt. I går var jeg rundt i mange ulike hjem. Som siste hjul på vogna, får jeg som sjåfør lov å være med hjemmesykepleiens team helt inn i folks hjem. Selvsagt får jeg ikke verken ta bilder eller identifisere dem. Alminnelige etiske normer for den slags gjelder her som over resten av verden. I går besøkte jeg både et hjem tilhørende en velstående farget. Ikke bare hadde han flott hus, men han hadde også to heltidsansatte hushjelper. Men sykdommen hadde også rammet der i gården, og oppfølging var nødvendig.

Men det var huset.

Selv om det var velstand, var huset preget av og pyntet med dens amme type pynt som jeg i løpet av gårsdagen så i alle slags hus. Hjemme i Norge vil vi nok trekke på smilebåndet av allslags nips og plastrosetter. Her der det et kulturelt uttrykk for hva som er fint. Og trekker jeg på smilebåndet av det, er det jeg som har et problem. Et annet hus, i et område nok mange vil kalle slum, var det imidlertid en helt annen stil. Alt var velstelt rundt huset, ytterveggene var nymalte og i front var verdens vakreste dør. Håndskåret løvemotiv. Hvordan det så ut bak fasaden i det huset, vet jeg ikke.

Husene her er heller ikke bygd etter norske forskrifter - eller klima. Noe slikt som isolasjon finnes naturligvis ikke. Her er jo en slags sommer hele året. Vinteren er bare skjebnen og kald. Glipper under døra er slett ikke unormalt. Tvert i mot, det er en slags feil som kun øker ventilasjonen. Ja, så vanlig er det at i et hus jeg kom inn i, lå det en slags rar tøybikkje og vokta døra. Jeg måtte spørre eieren av huset hva det var. Hun sparket den vekk og svarte: Den hindrer kulde fra døra.

Tenk om vi hjemme kunne være like tolerante med hverandres små feil og mangler som folk her er med husbyggernes slurvete tilpasninger.

..og alt de har å gjøre

Blogg 25 august
I dag skal jeg snakke om dyrene i Afrika og alt de har å gjøre. For enten vi vil eller ikke har mange av oss forestillinger om dette kontinentet knyttet til dyr, og svært ofte er det takket være Thorbjørn Egner. På mange måter stemmer også det. Et kontinent så frodig og så grøderikt når solen ikke har svidd alt vekk, gir grunnlag for mange planter og dyr.

Når jeg kjører på jobb, må jeg over et lite fjellpass. Fra bunnen og opp til høyeste punkt på 430 meter er det fem-seks spektakulære kilometer. Høydeforskjellen er 350-400, så der stiger det jevnt. To filer i hver retning, og lastebiler er pålagt å kjøre nedover i 1. gear. På toppen går det også bratt nedover med et par brå u-svinger. Fartsgrensen er der 60, men har innimellom synes tanken at har du råd til bil, har du råd til bot.

Da jeg i går kjørte på jobb for andre gang (jeg ble pålagt planleggingsdag og måtte hjem etter PC'en) suste jeg oppover og nøt en tindrende klar dag. Men på toppen måtte jeg kjøre forbi en krypende bukkie (liten bil med lasteplan) så jeg la meg i høyre fil som man gjør i et land med venstrekjøring. Det var da det holdt på å gå galt. For midt i den første u-svingen satt et brødrepar og spiste helt uforstyret. De satt på midtlinja, og heldigvis for dem. Ellers hadde jeg kjørt på den ene først og den andre etterpå, noe som hadde tatt livet av de to bavianene. For der oppe på toppen bor det en hel koloni. Vanligvis er de i skogen til utpå ettermiddagen. Da tar de seg ned til veien med hele slekta. Fredag telte jeg 14 av dem samlet. Og da var sikkert de eldste bestefedrene igjen i skogen.

Men det er forbudt å mate baboonene, bavianene. Rett og slett fordi de da vil bli pågående og aggressive, noe ingen liker. Det er vel bare i tegnefilmer og hos Thorbjørn Egner at bavianer og apekatter generelt er snille og greie. På mine kanter regnes de som pøbel av første sort. Trafikkultur har de heller ikke.

En annen dyreopplevelse jeg hadde sist lørdag, var mer av den importerte sorten. Noen minutters kjøring fra der jeg bor, er det store vingårder. En del av dem har naturligvis utvidet opplevelsen fra bare vinsmaking og salg til også å omfatte opplevelse av natur, fred ro og noen dyr. Når dette kan kombineres med kjøttproduksjon, er det strålende. Gården jeg snakker om hadde en farm der de hadde en del gnu, samt en stor flokk strutser. Disse stikker ikke hodet i sanden, men legger digre egg som selges for en hundrelapp stykket i tillegg til at de har et magert, smakfullt, rødt kjøtt. Og det var her det eksotiske innslaget ruslet sammen med to av Afrikas dyr.

Et enslig reinsdyr. Hvem som hadde brakt det hit, vet jeg ikke. Kanskje var det julenissen som har funnet ut hvor han kan ha vinterferie midt på sommeren. Men heller ikke det har Egner skrevet om.

Kulturpendling

Hver ettermiddag kan vi forlate Grabouw og menneskene der, ta bilen å kjøre ned til Somerset West der vi bor. Selv om vi forlater stedet fysisk, tar vi det med oss inn i vår fritid. Ikke rart kanskje, sterke opplevelser, en annen virkelighet og et annet samfunn. Vi er hvite, og tydelig hvite. Det er ikke oss som bestemmer, men alle rundt oss. Hvite, rike og av en annen verden.

Da jeg kom inn i skuret der lille Peter på fire år, begynte han å skrike. Jeg holdt meg i bakgrunnen, jeg er tross alt nederst på rangstigen blant hjelperne. Just the driver. Likevel er jeg mannen, og vel voksen mann. Sånn betraktes jeg. Selvsagt blir jeg presentert og blir sett på med nysgjerrige øyne. Men blikket til lille Peter var ikke nysgjerrig, bare redd. Han klamret seg til mamma, og så redd bort på meg. Og da gråten ikke ville stanse, måtte mamma, midt i undersøkelsen, stanse og ta han på armen. Da kom også forklaringen på hans redsel: Den hvite mannen hadde sikkert en nål som han stakk barn i armen med, og Peter ville ikke ha en nål i sin arm.

En tvillingdel av studiet samfunnsplanlegging er kulturforståelse. Det er vettige mennesker som har tenkt ut at det er to siamesiske tvillingemner. For å kunne ta del et arbeid med samfunnet, må en ha en nødvendig forståelse av hvordan det er bygd opp, og hvilke verdier som finnes. Møtet med Peter fortalte meg noe om hvordan svarte og fargede ser på oss hvite. Men det er kun en bitte liten skalk av virkeligheten. Jeg er fortsatt læregutt i kulturforståelse her i Western Cape.

Hverdagen i Themba Care er en hverdag der mange gjør en formidabel jobb. Foruten det lille sykehuset med sine sju senger, har de en gruppe kvinner, 16-18 i tallet avhengig av om lærlingene tas med. Disse er ute to og to i ulike deler av byen der svarte og fargede bor. Fra de fattige squattercampen, det vi på norsk vil kalle slum, til de mer rike bydelene som eies av byens "rike onkel", kraftselskapet. Den som får jobb der, er berget både med gratis hus og fri strøm livet ut. Men også dit når tuberkulosen så vel som HIV. Behovet for hjelp er størst der fattigdommen er dypest. Mange har jobb kun i eplesesongen; under innhøstingen. Da trengs alle de ledige hender som finnes. Resten av året gjør det hva som helst for å skaffe noen skillinger. Penger til behandling finnes ikke. Ofte heller ikke penger til mat. Og selv om medisin er gratis, er mat en nødvendig forutsetning for at medisinen skal virke.

Ikke rart kvinnen midt i 40-årene var flau og fortvilt da det ble oppdaget at hun ikke hadde tatt medisinen sin. Hun ble formanet på det mest instendligste om at det kunne koste henne livet om hun ikke fulgte medsineringsplanen, inntil hun innrømmet at: Jeg vet dette, men jeg har ikke mat, så da kan jeg heller ikke ta tablettene.

Jeg får mange tanker i hodet når jeg en time senere på motorveien suser i audien ned fra Grabow og hjem for å spise middag. En tur på 20 minutter, men en reise i kulturforståelse.

Også en verden

19 august
Etter et par dager i felt, har verden endret seg for meg. Visst hadde jeg kunnskap om at noen mennesker lever under ekstremt dårlige forhold, er sjuke og uten noen ressurser. Visst har jeg lest, sett bilder, både levende og stille av slike forhold, men aldri før har jeg stått midt oppe i det slik som nå. At det midt i håpløsheten, i fattigdommen og i den ekstreme gråheten finnes både glede, liv, smil, vilje og mye humor gjør det lettere å ta innover seg.

Etter et par uker der jobben har vært å orientere seg i tilværelsen, bli ny landsmann (ikke en enkel jobb, selv for en rik hvit mann nordfra) møte folk i hele Thembalitsha-systemet og ikke minst finne ut hvor det er best å la oss jobbe. Min praktiske hverdag er i den første tiden å være sjåfør i Grabouw (eplehovedstaden i Sør-Afrika), og verdens mest tub-infiserte sted.

"Her dør ikke folk av AIDS, men av tuberkulose!" var beskjeden som møtte meg første dagen på Themba Care. Det er et minisykehus med sju senger. Byens eneste døgntilbud for dem som er syke. Det nærmeste sykehuset ellers er 25 kilometer unna, for langt for dem som er avhengig av familiekontakt og står uten penger. Derfor funker Themba Care svært bra.

Pasienter kommer, får være her to uker og sendes hjem til sin håpløshet. Men vent litt: Helt håpløst er det ikke. Hele 750 pasienter har på fire fem år vært innom. De blir alle fulgt opp av en flott gjeng kvinner som hver dag drar ut, banker på dører, teller piller, måler blodtrykk, tar puls og temp. De passer på at de tuberuløse tar sin medisin, at hiv-pasientene følges opp og at det bygges et nettverk rundt ungene deres i tilfelle de dør. Alt dette gjør de med ekstrem tålmodighet og sosial innsikt, med faglig kunnskap og med en positiv innstilling til livet.

Det er disse jeg kjører rundt. To og to; blir med dem ut i bydelsene Iraq, Water Werk, Pineview North og de andre stedene. Jeg er han som holder i rattet, men bare til bilen er parkert, ofte med en løshund og en kaklende høne som parkeringsvakt. Da overtar kvinnene med mørk blå jakker, varm genser og tynne pums på bena styringa. Jeg blir med inn i bydelene som er bygd opp med enkle trestokker, pallebord, blikkplater, og innvendig er dekket med papp, ofte pyntet med reklame. Alle har den samme type parafinkokeapparat, og uten avtrekk er det nok kullos oppunder taket, og jeg takker min skaper for at hyttene ikke er tettere enn de er.

Kreativiteten er stor, gjestfriheten åpenbar. Jeg blir ønsket velkommen, selv om enkelte av ungene ser en hvit voksen mann og begynner å skrike. "De tror du skal stikke dem med nål i armen", ler mødrene til meg. Glass og kopper er nyvasket, kokekar skinner, og den gamle bilstolen i hjørnet blir bydd den mannlige gjesten.

Stoltheten over å skulle ha det renest mulig er stor stor, spesielt hos kvinnene. Men hver gang jeg har sett en teppebylt innerst i en krok, har det gitt en støkk i meg. ¬"Babyen er bare en uke gammel", ble jeg fortalt i går. I dag var det en baby som bare var tre dager som ga meg et støkk. Jeg måtte bort å kikke. Lyset i hytta kom fra døra. Det finnes verken vindu eller luker - langt mindre elektrisk lys. Og der ligger enda en nyfødt fattig baby, og jeg lurer hva det skal bli av den.

Reklameplakater av en viss størrelse er tydeligvis ettertraktet. De er jo dessuten fargerike i papp- og sotfargete omgivelser. I dag var det det en som hadde i sin kjøkkenavdeling tre hyller der alt huset eide var plassert. Som hylleunderlag var det reklameplast fra Knorr. Du vet suppeprodusenten. På gulvet sto en kjele med polentagrøt og kokte. Fra hver hylle lyste det samme budskapet: Knorr makes every meal a story.

Suppeposer blir etter dette aldri det samme.

Semesterstart

I dag starter semesteret på universitetet og skoler der hjemme. Vi jobber med å finne en nettløsning som virker. Og som alltid; ting skjer i afrikatempo. Lite haster, tiden kommer. For en angstbitersk middelaldrende mann fra den nordlige halvkule er en slik holdning stressende om en ikke finner andre løsninger. Det ser ut til at det blir en mobilløsning med simkort og en rand pr megabit. Det betyr at opp- og nedlastning av større datamengder vil skje via organisasjonens nett. Ingen dårlig løsning det heller. Jeg kjenner at jeg er spent på hvordan jobben med ex phil da vil foregå. Hvor stor kapasitet som er nødvendig for å følge forelesninger fx.

Likevel har det afrikanske tempo, innstillingen til tid sine svært gode sider. I trafikken er det alltid plass til deg. Få står på retten sin. Skulle tro hele befolkningen kollektivt er oppdratt med et norsk kjøreskoleideal i bunnen: "I trafikken har du ingen retter, bare plikter". Også det må en angstbitersk middelaldrende mann med tromsøtrafikk i ryggmargen venne seg til. Jeg prøver så godt jeg kan, men innrømmer rødmende her jeg sitter at jeg nok tråkler for mye i køer, og tråkker hardere på gassen enn jeg behøver. Til stadighet forundres jeg over at bilister som venter på grønt lys blir sittende å drømme seg bort til det røde lyset faretruende nærmer seg. Vi som er oppdratt med TV-reportasjer fra fjerne land tror kanskje at det da oppstår en kakofoni av bilhorn, men nei. Ingen maser, ingen stresser, ingen tuter. Det kommer jo alltids et nytt grønt lys.

Avhengighet av bil er total for en hvit tilflytter til Sør-Afrika. Minibusser, sånne hvite med 10 seter og plass for 18, finnes over alt. Men det er liksom ikke for oss. Ingen hindrer oss i å bruke dem. Tog går det også hver time til fra Somerset West til Cape Town. Få hvite bruker dem også, selv om de er trygge nok, i alle fall på dagtid. Nei, en er henvist til egen bil. Særlig miljøvennlig er det ikke, men konfortabelt er det. Dessuten bidrar det til å opprettholde en rekke arbeidsplasser på gater og streder. Parkometer finnes ikke. Hvorfor la en masking gjøre jobben som kan gi levebrød for en eller tre mann? Og ikke noe parkometer i verden passer på bilen din og ønsker deg god weekend. Bare det i seg selv er verd en skilling ekstra.

Det er også det vanlige.

Omvent årstid

Det er underlig å være i et land der vinteren er varmere enn vår sommer, men der kulda likevel kjennes påtrengende. Her i Somerset West (33gr 55 S) har vi dager med 24 grader og strålende sol avløst av regn og vind med 6-7 grader i bunnen. Og når taket lekker tre steder, og klesvask henger ute for tredje tørk, ja da føles den egentlige sommeren langt unna, enda de sier det bare er tre-fire uker til vår og fem seks uker til sommersesongen starter.

Norske nyheter synes fjernt herfra. Rent bortsett fra det globale temaet svineinfluensa. I et land der hver femte innbygger er rammet av HIV utgjør en slik pandemi strørre trussel enn i vårt vestlige land. HIV-smittede har nedsatt imunforsvar og en influensa sies å svekke almenntilstanden ytterligere. Dette har foreløpig ikke kostet mange mennesker livet, men det er en reell frykt for høye dødstall. Men også her demper myndighetene angsten og ber oss alle besinne oss. Planen om å stenge halvannet tusen skoler i området rundt Cape Town, for å være på den sikre siden, ble stanset.

De Sør-Afrikanske myndighetene gjør forøvrig mye for å forebygge og forhindre. Da jeg var her for ti år siden, var HIV og AIDS knapt et tema. I alle fall ikke et tema myndighetene tok på alvor. Nå er det alltid til stede. I alle sammenhenger der det er snakk om helse, tas det med. På radio og i TV er det samtaleprogram der dette alltid tas med. Så spørs det da om det hjelper. Spredning av denne sykdommen handler ikke bare seksualitet og mangel på beskyttelse. Det handler enda mer om en nedfelt kultur og holdning til andre mennesker og i særlig grad til hvordan menn behandler kvinner. I tillegg handler det om mobilitet i befolkningen.

Sett fra en nordeuropers ståsted er alle alltid på vandring. Og det over store avstander. Midt i et veikryss i ingenmannsland sitter gjerne en familie i veikanten. Jeg har ikke spurt om hva de venter på, eller om de venter i det hele tatt. De verdiger oss i fine biler knapt et blikk. Jeg tror de ville funnet det underlig å få et spørsmål om det. Jeg tror jeg skal bruke litt tid på å finne ut hvorfor det alltid sitter noen i disse avsides veikryssene. Det er som når vi hjemme har kjørt lange strekninger uten hus og plutselig ser en eldre dame vandre langs veien med en bærepose fylt med varer. Vi spør oss: Hvor i guds navn har hun handlet, og hvor i alle verden bor hun.

Et globalt spørsmål.

Somerset West 14 august

Første rapport fra Sør-Afrika

10 august

Jeg kjenner kulturforskjellen blir vanskelig å akseptere. En drøy uke etter ankomst oppleves den svært tilstedeværende både i hverdag og i alle slags sosiale sammenhenger. Apartheid ble avskaffet for 15 år siden. At det fortsatt er forskjell, forundrer ikke det minste. Det underlige er ikke at det er rase som utgjør forskjellen, men de sosiale forskjellene.

Fra å være oppdratt i hjem å skole med at alle er vi like, er Sør-Afrika et samfunn der det er viktig at noen er likere enn andre. Det er motoren som driver det hele rundt. For oss betyr det en hushjelp som tar 120 rand om dagen, cash, noe slikt som 100 kroner. Pauline heter hun og skal komme hver fredag. Hun er 27 år og har to barn, ni og to år. Mon tro om hun blir feiret i dag på den kombinerte kvinne og morsdagen. For det har Sør-Afrika. Det er til og med en offisiell fridag.

I en matbutikk i den lille byen Franschoek sto en hvit kvinne fra øvre middelklasse. Visakortet hennes virket ikke, og den fargede kvinnelige ekspeditøren kunne bare beklage. Kvinnen ropte da på en mannlig medarbeider med synlig høyere rang. For slikt er synlig, både i uniformering og holdning. Hun ba da den mannlige medarbeideren om å finne en maskin der kortet hennes virket. Han aksepterte dette uten videre, og gikk avsted. Et knapt minutt senere kom han tilbake, mumlet noe, hvorpå den hvite kvinnen ble enda mer rasende. Kortet hennes var tydelig avvist. Her var det ingen ydmykhet for at feilen kanskje kunne ligge på hennes side. Bare måten hun i utgangspunktet delte ut ordre på fortalte meg at samfunnet fortsatt er preget av en indre og sosial apartheid mange i vårt eget samfunn hadde hatt godt av å oppleve. Kanskje hadde de sett sin egen plass et annet sted enn de gjør.

Det er midtvinters. I denne delen av verden bygges ikke husene for å holde kulda ute, men for å holde varmen på avstand. Det merker vi. Her er huskaldt så det rekker. Vi må straks kjøpe mer strøm. Det handles naturligvis på 7-eleven rett utenfor gjerdet. Og der er den andre store forskjellen: Vi hvite middelklassemennesker bor tryggest i reservat. Vi må ha et kort for å komme forbi den første sikkerhetskontrollen, og en fjernkontroll for å komme innenfor gjerdet til vårt byggefelt, Herritage Mews. De første dagene manglet vi et slik kort, og måtte derfor omstendig registreres ut og inn hver gang vi skulle noe sted med leiebilen; for her er det ikke snakk om å gå. Nei, her kjører man.

Så i dag skal vi gjøre et alvorlig forsøk på å finne et sted r vi kan bevege oss per fot. Det hadde vært godt å gå andre steder enn på evige kjøpesentres blankpolerte marmorgulv og forundres over hvordan det går an for den fattige befolkningen å leve for 120 rand om dagen.