Jeg var i banken her om dagen. En svært selsom opplevelse. Banker i Sør-Afrika snakker dårlig sammen, i den grad det er kommunikasjon. Det er aldri rett å kritisere vertskapet for deres oppførsel og handlemåte, og etter tre måneder ser jeg mange innretninger jeg gjerne skulle likt og hatt på min sosialdemokratiske måte. Men sånn er det, og det visste jeg også før jeg reiste ned. Derfor prøver jeg hver eneste dag og bli litt mer tålmodig, litt mer tolerant og litt mer romslig.
Men jeg dro altså i banken. Jeg skulle betale en regning på noen få hundre rand, med andre ord, ikke all verden. Problemet er at jeg har konto i Nedbank, og mottakeren av pengene mine har kontor i ABSA-bank. De ligger 150 meter fra hverandre i Somerset West, og mens ABSA-bank har rød logofarger og rød innredning, har Nedbank grønt som sin farge. Ellers framstår de i mitt hode helt like.
Jeg oppsøkte banken midt på dagen, stilte meg i rett kø med papiret som fortalte hvor mye til hvem og til hvilken konto. Det var første bankdag i måneden, og det var mandag. I etter tid har jeg fått vite at det er noen dager du skal holde deg unna banker. Det er mandager og fredager generelt, og den første bankdagen i måneden spesielt. Dessuten skal man, som i verden ellers, holde seg unna slike tjenester rundt lunsjtider. Da skal dobbelt så mange gjøre unna sine ting, mens halve bankstaben spiser matpakka. Mine banknødvendigheter falt med andre ord akkurat på det tidspunktet som var dårligst i hele måneden.
Men etter ti minutter hadde jeg bare 21 foran meg i køen. Det var første gangen jeg telte. Jeg undret meg imidlertid på en kø som var på siden av min egen, men jeg har sett en slik på posten også, og der var det særskilte tjenester. Så jeg slo meg til ro med eget resonnement.
Etter hvert som jeg rykket fram i køen, det gikk faktisk unna, seks tellere, eller kasser, som det heter i vår verden, var flittige og flinke pengetellere og dessuten svært høflige og korrekte. Hver av dem har også en minnebok liggende på skranken der fornøyde kunder kan skrive sin takk mens kassereren teller penger. Stor var derfor min fornøydhet over at den unge mannen ville hjelpe med det meste. Bare en ting kunne han ikke la meg gjøre. Bruke minibankkortet mitt i hans terminal. Da måtte jeg til minibanken, så... please!
Mine argumenter skrellet av, og jeg tuslet bort de fem meterne. Minibankene snakker sammen på tvers av banknavn, så det er en hjelp. Men denne minibankautomaten slukte kortet mitt. Og dessuten slukte den i neste jafs også mitt blå kort fra Sparebanken Nord-Norge. Jeg varslet straks min kasserer, som ba meg vente. Han skaffet nødvendig hjelp, som ikke kunne hjelpe, fordi jeg ikke hadde pass med meg. Og jeg som trodde passlovenes tid her var forbi.
Dermed måtte jeg storme hjem, hente pass og komme tilbake. Jeg var nå en smule stresset fordi bilen skulle på service, og jeg til tannlegen i løpet av bare noen timer. Men vel tilbake i banken, fikk jeg begge kortene, og tuslet over til min lokale Nedbank. De kunne gi meg penger, men ikke la meg betale regningen. Så dermed var det ny runde tilbake,
Da jeg for andre gang sto i køen i den første banken oppdaget jeg hva sidekøen egentlig var: En egen kø for pensjonister. Hyggelig tenkte jeg, inntil jeg oppdaget to særegenheter med den. Det var bare hvite pensjonister som sto i den, og den gikk enda saktere enn min egen kø.
Ikke si det til noen, men jeg har en mistanke om at banken har videreført et system som egentlig opphørte for mange år siden, men som gir enkelte hudfarger visse fortrinn. De slipper jo på den måten å stå i en fargerik kø.
For dem som liker det blekt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar