Jeg tok det som et råd, ikke som en beskjed. For jeg er ikke rik på gods og gull, og hvit, ja, men inkluderende, tenkte jeg.
"Det er ikke viktig hvordan du ser deg selv. Det viktige er hvordan du blir sett på dit du kommer", konkluderte min kusine.
Nylig vasket jeg bilen, og gjorde det i Grabouw. Å vaske bilen på disse kanter av verden er håndarbeid utført av tre fire på en gang og omfatter både ut- og innvendig shining. Det skjer alltid ute og det kan skje der det finnes en vannkran og et stikkontakt.
Da jeg kom til bilvaskeplassen sto en taxi foran meg i køen. Taxi er hvit minibuss med gult magebelte og en sjåfør med stor grad av smidighet og trafikkmot. Steve som han heter, bevega seg bak mot meg og jeg lurte på om han hadde tenkt å vaske bilen sin. Etter en avklaring om hvilket språk vi skulle bruke, fortalte at det nettopp var hensikten. Men han lot meg gjerne gå foran seg i køen, og jeg takket. I løpet av noen minutter var vi blitt venner, og han foreslo at jeg skulle betale firedobbel pris for bilvasken. Spøk naturligvis. Eller var det en spøk?
I løpet av noen måneder har jeg skjønt at det kusine Birte hadde sagt ikke var et råd, men en beskjed. Jeg skjønte også at det når du knytter nye bekjentskaper, drar du dette med deg. Spesielt når den andre er svart eller farget.
Etter en kort halvtimes venting kom Steve bort til meg igjen. Han fortalte at støtdemperne på bilen hans var ødelagt og jeg skjønte at politiet og myndighetene mislikte standarden på hans bidrag til offentlig kommunikasjon, men at det heller ikke i hans verden er flust med penger. Så jeg ble verken sjokkert eller overrasket da han etter noen får minutters bekjentskap spurte om ikke jeg kunne spytte i med nye støtdempere til bilen han. Svaret mitt var naturligvis negativt og i stedet for at han skulle komme med sitt "why", stilte jeg spørsmålet. Svaret var som alltid: "Du er rik".
I forhold til han er jeg kanskje det. Men jeg oppfatter at hans spørsmål verken handler om hans dårlige bil, eller min sosiale status, men om mange tiårs væremåte hos ulike grupper mennesker i dette fantastiske landet. Svarte og fargede har vært mottakere, sjelden uten at det har vært stilt krav. Hvite er brutto givere, og stiller aldri krav. Kanskje skyldes fraværet av krav at det som gis bare er knapper og glansbilder. I en slik setting er det lett å innlede vennskap. Fortsettelsen er enda enklere: Den hvite gir av sin overflod, de svarte tar i mot i en slags rar ydmykhet men som den naturligste ting i verden.
Kanskje er det derfor enhver liten skjerv som vi til hverdags gir til parkeringsvakter, plenklippere, postbud og gutta på bensinstasjon alltid blir tatt i mot med to hender. De tror vi forventer ydmykhet, samtidig som de ser at vi egentlig er i kjipeste lagt.
