Hvor sitter nissen

Nissen sitter definitivt ikke på låven. Det har jeg spesielt erfart her i Afrika. Selvsagt har de låver her også. Området der vi er mest, Overberg og Elgindalen er jo rene landbruksdistrikt, og gårdene er enorme. Gårder nede i 100 mål, er direkte småbruk, men disse småbrukene har som regel et større potensiale. De må bare skaffe vann nok.

I dag er det julaften, og vi er i et fremmed land. Vi har ikke ekte granbusk, men et tre som er en meter og 20 med masse lysledere som blinker i masse farger. I sangen. "Du grønne glitrende tre, god dag", ønskes treet velkommen med julelys, norske flagg og en blank stjerne. Alt skal minne oss om vår Gud. Jeg kan med min beste vilje ikke se sammenhengen mellom norske flagg grantrær og Gud, men la gå. Det er julaften og jeg skal ikke kverulere.
Da jeg kjørte i sentrum av Grabouw i går, var det mange som hadde tatt på seg en nissehue. Det er forresten lenge siden slike luer var synlige plagg i vårt lille og mange av de store byene. Ikke rart. Lua er av grei kvalitet, varm og svært billig. Ni rand er ikke mer enn hva en drøy taxitur koster, og de regnes som billige. En av dem som hadde en slik lue, var en blåkledd mann som satt ved fotgjengerfeltet i det største gatekrysset i Grabouw. Han hadde naturligvis en flaske øl. En stor flaske. Noe skal nissen trøste seg med når han ikke kalles til tjeneste av vår cocacola-nisse med hvitt skjegg, rød drakt og hele pakka.
Selv var jeg en slik her om dagen. Vi hadde bygd om en tilhenger til en nisseslede. Den var kunstferdig dekorert og jeg var svært stolt over å ha hatt den oppgaven. Aldri blir du så sett som når du er Fader Christmas. Og selv om det var ungdommen på lasteplanet til bakkien som dro min slede som kastet sukkertøy ut, var det i nissens navn.
Jeg reflekterte om dette jeg var med på var lurt, og politisk korrekt. Selvsagt er det ikke det. Hvit mann drysser ikke ut søtsaker uten et snev av imprealisme i handlingen. Og la svarte og fargede barn løpe etter sukkertøy, kan sees på som ille. Likevel gjorde jeg det, og likte det. Jeg ønsker å se forbi det negative i denne type handlinger og heller se det som en velment julehilsen fra mange av oss som i hverdagen jobber med og blant alle disse folka i Grabouw.
En annen ting jeg har reflektert over, er hvorfor vi kobler en rødkledd nisse til en jødisk fødsel for 2000 år siden. Og lar vintersnø og nordeuropeisk klima bli en del av en verdenskulturarv knyttet til en religion som oppsto i Midtøsten.

Så får vi helt til slutt undres på hvor nissen egentlig sitter. I Norge på en låve, i Grabouw i et gatekryss.
God jul

Folk og penger

Når min forlengst avdøde pappa ble engasjert over at ingen brøy seg med mennesker, brukte han å si: "Se på Norges lover. Der skal du ikke bla lenge før du kommer til det som omhandler verdier og penger. Men du må bla over 250 sider før du kommer til forhold om hvordan vi behandler hverandre". Jeg har aldri etterprøvd hans påstand. Det er heller ingen vits, fordi utsagnet generelt handler om at vi alltid setter penger foran mellommenneskelige forhold.

Natt til fredag var det to branner i Khaylelitsha mellom her jeg bor og sentrum av Cape Town. Jeg oppdaget brannen da jeg leste en notis på nettsidene til en avis her. Ingen bilder, ingen intervju, ingen kommentarer annet enn fra en kommunalsjef for Cape Town Disaster Management Centre, noe vi ved å strekke et stykke kan kalle Cape Town elendighetssenter.

I brannene ble 260 mennesker hjemløse, noen, et ukjent antall, ble skadet og 79 shacks, skur brant ned. Og det er vel fordi det er skur og ikke hus i tradisjonell forstand at få bryr seg. Myndighetene opplyser at de berørte fikk litt mat og ulltepper, og at de raskt vil rydde området og skaffe folka der noe bygningsmaterialer slik at de kan bygge seg nye skur.

Cape Town er skurenes by. Det kommer en jevn strøm av mennesker til byen på jakt etter jobb og en framtid. Myndighetene bruker en god del penger på å bygge hus, men alt for lite. I Mellomtiden må folk nøye seg med å bo i en skur. For det handler ikke om vilje hos de svarte og fargede. Det handler om mulighet.

Jeg bor bare et kvarters kjøring unna Khaylelitsha og har gjennom mange år opparbeidet et blålysvarsel når noe skjer. Likevel ante jeg ingen ting om denne gigantiske brannen som rammet så mange. Hadde ti boliger i USA brent ned, ville vi starte hjelpeinnsamling til alle dem som mista julefeiringen etter at v i hadde sett gråtende mennesker på TV.

Ingen gråter på TV etter storbrann i Khaylelitsha. Det er jo brannsesong og i Khaylelitsha bor det et par millioner mennesker, grovt regnet. Ingen gråter over at skur brenner, barn og voksne blir hjemløse. De får jo nye materialer til å bygge en ny shack.

Jeg lurer på hva jeg gikk glipp av da jeg orienterte meg i verden på 70- og 80-tallet. Noe må det være. Jeg føler det er kollektivt. For dette er vel den egentlig rasismen. Når vi ikke bryr oss når tragedien rammer, fordi det rammer fattige svarte mennesker.

Også bor de så langt unna området der julenissen bor.

Tvil om jul

Lengter hjem
Det står en vaktmann utenfor Kvikk Spar i Somerset West. Han er alltid hyggelig og henter fram en handlevogn når vi kommer. Vi bruker å veksle noen ord, og i morges var temaet naturligvis jul og julefeiring. På mitt spørsmål om han får en hyggelig jul, svarte han at han håpet det, men at det ikke så veldig lyst ut.

¬"Jeg kommer ikke til å være sammen med familien min i år heller. Det er andre jula på rad. Du skjønner, sir, det er så langt hjem."

Den flotte mannen fortalte at familien er splittet på tredje året. Han bor i Somerset West i utkanten av Cape Town, familien bor i Zimbabwe. Nå håper han at jula vil føre med seg noen ekstra rand i driks slik at han kan ta to uker ferie i januar og reise hjem.

"Det er dyrt, men jeg savner familien min veldig", sa han.

Jeg spurte han ikke om hva han hadde arbeidet med hjemme i Zimbabwe. Sannsynligvis var han noe helt annet enn dørvakt på en liten matbutikk. Men er du flyktning til et land med stor ledighet, nytter det ikke å være kresen. Da er alle jobber en måte å holde seg flytende på. Eller i alle fall ikke drukne i elendighet.

Svært mange av dem som flyktet fra Zimbabwe, gjorde det fordi det politiske systemet for dem ble uholdbart. Det er få hvite flyktinger. De som drar, er fargede og svarte som yrkesmessig sto nær den hvite regjeringen. Da endringen kom, ble alle kastet ut. Også de svarte som burde vært en ressurs. Om noen er kastet ut med badevannet er det denne gruppa.

Jeg jobber sammen med en av dem. Hjemme var han sjef for en varehuskjede. Her er han kursleder på lav lønn for svarte og fargede som vil prøve seg ut i businessens verden. I starten måtte han bo i et skur i utkanten av Cape Town. Nå deler han hus med broren som er kommet og som er vaktmester i et skole- og kurskompleks.

Over alt sier de det samme: "Det er uholdbart å bo hjemme. Vi måtte dra, selv om vi bor dårlig og bare har en dårlig jobb."

Tenk om alle disse menneskelige ressursene var tatt i bruk. Da hadde veksten i landet kommet, og færre hadde møtt oss i døra med tvil om god jul.

Min andre luke

I dag mener jeg at alle barn bør være noens favoritt
I vår vestlige kultur dyrkes barn som en gave. De blir tatt vare på, de blir stelt og matet, blir lekt med og lest for. De er verdens midtpunkt helt til de kommer i sin første sosiale setting og oppdager at det finnes andre midtpunkt der ute. For mange av disse ungene er det et sjokk. De har jo erfart hele livet at de er aksen jorda snurrer rundt, og at de selv kan både snurre den ene og den andre rundt lillefingeren.


For andre unger er kampen for litt mat, for litt drikke og for et voksent smil dagenes viktigste utfordring. De er ikke vant til å bli sett på samme måten. Deres dag består i stor grad av å søke voksen blikkontakt når de har muligheten til det. Å ta ei av disse små på fanget, er en gave.

Village of Hope i Grabouw, eller farmen som den også kalles til daglig, er midlertidig hjem for 8-10 unger. De er alle HIV-smitta, og går på behandling. I Villagen har jeg ei lita favoritt. De fleste er små, under tre år. Hun heter Isiphele, er to og et halvt år, har svært mørk hud og et vakkert smil. Første gang i møttes, sto hun i utkanten av flokken. På et slikt barnehjem som dette er, er kampen om voksenkontakt en del av kampen for tilværelsen. Selv om Isiphele er ei robust lita jente, har ikke en del av guttas medfødte pågåenhet. Hun avventet.

Andre gangen jeg møtte dem, tok jeg meg bedre tid. Jeg satte meg ned og tok en etter en på fanget. Sang for dem norske sanger. Tekstene var meningsløse. Ingen av dem hadde noen gang hørt norsk språk tidligere, men det betydde lite. Det å være alene barn på et voksent fang, og det i tillegg hos en voksen som sang akkurat for dem, var stort.

Isiphele sto fortsatt i utkanten av flokken. Men det var andre voksne der som var klokere enn meg, og som så hennes blikk. Hun ble leid bort til meg, og jeg så de tindrende øynene hennes, og falt pladask. Hun havnet ikke bare på fanget, men også i armkroken.

De siste ukene har jeg brukt mer tid ved tastaturet enn ute i communityene, og min verden er begrenset. Straks mesteparten av skrivearbeid er levert, blir det mer tid i den virkelige verden. Da vil det på nytt bli anledning til å møte menneskene der ute oftere. Jeg gleder meg til det.

Jeg er likevel oppom Village of Hope noen ganger i uka. Da passer jeg alltid på å stikke innom babyuniten som avdelingen der ungene er, heter. Uansett når jeg kommer, strekkes det ut små barnearmer mot meg. Lille Petronille som også er drøyt to år, har jeg mest smilkontakt med. Hun har akkurat lært å gå, og har verdens vakreste smil. Vi tøyser litt og prater litt.

Det er armene til Isiphele jeg mest ser. Selvsagt skal jeg være raus med klemmene og smilene. Ungene fortjener det. Nå er hun ikke sky som før. Nå kommer hun løpende til meg med armene utstrekt, og smilet påskrudd. Jeg løfter henne og tar henne på fanget. Vi prater litt og koser litt til hun er fornøyd. Til hun igjen har fått bekreftet at hun er noens favoritt. Da er hun glad.

På de snart fem månedene vi har bodd i Afrika, har ungene vokst. Jeg er sikker på at voksenkontakt er god gjøding for at små sjeler skal få store trygge kropper. Unger som fra før er svake, trenger det mer enn noen. Men også unger nær oss, har det samme kravet. Likevel, det er ikke bare lov å ha en ekstra favoritt. Ikke bare i Afrika, men også i enhetssamfunnet Norge.

En baby i første adventsluka

Det finnes øyeblikk som klumper seg i halsen. Jeg hadde et slik for noen få dager siden, første gang jeg møtte to uker gamle Zano. Den to kilo lille bylten med verdens mjukeste hud hadde kommet til Village of Hope et par dager i forveien. Han sov fredelig og ville nesten ikke våkne til neste viktige måltid. Det er i min første adventsluke .og ikke den siste det ligger en liten baby

De fleste babyer og nyfødte fremkaller jo omsorgsfølelse i brystkassa, godhet i magen og smil i hele hodet. Slik var det også med Zano. Men det var et aldri så lite men. En så liten gutt burde være hos mamma, eller i det miste pappa eller bestemor. Zana var hos oss på Village og Hope. Et godt sted med mye omsorg, men likevel en nødløsning for alle små barn. For en to uker gammel prematur baby er det ekstremt og svært ekstraordinært å bli tatt omsorgen for av fremmede hvite fra et fremmed land.

Zano er en av de mange barn som ble født uten vinnerloddet i bleiesnippen. Zano ble født uten lodd og det var knapt en bleiesnipp som ventet han da han kom til verden i et skur i Waterwerk, midt i Grabouw og akkurat et langt steinkast fra byens nye kjøpesenter. Mamma er 23 år og har fra før en fire-fem år gammel gutt. Nå er hun blind og uten omsorgsevne, selv etter afrikanske forhold. Da er det lite igjen

Mamma har lite, bortsette fra HIV-smitte og dyp fattigdom. Hun ble blind som en følge av at hun ikke har tatt medisinene rett. Dermed er hun i ferd med å utvikle AIDS. Blindhet er en del av dette. Hun har i tillegg tub og ellers i dårlig forfatning, og har sagt klart i fra at hun ikke har mulighet til å ta vare på babyen sin, og ber andre overta. Hvor lenge Zana har en levende mamma, vet vi ikke. Det jobbes hardt og innbitt for å skaffe den lille yndlingen en "ny" mamma og fosterforeldre som kan ta ansvaret for han.

Historien om Zano er svært virkelig, og svært trist. Det som gjør den enda tristere, er at han ikke på noen måter er unntaket. Han er en av mange tusen små gutter og jenter som hvert år blir født inn i denne verden med en syk mamma, uten noe hjem og uten noen som kan hjelpe dem inn i framtida. Jeg vet det fordi jeg har besøk mange skur i ulike bydeler og sett de små byltene inntullet i bortest i den slitne sofaen. De er mange, og framtiden er omtrent like lys som veggene i det sotede skuret.

Jeg skriver dette på verdens HIV/AIDS-dag. En dag da kanskje noen ser problemet. Selv om det ser svart ut. Selv om det i dag dør rundt 1000 mennesker bare her i Sør-Afrika, og like mange i morgen, er det ikke helt svart om vi bryr oss. Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Vi kan ikke reparere hele såret, men hver av oss kan bidra med en liten plasterlapp som lindrer litt smerte for én eller to unger. For dem utgjør det den hele forskjellen.

For andre er smitten den hele forskjellen. Vi vet fortsatt ikke med Zano. Han er foreløpig for ung til det lille sprøytestikket. Men jeg frykter at han bærer smitten i seg. Det gjør forskjellen for han. Ikke minst fordi han, som millioner av unger blir stigmatisert; en av de utstøtte.

Men en plasterlapp og en klem hjelper.

Tim erog de andre på Village of Hope noen av en av dem som gjør noe. Følg dem:
www.thembavillageofhope.blogspot.com
Bidra gjerne. Det er mange som trenger omsorg

Der kvinnene styrer

I dag blir det køer nesten over alt. Fredag er på disse kanter av verden kødagen framfor noen. Sammenhengen er ganske enkel. Den siste dagen i uka utbetales lønninger. Da oppstår køer to steder: Foran minibankautomatene, de kalles forresten ATM her på våre kanter, og i alle slags matbutikker der maten er rimelig og god nok.

"Menneske vær deg selv, troll vær deg selv nok!" Min nå avdøde norsklærer fra videregående brukte et par år for at forskjellen skulle synke ned i oss. Men vi var ikke veldig opptatt av å analysere gamle Ibsen. Siden tror jeg at har brukt litt mer omtanke på akkurat dette, og funnet ut av de små ordene "være nok" har en dyp mening.

Når matbutikker på våre kanter selger mat som er god nok, betyr det en prismaksimering. Her er det flere typer supermarkeder. Pick and Pay der det nesten bare er hvite som går, Checkers der hvite, fargede og noen svarte handler, og Shoprite der det mest er svarte og en del fargede. Jeg har på en måte nevnt dem i en rekkefølge. Underlig nok er de to siste eid av samme eier. Vareutvalget er nok så likt, og prisene varierer bare ørlite. Den store forskjellen er at shoprite også har matvarer som er god nok, i tillegg til mye annet som er veldig bra.


Det er med andre ord på shoprite det oppstår køer fredager. På den lokale shopriten i Grabouw er det i tillegg store ansamlinger av folk rett ved utgangsdøra. De har bæreposer i et antall som er verdi en norsk julehandel, den før lille juleaften du vet, men oppi er det ris, olje mais, kjøtt og frukt. Næringsrik og kaloririk mat som metter nok for en rimelig penge. De som står utenfor og venter, venter på skyss tilbake til farmene. Resten av dem er i bæringa hjem.

Mens det i de hvite og fargede butikkene oppstår køer utover ettermiddagen, når arbeidstida er slutt og familien kan dra på ukehandel, er det kø fra morran på Shoprite. Ettersom familiene her som hjemme er bygd på den ideelle målsetningen om likhet, disponerer både mann og kone, jeg liker det uttrykket, deres felles konto. Derfor gjelder det for kona å sikre familien mat og det som er nødvendig, før mannen som er den sterke part, tar sitt. Han må jo få lov å være litt sosial med kompiser en fredag ettermiddag, lønningsdagen.

I et land der brennevinssjappene ligger tett, og der grei konjakk er billigere enn grei vin, der forskjellene på hvit, svart og farget kan leses ut fra hvor du handler, og der ledigheten er opp mot 40 prosent, oppstår nødvendigvis sosiale problemer. Mange av disse er knyttet til alkohol og rus. Samfunnet svarer med enda mer politi, men folk blir ikke mer edru av det. Kvinnene svarer med å ta ansvar, og jeg må beskjemmet se ned og innrømme at jeg synes de er modige og tilstede. Jeg vet hvor tungt mange av dem bærer. Ikke børa av bæreposer fredags ettermiddag, men børa av det sosiale slitet.

Selvsalgt finnes det flinke og bra menn her. Heldigvis er de til og med i et overveldende fletrtall. Men jeg innrømmer glatt at det finnes mange menn her som burde lært å ta ansvar av kjerringene sine. Menn som er seg selv nok, mens kvinnene styrer med fast hånd og er seg selv.

Det er kanskje slik hjemme også? Jeg ser det bare ikke? Fordi sosialdemokratiet har avviklet køen før jeg kommer til kassa på OBS?

For travel til strandslott

Denne helga besøkte vi en vakker plass rett ved stranda til det Indiske hav, i utkanten av Mossel Bay, for de som er opptatt av å stedfeste ting nøyaktig. Vi bodde på Bed & Breakfast hos et middelaldrende ektepar. De hadde trukket seg tilbake fra bylivets stress og for 14 år siden bygd seg et rimelig stort hus. Det lå vakkert til, og fra frokostterassen kunne vi se delfiner leke seg i bølgene. Jo da, rene postkortet.

Men hav, bølger og delfiner var bare en del av utsikten. Mellom huset der vi bodde og stranda lå et annet hus. Eller hus er kanskje drøyt. Jeg velger å kalle det et slott. Nå antall kvadratmeter nærmer seg 1000 og utbygg er flere enn det er mulig å ha oversikt over, når inngangspartiet har klassiske søyler og egen fontene for å holde veggen kald, da er det mer enn et hus i mitt hue.

Jeg misunner ikke farmeren som eier stedet. Det er ikke et beboelsesslott. Det er et feriested. Han har hatt det i snart fire år. I følge vårt vertskap har han nesten ikke hatt anledning til å bruke huset. Eieren av slottet bor riktignok et stykke unna, men nærmeste flyplass er bare 25 minutter fra slottet hans. I garasjen der på stranda står to ubrukte biler i tilfelle han skulle komme. Alt ligger til rette for at han skulle kunne nyte strandlivets gleder. Men han gjør det altså ikke, eller i alle fall svært sjelden.

Jeg har brukt litt av helga på å gruble over hva som får så rike mennesker til å la være å bruke tiden til noe hyggelig som å slappe av på stranda. Nå kan denne mannen og hans familie for alt jeg vet, være dødelig opptatt av å stå på ski i alpene, og bruker all sin tid på det, og at forklaringa på slottet er at det var et ubetenksomt ønske fra en bortskjemt datter eller sønn. Et ønske som ble oppfylt.

Døgnet har like mange timer uansett hvem vi er. Det sies at antall hjerteslag som skal banke i oss, langt på vei er forutbestemt når vi fødes. Vi trenger alle søvn, så en del tid går med til hvile. Vi trenger alle også pasjon. Da slår hjertet ekstra. Jeg tror ikke det går utover det forutbestemte antall hjerteslag vi er utstyrt med.

Enkelte av oss har en pasjon for det hverdagen er fylt med. Når denne pasjonen også fyller lommebøker og bankbøker til randen, gir det sikkert en ekstra glede. Men en gang i blant et det vel mulig å ta seg fri fra denne pasjonen.

Når jeg ser rundt meg i Sør-Afrika ser jeg skrekkelig mange fargede og svarte mennesker som er bunn fattige. Det er heller sjelden å se hvite som er like fattige, selv om det forekommer. Når hvite møtes, snakker de om hvor kriminelle svarte og fargede er, og jo, de tillegger fattigdom en viss vekt når det gjelder kriminalitet. Men nesten alltid ligger det mer under.

Det bodde et tysk ektepar i B&B-leiligheten under oss. De er begge hjemmehørende i det som var Øst-Tyskland, og har vært med på en forvandling. Frank, som han heter, hadde reflektert over det samme, og med knivskarp logikk slo han fast at først når Sør-Afrika fikk en bred svart og farget middelklasse, vil kriminalitet med vold, ran og røveri avta. "Og skal landet få det, må de betale dem som bygger slott og sommerhus bedre", sa han.

Jeg vet ikke om det er fasiten. Strandslottet hadde kanskje ikke blitt bygd om det hadde kostet det dobbelte. Det kunne forresten være skitt det samme. Det blir jo likevel ikke brukt. Jeg går ut fra at farmeren som eier det selv kjører traktor og skurtresker, og ikke overlater dette til fargede og svarte.

Suppevedtak

Hver eneste fredag kjører jeg suppe til ungene i Rooidakka. Det vil si. Jeg henter suppa på en resturantrestaurant som har tatt vare på rester, og lager en smaks- og næringsrik suppe ut av sin godhet. Suppa kjører jeg til Vivekes omsorgssenter, et lite lyseblått hus nederst i den lutfattige bydelen.

Viveke er en kvinne på rundt 50 år. Hun er levende opptatt av ungene rundt seg og at de blir tatt vare på med et minimum av mat og omsorg. Derfor samler hun inn penger, skaffer leker holder dem i aktivitet og gir dem varme og omsorg.

Ikke alle liker dette. For Viveke gjør forskjell på folk. Hun prioriterer nedenfra. Tar mest vare på de fattigste, de minste og de som fryser mest. Om vinteren er huset hennes godt å ha, det gir ly og det gir et friminutt for dem som trenger det mest.

Da jeg kom til Grabouw tidligere dette året, stoppet jeg opp og kikket på det rare omsorgssenteret. Jeg trakk på smilebåndet og var rørt over den aktiviteten som foregikk. Etter noen uker fikk jeg være med på et møte der. Viveke var redd myndighetene skulle ta fra henne huset og rive det. Vi som kom fra Europa smilte og ristet på hodene våre. Hvorfor skulle det rives?

"Myndighetene vil ha meg bort, og de skal bygge boliger her. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sa Viveke"

Vi skjønte henne, men da møtet startet var tema et annet, og vi glemte det hele før vi plutselig en dag oppdaget at det ble drevet husbygging på Vivekes lekeplass. I løpet av noen få uker var den lille plassen og området rundt huset hennes forvandlet til en byggeplass. Sist fredag var det nesten umulig å komme fram dit. Skurene som stor rundt, var doza ned og bare søppel lå igjen.

I dag er siste dagen Vivekes hus får stå. Hun har, for egen pung, vært nødt å kjøpe et nytt hus der hun kan drive sin omsorg. Hun får ingen støtte fra det offentlige. De har tatt fra henne huset hun leide. Viveke må bruke brødpenger til hus, og et hus som ligger et stykke unna de fattigste. De som hver fredag står i kø for suppe; det eneste varme måltidet denne uka. Hun gir ikke opp kampen for å få gitt varme. Det er det ingen av de tre som holder det hele i gang som gjør heller.

Jeg skal fortsette å kjøre suppe så lenge restauranten husker på den. Det er ikke alltid. Ungene nederst i Rooidakka er visst ikke viktige for noen. Noen er forlatt, mange er sjuke. De fleste sultne. Men huset som ga dem litt trøst, lar ikke myndighetene stå. Huset står i veien for noe.
Jeg vet ikke hva. I alle fall ikke i veien for omsorg.

Et kors å bære

Vi har alle et kors å bære. Men for noen er korset lettere enn andre. Jeg har ikke før i dag startet grubleriet om hvilket kors jeg selv bærer. Det som uløste det hele, var en voksen mann jeg passerte på motorveien N2 mellom Somerset West og Grabouw i formiddag. Mannen gikk langs veien, på venstre side, hvilken er her i Sør-Afrika feil side. Det var forøvrig den samme siden en rekke syklister benyttet i sitt turrace opp den gørbratte bakken i Sir Lowery's Pass.

Mannen, en svart mann, kom gående langs motorveien med et kors over skulderen. Ikke et kors av et tungt treslag, men et kors som i farten så ut til å være gjort av aluminium. Og ikke nok med det, korset var nederst utstyrt med hjul, og til korsets nedre del hadde mannen festet bagasjen sin; blant annet en sovepose.

En kan undre seg hva som får et menneske til å bære et kors over skulderen og legge avsted på vandring langs en motorvei. Det siste er kanskje det minst underlige. Veien er den eneste farbare ferdselsåre mellom de store stedene på disse kanter av verden. I alle fall er den strekningen vi møtte han på en slik veibit.

Jeg har tenkt mye på korsfareren. For han må sies å være en ekte korsfarer, en vandringsmann på pilegrimsferd. Sannsynligvis har han noe å sone. Kanskje er hans vandring til og med en takknemmelighetens vandring. Jeg håper det. Det blir på en måte enklere å tenke på.

Sør-Afrika er et troende land, der alle på en eller annen måte er tilhørende et kirkesamfunn. Det er både kirkesamfunn jeg har hørt om, og kirker jeg ikke ante eksistensen av. Det er kirker med og uten tårn og med og uten prangende bygninger. De fleste er kirker der presten er en frivillig som gjerne kjører rundt i en hvit bakkie med lasteplan, og med reklame for kirken sin påmalt på siden.

Jeg synes at det er en ide som biskop Kjølaas bør følge. Ha firmabil liksom. Hvem hadde da orka og stjele den. Nå fikk han den raskt tilbake, og det er vel en for lengste glemt historie. Likevel hadde det vært noe eget med en røff firhjuling med navn på - i troens tjeneste.

Vi har distansert oss fra det meste når det gjelder tro. Jeg vet ikke helt hvorfor, og er en av dem. Det faller oss verken naturlig eller enkelt å bli troende. Gjør vi det, faller vi inn i en kategori som i Norge heter personlig kristen. For en del er det alene et kors å bære.

Alle oss andre som ikke er i denne gruppa, har et annet kors å bære. Vi må selv finne noe å tro på, enten det er det gode eller det er pengenes velsignelse. Hva vet jeg.

Men stadig søker jeg i min sjel etter mitt kors. Et eller annet sted der ute finnes det. Jeg vet det. Kanskje vet jeg det ikke før noen tar det av skuldrene mine. Kanskje er det tvilen som er mitt kors å bære.

Så får vi håpe den svarte mannen med det store aluminiumskorset i helga finner hvile, finner rast og finner ro når han om kvelden setter korset opp og ruller soveposen ut.

Høner finner mer enn korn

Resirkulering er her i afrika et nøkkelord. Alt resirkuleres. Selv om her ikke er søppelsortering som oss, der vi har et sett med poser i alle regnbuens farger, og der kommunale myndigheter krever et stor del av arealet under kjøkkenbenken til sitt formål, er det både gjenbruk og sortering. For et øyeblikk siden trilla jeg ut søppeldunken og plasserte den utenfor porten. Det må jeg gjøre hver onsdag morgen. Den første onsdagen jeg var her, ante jeg ingen ting om ordningen, og en streng, hvit mann kom og kakka på bakdøra for å gi oss beskjed. Han lot nåde gå for rett den første gangen, og lot sin svarte assistent trille dunken ut.

Siden har jeg forsøkt å være flink å trille ut dunken tidlig nok. Men det hender at assistenten dukker opp i bakkhagen og tar den svarte digre plassdunken med hjul med seg. Da smiler jeg beskjemmet, bukker og skraper.

Men det var søppel vi skulle snakke om. Søppel og gjenbruk. Ved siden av den svarte dunken har vi stående en blank plastsekk. Der skal all emballasje kastes. Plastflasker, dem blir det mange av, pappkartonger og glassflasker. Ja, også metall da. Som blikkbokser. Faktisk hender det at vi må levere to blanke sekker. Da er det ikke mye søppel i selve dunken.

Jeg lurte lenge på om de som hjemme dro alt i samme bil og heller sorterte det når de kom fram. oppi de svarte dunkene har vi jo svarte sekker, så akkurat det skulle ikke være noe problem. Afrika hadde ikke vært Afrika om den slags effektivitet hadde vært rådende. Hit kommer to biler. En diger søppelbil av kjent merke, og en mindre bakkie, eller egentlig en liten lastebil med høye karmer. Den siste tar seg av de blanke sekkene og er i privat regi slik at noen kan tjene penger på dette. Haugen av blanke sekker er også Afrika verdig.

Veien fra det sikre og bevoktede Heritage Park der vi residerer til squattercampene er ikke lang i avstand selv om den sosiale avstanden er en afrikareise unna. Der er det lite kildesortering, og enda mindre sorte dunker å se. Derimot er det mye plast og søppel som flyter fritt, og enda mer plast som har festa seg til gjerder og stolper. Likevel er det få steder i verden som egentlig er så miljøvennlig i vår vestlige tankegang. Bortsett fra noen flunka nye pappesker som er tjuva, er alt i en slik squattercamp gammel moro i ny bruk. Skjønt det er lite moro med et slikt boområde, fortsett fra det tette naboskapet, og samtalene som kvinnene har rundt vannposten.

Et annet trekk med gjenbruket og den nedfelte kunnskapen om at det alltid finnes noe verdifullt der ute, er tilstedeværelsen av høner med en hane i midten. De utgjør ikke bare en fargerik og kaklende pynt blant de grå skurene, de er også en måte å utnytte det meste til det ytterste. For det er ikke bare blinde høner som finner korn. Selv om hønene her ikke er like blonde som norske, hvite italienere, er de like surrete og nippete som alle høner.

Jeg vet ikke om det er korn de finner. Men noe næring er det. Hvor den kommer fra i den skrinne sanda, har jeg ingen formening om Jeg vet bare at hønene vokser til og blir flotte og fargerike. Egg legger de også. På den måten resirkuleres alt. Også det som er usynlig for oss, men tindrende klart for høner.

PS: Jeg rakk heller ikke i dag å trille ut egen søppeldunk. Han tittet inn på meg mens jeg skrev dette. Han bukket, jeg bukket, og vi smilte bredt begge. Vi har visst et hemmelig felleskap.

Da mamma forsvant

Uansett hvem av de svarte jeg spør om hvor de kommer fra, svarer alle Eastern Cape. Der bor mamma, der bor pappa, der bor søsken og der vokste de opp. Det er langt til Eastern Cape. Stort sett er det mer enn 500 kilometer av sted til stedene der i Eastern Cape hvor alle kommer fra.

Nå bor de her i Western Cape. Det er på alle måter rikere her. I alle fall er overflaten rikere. Her er det mange flere jobber selv om ledigheten her i perioder og stedvis er opp mot 40 prosent. Her finnes muligheter og her er håp. For det er snakk om penger, jobb og framtid. Mange er villige og føler seg tvungne til, å flytte langt og vekk fra det trygge for å sikre seg og sine en framtid. De tar med seg en veske eller to, holder den eldste av ungene hardt i handa mens minsten er knytt fast på tradisjonelt vis bak på ryggen, stiller seg opp i veikanten og haiker. Og lift får de alle sammen. Om ikke annet bak på et lasteplan.

Det er svært sjelden noe annen bolig venter her i Western Cape enn en shack, et skur i en squattercamp. Myndighetene stiller der opp med en lyskaster på en høy mast og et malt nummer. Resten er overlatt den enkelte og den enkeltes initiativ. Ofte er den jobben de trodde ventet dem et luftslott, og hadde de en drøm om en framtid, blir den også punktert. En og annen jobb kan dukke opp. Om ikke annet en huspost hos hvite en gang i uka for kvinnene, og er mennene heldige blir de håndlangere på en byggeplass; stempelet to ledige hender og en strek rygg kan settes på svært mange av dem som kommer østfra.

Alt for ofte ender det opp med sykdom. Ofte HIV. Dette er mennesker med stor mobilitet, lite penger og få adspredelser. Kunnskapen om prevensjon er til stede, i alle fall til en viss grad, men den kompenseres på mange måter av tvilen spredt i en del miljøer. Tvil om kondomene virker, tvil om det å bruke den slags er en farbar vei og en sterk moralsk hand som sier nei. Det motivet er styrt av ønsket om at seksualitet skal være i et ekteskap ikke utenfor og i et skur.

Barn blir det, og de fødes og vokser opp i det vi ville sagt var et dårlig inneklima. Ingen lufting, ikke noe vindu, ikke varmt vann, ikke do, ikke en utslagsvask, og vannkrana henger på halv tolv et par hundre meter unna. Slikt blir det sykdom av, nødvendigvis, sykdom fattigdom og nød skaper oppgitthet hos de voksne, og elendighet hos ungene.

Til Village of Hope kommer en del av disse ungene. Der får de en seng, litt omsorg, mat nok og medisinsk ettersyn. Alle har minst en alvorlig sjukdom som HIV eller tub. De blir sunget for og har innimellom også et fang å krype opp i. Jeg har ei lita venninne. Hun er drøyt to år og sto i starten bakerst i køen da jeg henta ungene til mitt fang. Etter hvert ble hun min favoritt, og vi tar oss alltid tid til å hilse med en klem og et smil. Hun kom til Village of Hope fordi hun trengte omsorg, og fordi mamma var syk. Pappa er det ingen som har hørt noe om. Knapt nok mamma. Nylig forsvant mammaen hennes fra Grabouw. Hun flyttet rett og slett tilbake til Eastern Cape, til sine. Den lille jenta hun fødte under elendige vilkår har hun etterlatt seg uten å gi noen beskjed. Så nå er det som var ment som et midlertidig oppholdssted blitt et permanent hjem. Noen mamma å regne med har hun jo ikke lenger. Kanskje ikke en gang en framtid.

Men det lyser et håp i de store vakre øynene hennes. Jeg synes det er for jævlig at dette håpet før eller siden slukkes. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Tim er en av dem som gjør noe. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

Problemer i kø

Jeg var i banken her om dagen. En svært selsom opplevelse. Banker i Sør-Afrika snakker dårlig sammen, i den grad det er kommunikasjon. Det er aldri rett å kritisere vertskapet for deres oppførsel og handlemåte, og etter tre måneder ser jeg mange innretninger jeg gjerne skulle likt og hatt på min sosialdemokratiske måte. Men sånn er det, og det visste jeg også før jeg reiste ned. Derfor prøver jeg hver eneste dag og bli litt mer tålmodig, litt mer tolerant og litt mer romslig.

Men jeg dro altså i banken. Jeg skulle betale en regning på noen få hundre rand, med andre ord, ikke all verden. Problemet er at jeg har konto i Nedbank, og mottakeren av pengene mine har kontor i ABSA-bank. De ligger 150 meter fra hverandre i Somerset West, og mens ABSA-bank har rød logofarger og rød innredning, har Nedbank grønt som sin farge. Ellers framstår de i mitt hode helt like.

Jeg oppsøkte banken midt på dagen, stilte meg i rett kø med papiret som fortalte hvor mye til hvem og til hvilken konto. Det var første bankdag i måneden, og det var mandag. I etter tid har jeg fått vite at det er noen dager du skal holde deg unna banker. Det er mandager og fredager generelt, og den første bankdagen i måneden spesielt. Dessuten skal man, som i verden ellers, holde seg unna slike tjenester rundt lunsjtider. Da skal dobbelt så mange gjøre unna sine ting, mens halve bankstaben spiser matpakka. Mine banknødvendigheter falt med andre ord akkurat på det tidspunktet som var dårligst i hele måneden.

Men etter ti minutter hadde jeg bare 21 foran meg i køen. Det var første gangen jeg telte. Jeg undret meg imidlertid på en kø som var på siden av min egen, men jeg har sett en slik på posten også, og der var det særskilte tjenester. Så jeg slo meg til ro med eget resonnement.

Etter hvert som jeg rykket fram i køen, det gikk faktisk unna, seks tellere, eller kasser, som det heter i vår verden, var flittige og flinke pengetellere og dessuten svært høflige og korrekte. Hver av dem har også en minnebok liggende på skranken der fornøyde kunder kan skrive sin takk mens kassereren teller penger. Stor var derfor min fornøydhet over at den unge mannen ville hjelpe med det meste. Bare en ting kunne han ikke la meg gjøre. Bruke minibankkortet mitt i hans terminal. Da måtte jeg til minibanken, så... please!

Mine argumenter skrellet av, og jeg tuslet bort de fem meterne. Minibankene snakker sammen på tvers av banknavn, så det er en hjelp. Men denne minibankautomaten slukte kortet mitt. Og dessuten slukte den i neste jafs også mitt blå kort fra Sparebanken Nord-Norge. Jeg varslet straks min kasserer, som ba meg vente. Han skaffet nødvendig hjelp, som ikke kunne hjelpe, fordi jeg ikke hadde pass med meg. Og jeg som trodde passlovenes tid her var forbi.

Dermed måtte jeg storme hjem, hente pass og komme tilbake. Jeg var nå en smule stresset fordi bilen skulle på service, og jeg til tannlegen i løpet av bare noen timer. Men vel tilbake i banken, fikk jeg begge kortene, og tuslet over til min lokale Nedbank. De kunne gi meg penger, men ikke la meg betale regningen. Så dermed var det ny runde tilbake,

Da jeg for andre gang sto i køen i den første banken oppdaget jeg hva sidekøen egentlig var: En egen kø for pensjonister. Hyggelig tenkte jeg, inntil jeg oppdaget to særegenheter med den. Det var bare hvite pensjonister som sto i den, og den gikk enda saktere enn min egen kø.

Ikke si det til noen, men jeg har en mistanke om at banken har videreført et system som egentlig opphørte for mange år siden, men som gir enkelte hudfarger visse fortrinn. De slipper jo på den måten å stå i en fargerik kø.

For dem som liker det blekt.

En reise i skjønnhet

Oktober og november er Sør-Afrikas vakreste tid. Da er det fortsatt friskhet nok i jorda til at gresset er grønt og blomstene kan åpenbare all sin prakt, og nok varme til at alt du bare tenke deg blomstrer. For blomster, vekster og natur er folka i dette landet opptatt av. Selv utenfor det dårligste skur og den usleste hytte er det plantet og kultivert roser etter alle kunstens regler. Nå er det jo så frodig her at alt blomstrer. Går du litt sakte og bruker stokk i dette landet, er jeg sikker på at stokken vil slå knopper etter kort tid.

Sist lørdag var vi på tur til Robertson, en by ti-tolv mil fra vårt eget Somerset West. Byen var plukket ut som denne helgas reisemål nettopp ut fra ryktet om at den skulle være denne regionens jakarandaby. Jeg har lest at jakaranda er en tresort som for lenge siden ble innført fra Brasil, og som er blitt populær her i Sør-Afrika. Treet blomstrer på bar kvist, og millioner av vakre store lilla blomster dekker hele krona. Et enkelt tre er naturligvis et storslagent syn i seg selv, men når det er hele alleer av slike trær, er det nesten så du mister pusten. I alle fall gjør jeg det.

Sør-Afrikas jakarandaby nummer én er hovedstaden Pretoria. Det skal det etter sigende være 15.000 slike trær. Jeg var der for ti år siden - på denne tiden av året, og fikk med meg denne spesielle blomsteropplevelsen. Treet slipper også blomsten mens den er på sitt vakreste, og gater og fortau teppelegges. Det var som å gå i en psykedelisk verden av lilla blomster.

Robertson ligger i enden av en frodig dal, ut mot en slette. Byen og omlandet har en rekke flotte vingårder, og best av alt, byens township ser ut til å være velstelt og velordnet. Det får meg til å tro to ting, myndighetene bryr seg, og innbyggerne har jobb. Selvsagt kan jeg ta feil, men jeg håper i det miste det siste. Ut fra antallet vinfabrikker, ser det ut til at behovet for arbeidskraft er stort.

I en slik by der de fleste ser ut til å ha litt mer enn bare verdighet, er blomster naturligvis viktig. Mer enn viktig. Så byen er vel verd å besøke for dem som liker naturlig fargerik skjønnhet. Reisetiden på en drøy time, var med andre ord vel anvendt for oss, og det å kunne nyte blomterprakten var en lise for sjel og sinn.

Etter et par tre timer, litt juice og noe å spise var vi derfor svært fornøyde med besøket, og roste oss av et godt reisemål. Vi returnerte ikke samme vei, men fortsatte litt videre for å ta en annen vei tilbake. Dette tilfeldige veivalget førte oss lang en av de vakreste veier jeg har kjørt. På begge sider lå vinmarkene tett, og svært velstående vingårder var også synlig fra veien. Men mest slående var likevel blomsterprakten. På begge sider, en halvannen meter høy og mange kilometer lang rosehekk inn mot vinmarkene, på den andre en alle av jakarandatrær, og innimellom store bed med dyp røde liljer. Bakteppet, rødbrune fjell mot en knall blå himmel. Ikke rart jeg hadde følelsen av å kjøre i et puslespill. En skjønnhet som er så varm at den alene kan gi feberfantasier.

Mens isrosene hjemme i Tromsø snart slår ut i full blomst.

Annerledeslandet

Vi som har hatt Gro Harlem Brundtland som landsmoder og Anne Enger Lahnstein som neidronning, vi er vant til å tenke at Norge er annerledeslandet. Kanskje er det også slik. At det er vi som er annerledes, mens resten av verden er de som er vanlige. Ta for eksempel husene. Her settes det opp hus på ingen tide og uten andre hjelpemidler enn en trillebår, en sementblander og en murerskje. For her bygges hus av stein må vite. Tre som materiale er enten for kostbart eller for krevende. Men hus isoleres ikke. Hus bygges heller ikke for å holde kulda på avstand, men for å skape litt le for vinden og holde regn og sol på noen armlengders avstand.

Mitt kjennskap til det virkelige livet i den verdensdelen jeg nå bor, var begrenset. Tre korte besøk som turist hadde lært meg noe. Som opplyst menneske har jeg lest en del, Men mest har jeg hentet fra TV. Erik Byes fjernsynsprogram fra 60-tallet en viss pittoresk bakgrunn av den mer spesielle sorten, og en lang rekke elendighetsreportasjer i forbindelse med tv-innsamlinger hadde gitt meg en ide om sorte, sultne unger og de slitne mødrene deres. Ja, også alle slags eksotiske dyreprogram da.

Da jeg i går parkerte bilen min ved Village of Hope, altså på et slags gårdstun og i landlige omgivelser, fikk jeg se noe jeg bare har sett på tv, og da i forbindelse med elefanter. Jeg så en diger sort bille som trilla en kule puh eller møkk om du vil, avsted over gårdsplassen. Møkkaklumpen var formet som en perfekt kule, og den ble trillet raskt avsted. Billa styrte godklumpen sin med en fantastisk presisjon, og med på ferden var kona - tror jeg. Det klamret seg i alle fall en bille til klumpen og trillet avsted. Den styrende bille så ut til å gjøre dette ved å gå opp på henda, i den grad biller har hender, og så trille det hele av sted med bakbeina. Nå vet jeg at det er svært langt til nærmeste ville elefant fra Hottentott Holland der dette skjedde, så møkka måtte være fra en hund.

Slike syn vil jeg aldri få hjemme i Norge. Ikke fordi vi ikke har hunder som gjør fra seg, men fordi vi ikke har gode vekstvilkår for slike biller. Mangfoldet et ikke til stede. Vi har både tordivel og flua, gå bare til Prøysens samlede og sjekk. Vi har både rev og hare, flue og veps. Bie og mygg. Det siste vet vel jeg som kommer fra Lillestrøm; alle myggs hjemsted.

Den lille opplevelsen med billa og møkkaklumpen, ga meg enda en liten følelse av hvor langt hjemmefra jeg er, og at annerledeslandet ikke handler om hva et sett enige politikere er uenige om, men at vår norske krok er så hardbarka at det rett og slett ikke er mulig for alle slags små og store kryp å overleve. Det hadde heller ikke alle de menneskene som er henvist til å bo under plastikk og kassebord.

I fjor var jeg på Færøyene. Der lever rundt 45.000 mennesker og et enda større antall sau. Lite annet. Jeg fikk to døgn og anledning til å gå i min egen gate, Trondargóta. Jeg var der den danske nasjonaldag. Der møtte jeg en mann son nektet å holde stengt denne spesielle nasjonaldagen. Han nektet å være dansk. Han ønsket gulatingsloven tilbake.

Nå tenker jeg at om noe virkelig er annerledeslandet, må det være Færøyene. Men joda. Vi er bra sære vi også, i vår rike sterile verden.

Umoralsk mett

I går spiste jeg uforskammet mye. Så mye at jeg hadde ubehag hele natta og til langt ut på morran. Det gjorde jeg i et land der svært mange unger, og enda flere voksne går sultne til sengs.

Da jeg skulle kjøre fredagssuppa fra restauranten i Grabouw til Barnas Velferdssenter i den fattige bydelen Roidakka fredag for et par uker siden, hadde de glemt hele suppa. Restene som skulle være i den var kastet, og kokken som skulle lage den, var gått hjem. Vi improviserte, og samlet litt mat av det vi hadde stående, i tillegg til at mine venner som var på besøk skjøt til litt. Kokk skaffet vi op suppe ble det. Sikkert ikke like god og næringsrik som den restaurantlagde, men et varmt måltid.

Derfor var jeg på alerten, som det heter i Nord-Norge, på tå hev, i mer dannede deler av landet, i forkant av forrige ukes suppe. Jeg stakk innom onsdag og forsikret meg om at alt var i rute, og fikk et ja. Det står på tavla. Men selvsagt var suppa glemt da jeg presis klokka tolv dukket opp. En ivrig kjøkkenskriver hadde strøket ut alt fra tavla, og ingen suppe var påbegynt. Da de spurte meg om hva vi skulle gjøre, sa jeg lage suppe, jeg kan komme tilbake om tre timer.

De heiv seg rundt. Den sosiale samvittigheten og velviljen er i fullt monn til stede, så suppe ble det. Nå hadde det seg slik at jeg måtte kjøre gjester på flyplassen, så min venn og sjef Tim var suppekjører denne fredagen. Han plukket med seg en liten assistent fra bydelen og de hadde hatt en hyggelig prat. Den lille "assistenten" fortalte Tim at fredagssuppa var ukas høydepunkt, og at han ikke hadde spist siden onsdag, og hadde hatt veldig lyst på mat torsdag. "Men jeg kan vente", hadde han smilt.

Hver eneste dag kaster jeg mat. Ikke mye, men nok til at jeg reflekterer over det. Da vi var små hjemme i det sosialdemokratiske og rike etterkrigs-Norge, fikk vi høre at vi skulle spise opp maten vår; omkvedet var: "Tenk på barna i Afrika". Vårt argument for ikke å spise opp, og at barna i Afrika ikke var verd å bry seg med, var avstanden. De kunne jo ikke få en halvspist skive av oss i Norge. Skulle vi liksom sende den i posten?

Nå kjenner jeg barna i Afrika. Nå bor jeg nær noen av de fattigste og mest sultne. Likevel kaster jeg mat. Men hvor moralsk er det å ta med en halvspist skive å gi bort? Jeg forutsetter naturligvis at de også få annen mat av meg om jeg hadde tatt på meg en slik forsyningsoppgave. Kan jeg kaste resten av en brødskive. Er det rett å forlate et halvspist restaurantmåltid fordi magen blir mett før øynene, eller er det rett og slett andre som har ansvaret for at systemet er feil.

Fortsatt er jeg mer enn mett fordi jeg spiste hele det digre måltidet på restaurant i går. Men på tallerken ligger en halvspist skive etter en liten hvit gutt. Den gikk i søpla. Jeg synes det er enda mer umoralsk å "hive" mat til mennesker som trenger alt, enn å la den gjerningen være, og heller hjelpe til å kjøre suppe. Den lille supppeassistenten til Tim var klok. Han sa, jeg kan vente, fordi jeg vet at suppa er god.

Tenk om vi hadde hatt samme klokskap. Da hadde jeg verken vært overvektig eller umoralsk. Kanskje flere med meg også.

Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

Utstyrshysteri

Nylig arrangerte vi en nett- og fotballturnering for unger og ungdom fra det som kalles community'ene, et samlebegrep for tradisjonelle township'er og squattercampen. Township'ene er de bosetningene som myndighetene lagde for svarte og fargede under apartheidtida, mens squattercampene er uregulerte bosetninger av skur ført opp fordi det ikke er andre boliger å få. Hjemme ville vi kalt det slum.

Men i alle fall, det er her de idrettsglade ungene bor. Men guttene spiller fotball. Jentene fikk også sitt tilbud og utøvde sin sport nettball med like stor entusiasme. Nettball er det vi hjemme i gamle dager kalte kurvball, og spilles på en gressbane med en noe mindre ball og en kurv som står på et frittstående stativ. Vi kom kjørende eller bussen fra Gaffleys busselskap, det lokale selskapet, som hadde mesteparten av de 120 ungene med seg. Selv om vi hadde vinduene igjen, kunne vi høre syngingen og elleville gledesrop fra bussen.

Nå ble jeg innledningsvis svært teknisk og med tok med mange sidespor. Noen er kanskje ikke nødvendig, andre er det. Ikke minst om hvor de kommer fra. For her snakker vi ikke bare om fargete, men også om fattige. Likevel er de som unger hjemme, lykkelige når de kan være aktive. Turneringen varte fra ni til halv ett en lørdag og Elgin Country Sportclub hadde lånt oss en snipp av sin plen.

For mange av ungene var det første gang de var innenfor gjerdet på dette svært hvite, lekre stedet. Å komme opp til denne klubben, 20 minutters gangvei fra byen er, som i mange andre sammenhenger, som å bevege seg fra ett solsystem til et annet. Forskjellene kan ikke være større. Vakker stor plen med en rekke sportsfasiliteter som tennis, cricket og bowling, den engelske versjonen. Stedet er beliggende ved foten av en rekke fjell, men med et stort vann mellom seg og fjellene. Vannet brukes av en rekke roklubber i området som treningsbane. Engelsk inspirerte roklubber, må vite. Dessuten er det basseng der, og et tilhørende klubbhus der det serveres middag og forfriskninger. Alt i alt et sted der ingen fargede eller svarte til nå har tenkt å forsøke å få medlemskap.

Her ble turneringen spilt. Selv var jeg dommer på banen med gul markering, og blåste, forklarte og var myndig. Seks kamper av 20 minutter på rappen gjorde meg svett, men kroppen glad. Det gjør at jeg bare skriver om fotballdelen. Ungene var delt inn i fire lag og vi hadde fått låne drakter, slik at alle spillerne hadde ekte fotballdrakt. Alle spilte barbeint. I alle fall i starten. Likevel bredte det seg en mote, et utstyrshysteri blant ungene.

I mange år har jeg vært pappa og brukt helger og ettermiddager på sidelinja for å heie fram og oppmuntre egne og andres unger. Jeg har gjort det med glede. Like stor har ikke gleden alltid vært når det må til stadig nye sko eller nytt utstyr. Noe har vært nødvendig etter våre forhold, noe har et snev av mote i seg, og atter noe er utstyrshysteri. Som drikkeflasker av spesiell utforming. Nok om det. Tilbake til turneringen for ungene fra Grabouw på Elgin Country Sportclub.

Det var i den fjerde kampen jeg oppdaget dette utstyrshysteriet. Noen av guttene hadde satt en liten sokk på høyrefoten. Jeg kikket meg litt rundt, og tenkte tilbake; en av de beste av de eldste hadde fra starten en slik sokk på. De var av standard billig merke, og hadde egentlig ingen hensikt, så jeg humret litt over fenomenet. Likevel tok jeg det opp med Daz som var arrangementsansvarlig, og vi ble enige om at trenerne skulle få bestemme. Og to trenere slo hardt ned på dette. Ikke alle har sokker, så de kunne ikke tillate dette utstyrshysteriet, noe de fleste aksepterte. Her skulle det være likhet.
Men noen er maradonna, og de trakk sokken på akkurat da jeg blåste kampene i gang. Og hva kunne jeg vel gjøre. Mot utstyrshysteriet kjemper voksenfornuft forgjeves.

Fortalte jeg at den fattigste bydelen vant den ene gruppa, mens den nest fattigste vant den andre? Kanskje tilfeldig, men helt sikkert fortjent. Nå ser jeg fram til neste turnering. Om vi får mulighet til å arrangere. Det koster en del penger. Alle skal ha mat, drikke og transport i tillegg til en liten minnepremie. Utgiftene til hver turnering beløper seg til 120 pund, 1500 kroner. Disse pengene må tas fra systemet ellers og tapper driften av barnehjemmet Village of Hope. Jeg har en plan, men den er langsiktig. Men vi skal nok få det til tross for pengemangel og utstyrshysteri.

For dette var artig for alle. Spør bare vennene mine fra Kongsvinger som var de eneste "foreldre" som bare var tilskuere. De fikk en afrikaopplevelse for livet. Jeg håper å få flere.

En gammel historie

I et hjørne på Country Craft-markedet i Somerset West har Rotary sin lille kafé. Markedet er berømt over hele regionen for sin kvalitet, og sitt brede utvalg av flotte produkter. Hjemmeindustri her sør i Afrika består av mer enn masseproduserte boller og trefigurer innsatt med skokrem og solgt for specialprice til utlendinger. Men markedet er hvitt. Veldig hvitt. Få svarte og fargede har plass på plenen utenfor den gamle rollerballklubben øverst i Main Street. Og enda færre fargede er det innenfor.

"Dagene mine er tomme og lange etter at jeg ble pensjonist. Jeg skulle gjerne gjort en innsats for fargede eller svarte. Men jeg vet ikke hvordan", sa den eldre herren vi ble sittende ved siden av under skyggetaket som var satt opp. "Alt handler jo om bloody religion. Jeg liker ikke det enten det er katolikker eller protestanter. De kriger og sloss i Guds navn, men ingen av dem er i nærheten av å tro på The Lord", sukket han.

Han fortalte at han var irsk, og hadde flyttet fra Belfast i 1947. Sør-Afrika var etter hans syn bra. Her hadde han huset sitt, kona si, og her hadde han hatt et bra yrkesaktivt liv som husbygger. Han var en som både hadde hatt hånd om planleggingen og det praktiske. Selv har jeg svære hender, men sammenliknet med irens never, er mine rene puselanker. Alt ved mannen utstråle verdighet og innsats. Vi delte et par bokser øl og ble sittende og småprate. Jeg innrømmer glatt at jeg identifiserer meg med de hvite, selv om sympatien i stor grad ligger på svart og farget side - i alle fall i sosiale spørsmål. Etter hans innledende bemerkninger våget jeg spørsmålet om hva han synes om det som har skjedd i Sør-Afrika de siste 20 årene.

Han sukket mer og ble oppriktig fortvilt.

"Jeg liker det ikke i hele tatt. Jeg er redd for hva som vil skje med dette landet. Se hva som skjer i Zimbabwe. Det kan komme til å skje her også. Historien viser at alt som er skjedd i Zimbabwe også vil skje her. Sånn har det alltid vært. Jeg bodde lenge der nord. Den gang det het Rhodesia. Nei, du. Det er ikke et eneste afrikansk land med svart styring som har lykkes. Kan du vise meg et eneste...?" spurte han retorisk.

Jeg forsøkte meg. Å diskutere det sørlige Afrikas samtidshistorie med en som har levd i den, er et dristig foretak. Likevel ymtet jeg frampå at Kenya var en slik nasjon.

"Joda, de har fått det til. Men det er fortjenesten til en mann - og tilfeldig", svarte han.
"... hva med Botswana. De har fått det til på kort tid?"
"Botswana var heldige. Da fant diamanter og andre verdifulle mineraler. Men du har rett. I Botswana har de fått det til. Men det gjenstår å se. Her i Sør-Afrika holdes det sammen av det mr Mandela fikk til. Hva skjer når han dør? Nei, jeg frykter det verste. Og verden vil la det skje siden der er svart styre her."

"Vet du. Ingen svarte har tanke framover. Hadde de fått bestemme alt, hadde de alle sammen flyttet tilbake til bushen. Ja, det gjelder også de som styrer. Og nå er det bare vold og bloody dritt der ute. Vi får ikke en gang gå i ferd om vi skulle gå i byen. Da er de ute etter oss og slår oss ned og dreper oss for et godt ord. Er det rart dagene mine blir tomme? Nå bare går den ene dagen etter den andre. Vi bor innenfor et gjerde og må beskytte oss mot de svarte. Jeg står aldri opp før klokka ti. Og jeg som i hele mitt liv har vært aktiv. Nei, jeg liker ikke dette."

Tre ganger fra han forlot Irland i 1947 hadde denne mannen vært i sitt gamle hjemland. Han følte seg slett ikke mer som ire, men som sørafrikaner.

Jeg kan som hvit forstå han. Heldigvis vet jeg ikke navnet hans, og heller ikke hvor han bor. Han var hyggelig, han var åpen og han er herfra. Som et barn av dessertgenerasjonen i etterkrigstidens Norge, har jeg heller ingen rett eller grunn til å dømme denne mannen verken for hans meninger eller holdninger. Det er hans land. Det har vært hans liv.

For noen uker siden i en township spurte jeg et menneske hvorfor han, som ikke hadde råd til mat, hadde hund, og til og med kjøpte hundemat. Han svarte:
"De hvite har gjerder. Vi har hunder. Det er billigere. Vi må beskytte oss mot de hvite".

Kanskje har de rett begge to. Kanskje er det største problemet redsel, ikke HIV, tub og fattigdom.

Nå aksjoners det fra myndighetenes side i alle fall aktivt mot nynazistisk ungdom som på ekstremt vis forsøker å ilde opp til vold mot fargede og svarte. Det er i alle fall et synlig tegn på at grensen fortsatt går et sted.

Suppe-sjåfør

Den store kontrasten i Grabouw er veldig synlig om vi tar turen på en av byens mange småknauser. På den ene siden kikker vi rett ned på et splitter nytt kjøpesenter der butikker med off-roadsykler, klokker, briller og kostbare matvare er å kjøpe. Ja, også en antikvitetshandel, og naturligvis en restaurant, Dros. På den andre siden av knausen er skurene, i squattercampen Waterwerk, dit trekker beboerne greiner de har funnet i skogen slik at de fått billig brensel til polentagrøten, og der er brukte øl- og bruskorker verdifulle når pappesker skal spikres opp innvendig på de enkle bordveggene i skurene.

Likevel finnes det overganger. Likevel finnes det hjertevarme og likevel finnes det omtanke på rik side til å ville gjøre noe. Restauranten på kjøpesenteret Dros bruker noe av overskuddet fra sin produksjon til en gang i uka å koke en diger kjele med suppe. Og tro ikke at det bare er tilfeldige rester som en lappa sammen. Selvsagt består suppa for et stor del rester. Men det er renskåret kjøtt, skikkelige grønnsaker, gjerne påfylt med nudler eller spagetti, bra med fett. I det hele tatt balanser av kokken på en profesjonell måte og krydret slik at den også kunne vært servert som en rett i restauranten.

Det er min jobb hver fradag og sørge for at suppa komme fra restauranten til et velferdssenter i den andre enden av byen. Senteret er blåmalt og fylt med unger. På veggen står det velferds-, sports-, omsorgs- og en del andre ting - senter, men i virkeligheten er det en barneparkering mest drevet av lokale ildsjeler blant den fargede befolkningen for å sikre at noen unger som trenger det blir tatt vare på gjennom dagen, og en gang eller to uka, får et måltid mat. Thembafolka mine på Village of Hope sørger for sportsaktiviteter, og hjertevarme Vivecke sørger for at det ellers går rundt til hverdags.

Nå er Grabouw en bakkete by, og bakkene går ikke nord sør eller, som i Tromsø fra Sundet og opp til toppen. Nei, de går litt hit og litt dit. Når en full suppekjele skal kjøres i en slik by, sier det seg selv at faren for søl så avgjort er til stede. Aldri kjører jeg så pent og forsiktig som fredag halv ett. Selv om suppa er delikat, gjør den seg bedre i sultne mager enn på det svarte teppet i bagasjerommet på min Audi.

Det allestedsnærværende politiet i Grabouw kan i alle fall ikke klage på kjøringa mi på fredager. Nå har jeg og audien, med eller uten suppe, med eller uten pleierne fra Themba Care, vært så synlig i et par måneder at mange politifolka hilser når vi passerer. Og selvsagt hilser jeg tilbake. Det er viktig å stå på god fot med de svært mange og synlige politifolka i min lille by.

Men ikke alle har engang et skur. Da jeg skulle hente suppa sist fredag, ble jeg oppringt fra min oppdragsgiver på Village of Hope. Spørsmålet, eller rettere sagt beskjeden var at det nå satt fire unge gutter på politistasjonen. De er hjemløse, og hadde vært på rømmen en tid, var hjemløse, blakke og svært sultne. Ingen er foreløpig opptatt av hvor de kommer fra. Vi vet bare at de er foreldreløse, og de trengte suppe. Men ikke hadde politiet noe å transportere suppe i, og ikke hadde jeg annet en 40 liters suppekjele. Jeg ringte derfor til inspektøren som håndterte den sosiale delen av politiets virksomhet. Selv om suppeordningen kun er fem uker gammel, er den allerede velkjent. Afrika har øyne og ører. Inspektør Atson ordna det. Jeg har møtt henne tidligere og vet hun både har pistol i beltet og et bankende hjerte for ungdom i hjembyen.

Vi ordet det i felleskap. Mitt forslag om å bringe de fire til suppekjøkkenet falt i dårlig jord. Sånn utta på er de neppe mors beste barn, og jeg innrømmer glatt at jeg ønske heller ikke å kjøre dem alene til og fra arresten. Vi fikk låne en mindre kjele, en politipatrulje kom, om enn litt motvillig. Det er ikke akkurat den mest macho-jobben å kjøre suppe til lømler, men der ordna seg.

Så kan vi reflektere litt over det at det både finnes moderne samfunn der suppekjøkkenet har en viktig plass, at det finnes politisystemer som ikke har budsjett til å gi barn på rømmen et måltid mat, og at det offentlige systemet henvender seg til veldedige organisasjoner og ber om en utstrakt hand. Det er kanskje ikke alt som i våre velstandshoder som går opp der. Samtidig er det godt at det finnes mennesker på Dros, hos politiet i Thembasystemet og ikke minst hos Viveckes i Roidakka som i alle fall en gang i uka er lenker i en kjede mellom sult og et næringsrikt måltid en gang i uka.

Fake and the real thing

I vestlige land regnes produkt-kopiering som en forbrytelse, og myndighetene stiller seg på merkevare-produsentens side. En coco-channelveske skal ikke være tilgjengelig for allmuen. Veska, selv om den er av rimelig plast, skal koste et antall tusen kroner. Ikke fordi plast er billig, men fordi designen angivelig er unik og produktet bærer et emblem som i seg selv er verd et antall tusen. Selve veska er det egentlig ikke så farlig med.

Artig er det da å komme til et land der kopier ikke er unntaket, men det vanlige. Byen der jeg bor, Somerset West, er slett ikke den største byen verken i verden eller i Sør-Afrika. Faktisk er den bare en småby under metropolen Cape Town, og med sine 125.000 innbyggere, er den en av de største enkeltbyene, og ekte vare. Men den er utenfor alfarvei i den forstand at du må svinge av motorveien rett for Hottentott Holland Highscool for å finne den. Mainroad er akkurat en kilometer lang, mens selve sentrum er halvparten, pluss noen sidegater.

De færreste turister tar seg til å svinge innom slike byer. De er som mitt eget Lillestrøm hjemme i Norge, en plagsom ansamling lyskryss på et upassende sted i folks travle hverdag. En gang var det forresten en som mente Lillestrøm kun var det siste nøkket i sovevogna på vei fra Trondheim til Oslo.

Tulling!

Main Street i Somerset er selvsagt verd et besøk. Men ligg for all del unna de flotte hvite butikkene på øvresida av gata. Det er alle sjappene på nedsida av Main Street som er verd besøk, ja og en og annen på oppsida da. Her finner du ammende kinesiske kvinner som ber deg vente til babyen har fått pupp bak disken, et utvalg billigklær selv Fretex ville grått over å måtte motta nye, et bredt utvalg sløve kjøkkenkniver og all verdens glitrende og blinkende elektronikk. Høytalerne er digre, og kunne gjerne vært brukt på store konsertarenaer, og lyden er like stor. Vi øredøves til å tro at det virkelig er gyllent det som glitrer.

Men når vi kikker nærmere etter, har stereoanleggene, cd-spillerne og TV-apparatene navn som Palasonic og Somy. Utført på en måte som vi kjenner fra merker med nesten de samme navnene. Prisen er det ikke noe å si noe på. 800 rand for en TV på med 54 cm skjerm. Ikke akkurat flatskjerm, men med stereolyd og egen inngang for video. Jeg vet, fordi jeg er på jakt etter ny TV til hushjelpa vår, Pauline. Hun har tvungen sparing i vår lommebok for å skaffe familien TV samtidig som hun snyter sin arbeidsledige mann for lommepenger. For oss er det greit, men alle disse etterlikningene av japanske kvalitetsprodukter, er en ny opplevelse. Verst av alt, det funker bra nok.


Men det finnes noe som er virkelig også i denne verden av nødvendig fake for fattigdom. Tar du turen gjennom townshippene er det umulig ikke å legge merke til det. For i Afrika er business greia for store og små. Da gjelder det å ha skilt på butikken; konkurransen er hard. I et land der væskebehovet av myndighetene er anbefalt til tre liter om dagen, ligger markedet åpent for leksdrikkprodusentene. I et land der juiceutvalget er enormt, og ofte tar en hel vegg på supern, er det ikke eplesaft eller presset sunnhet fra appelsiner som gjelder. Nei, det er bare en ting som duger på butikkskiltet på taket, og det er Coka Cola

Joda. Coca Cola er stor, og de gir status. I et land fylt av etterlikninger og fake, er det faktisk det som mest er the real thing. Tru det eller ei.

Overtro mon tro?

Overtro mon tro?
Jeg har helt siden jeg var en liten pjokk likt å lese Donald Duck. Noen av figurene står hjertet nærmere enn andre. Selveste Donald er en slik. Langbein er en annen. Og eviggamle onkel Skrue er også en slik figur. Ja, og Petter Smart selvfølgelig. Jeg er jo gutt med sans for dingser. Men den stadig utspekulerte Magica fra Tryll har jeg egentlig aldri fått tak på. Damen som alltid jakter på onkel Skrues lykkeskilling, og som alltid glipper den i de tre siste rutene, har vært litt fjern for meg. Helt til nå.

Rett etter at jeg kom til Sør-Afrika, fikk jeg til stadighet øye på småpenger som lå her og der. Ettersom jeg var hvit, utlending og ikke helt sikker på lokal kodeks, droppa jeg å plukke dem opp. Etter hvert som jeg var med ut i de townshippene, og besøkte hjem av svært ulik standard, fikk jeg oftere og oftere øye på småmynter på gårdplassen. Ikke store beløp, men en 50-centsmynt. noe i underkant av 50 øre. I min jobb som sjåfør, er det ikke alltid like interessant å se innsiden av sjuke folks bolig, så jeg har ofte i stedet hengt litt på gjerdet og snakka med naboer. Støtt og stadig har jeg fått øye på en mynt.

Selvsagt handler det om overtro. Og selvsagt er mynten der for å holde fattigdommen på avstand. Jeg er ikke her for å blande meg verken i folks overtro eller for å gjøre noe med andres tro. Men jeg innrømmer jeg har dratt på smilebåndet over det paradoksale at ute ligger det nok penger til å betale en halv liter parafin, mens inne er det kulde så barn og voksne må holde senga. Likevel er det en skikk som ikke bare er knyttet til fattige mennesker med spesiell hudfarge. Når jeg har kikka etter, ligger det mynter også i gården hos de som regnes som pene og hvite.

Hjemme i Norge knytter vi overtro til gammelt folk. Og til tradisjonelle ting som at det betyr ulykke å knuse et speil, gå under en stige, eller når er svart katt går over veien foran oss. Her er systemet og tegnene atskillig mer finslip og aktivt i bruk. Senest i dag fikk jeg et værvarsel knyttet til overtro. I innkjørselen til Village og Hope lå det en død frosk. Vi oppdaga den ikke, fordi vi sto med nesa ned i jorda og spadde. En av kvinnene som jobber med ungene, oppdaget den, og utbrøt: Da vil det regne i morgen.


Hun kan godt få rett. Det er meldt skyet og fare for regn. Dette varselet ble sendt ut allerede lørdag, lenge før frosken døde. Så det er ikke godt å si hva som egentlig ligger i varselet. Den samme kvinnen ler lett av alt hun knytter til sin overtro. Men jeg lo ikke da hun på død og liv skulle ha med seg en giganteksemplar av en edderkopp som ble fanget på kjøkkenet der ungene spiser. En modig sjel som var til stede fanget den i en boks slik at den ikke slapp ut. Kvinnen insisterte på å få med seg edderkoppen hjem.

"Jeg skal gi den til bikkja. Det verner oss mot farer", sa hun.

Jeg er glad jeg verken har hund eller er overtroisk. Nevne jeg forresten at jeg i stad så jeg en mynt plassert på bakken utenfor 7eleven. Jeg tviler på at fattigdommen tar dem med det første. Men det er lov å tro.

Slangetid

Jeg har i mange år lurt på hvor lenge Adam var i Paradis. Stakkars mann. Han var omgitt av allslags farer, dyr og skumle skikkelser som Eva. Og frukttrær. Han var en utsatt mann, som nok fant Paradis, men ble, i likehet med Eva fristet både av epler og slanger.

Her i Afrika er det straks sommer. En god vårdag kalte de dagen i går. Bilens utetermometer passerte for første gang 30, og selv om den ikke på noen måte er et instrument som viser målinger meteorologisk institutt kan gå god for, gir den en pekepinn. Jeg har i alle fall vært nødt å ta på meg mer klær når den viser under 15 grader, og er veldig klar for shorts over 22. Nå er det definitivt shortstid i rimelig nærhet.

Min snart 18 år gamle engelske venn Arron ler av min slangefrykt. Han vet mye om dem, og sier at det er først når det blir sommer de blir aktive. Slanger er vekselvarme dyr og trenger solskinn og sommer for å funke skikkelig. Nå er det slike forhold.


Men sommeren har ikke bare varme, glede og utsikt til strandliv. Der er også farer som venter i gresset. I denne delen av verden er det slanger. Mange, store og farlige slanger. La meg innrømme med det samme. Jeg har slangeskrekk herfra til Baddern (det er i Nord-Troms og veldig langt unna). Og jeg har sett slanger. I alle fall to. Den siste var i et bur og lå stille, så den skremte meg ikke mer enn at jeg kunne ta et bilde av den.

Den andre kom plutselig på meg. Jeg var ute og gikk til vår lokale by, og hadde ro i sjelen den sterke trafikken rundt meg til tross. Fortauet hadde jeg stort sett for meg selv. Her går ikke hvite menn og kvinner der de kan kjøre, og til og fra byen både kan man og skal man visst kjøre. Men ikke vi. Vi går. Og da var da jeg fikk øye på ansamlingen av mennesker som helt umotivert hadde plassert seg i utkanten av bensinstasjonen bak en bakkie, en hvitlakka mindre bil med lastplan av den typen som kalles truck i andre land. I midten sto tydeligvis sjefen. Han hadde i alle fall den fineste lua og den digre peilestaven for bensintanken handa. Rundt han sto folk av mange slag, også to hvite kvinner.

"Snodig", tenkte jeg.

Jeg klarte selvsagt ikke å styre nysgjerrigheten min og strenet bort. I det jeg rundet hjørnet, så jeg den. Den feite slangen på bakken i midten av forsamlingen. En puffadder, et stygt brunt, svart og hvitt monster. Hodet var halvveis av, og dyret var dødt. Siden denne lå på en bensinstasjon midt i byen er det sikkert nærliggende å fleipe om redsel for bensinslanger og slikt. Men min skrekk er altfor margstyrt til at jeg klarer det.

I går var jeg medhjelper på kids club i en kirke i Grabouw. Det gjelder å holde unga vekk fra rampestreker, drugs og heftige eldre ungdommer. De siste to ukene har det vært vårferie og dermed skolefri. Ungene skulle aktiviseres både ute og inne. Fotball, kanonball og tautrekking var populært. Plutselig ble en av mine medvoksne, Daz, oppmerksom på noe som foregikk uorganisert i utkanten av den store kirketomta. Han gikk bort og så at smågutta hadde kappa hodet av en liten slange og barføtt sparka fotball med slangehodet.

Han stoppa leken. Like skremt som meg, til latter fra de små lømlene.

Statistikken, erfaringen og kunnskapen her sier at slanger er reddere mennesker enn mennesker er slanger. Den forteller også at flere mennesker i dette landet, som er et slangeland, dør av menneskebitt enn av slangebitt. Og skulle vi være så uheldige å bli bitt, finnes god motgift over alt. Med andre ord, slanger finnes over alt, frykten er i oss.

Siden jeg jobber i en dal der folk er smilende og har tid, der epler finnes og der slanger i hopetall er til stede, er det kanskje nabolaget til Paradis jeg befinner meg i. Men Adam har jeg ikke sett. Men jeg gjenkjenner noe. Slanger.

Fortsatt er jeg livredd slanger. Det skal ingen ta fra meg. Verken Arron eller statistikk.

Når den nye vin blomstrer

Da vi først kom til Sør-Afrika var det midtvinter. For en nordlending i utlendighet var det da underlig å se lokalbefolkningen med luer og tjukke vinterjakker innpakket i tepper gående hutrende langs veien. For oss var plenen grønn, mange løvtrær grønne og temperaturen tidvis rundt 20 grader; t-skjortevær for sånne som oss.

Etter to måneder innrømmer jeg glatt: Jeg har aldri frosset så mye som i Afrika. Solas kontinent, fruktbarhetens oase og det varmes hjemsted. Etter to måneder lengter jeg voldsomt etter godt vær, stabil varme og lite vind. Joda, jeg ser samtidig at jeg klager og bæs som det heter på nordnorsk, og vet at jeg tross alt har et ålreit hus å bo i. Problemet er at dette, som alle afrikanske hus, ikke er bygd for å holde kulda på avstand, men varmen vekk. Huset vårt suger til seg kulde. Og fortsatt fryser vi.

Epletrærne i Elgindalen og rundt Grabouw har startet blomstringen, og gir løfte om at sommeren er på vei. Vinstokkene som preger området forøvrig er ikke lenger gråbrune og knudrete, men kantet med en grønn bord av nye blader; kanskje kan en vår følges av en god sommer som blir til en god vinhøst. Shirazdruene, pinotagen, caberneten, alle er så smått i gang. Nå venter de på sola som oss.

En mann på min egen alder satt på en stubbe i bydelen Iraq. Han hadde gjort et forsøk på å nå daghospitalet, men ga opp. Han trengte astmamedisin. Trekvart times gange langs en støvete vei, ville vært nødvendig om han skulle nå fram. Han gjorde vendereis etter noen hundre meter. Veien fram syntes for lang. Vi var på annet oppdrag - vi skulle samle inn data som legestudenter fra Cape Town trengte i sine studier. De skal senere ut og gjøre feltarbeid i de samme bydeler, så deres oppgave er viktig.

Rundt mannen på stubben sto venner og kjente. De var alle bekymret. Sykehistorier i dette området burde være en privatsak, men er som regel helt og holdent til stede i det offentlige rom. Vi fikk høre at han, som mer enn hver tredje i denne bydelen uten vann, uten annet enn noen få fellesdoer og definitivt uten elektrisitet, også var hivsmittet og hadde tub. Løsningen var at vi brøyt av, hentet bilen og kjørte han til daghospitalet. Ettersom det var pleiere der som visste hvordan køen kunne forseres, tok det knapt halvannen time det hele.

Mannen som fikk hjelp til å skaffe astmamedisin var en av de heldige med blå bukse. Den var i tillegg ny. Den viste at har jobb. Om ikke fast jobb, så i alle fall sesongjobb. Sannsynligvis i epleindustrien. Jeg fikk ikke spurt han, han hadde ikke pust til det på vei til hospitalet. På vei hjem var han mest opptatt av hvordan den nye medisinen virket. Men etterpå, da vi kjørte fra Iraq og tilbake, passerte vi noen få vinranker og epletrær. Jeg bemerket at det var begynt å bli grønt, og fikk til svar:

"Ja, heldigvis. Så blir det snart jobb!"

Av den nye vin gror ikke bare nytelse på flasker, men også jobber.

Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

Fargerikt svart hvitt

I 30-40 år klarte fire og en halv million hvite og holde 45 millioner svarte og fargede i sjakk. Men Sør-Afrika var en trykkoker som sydet og boblet, og hadde ikke kloke statsledere løftet av lokket og sluppet moderne frisk luft til, hadde nok samfunnet eksplodert i vold og det hele endt med voldsomme blodbad.

Nå skjedde ikke det. Men fortsatt syder og koker det. Fortsatt er det voldsomme krefter som er til stede som en reaksjon på det som skjedde. Velstående svarte og fargede bønder ble fratatt eiendommene sine og plassert i en sju ganger sju meter betongbolig med kaldt vann fra en kran på utsiden av doen midt i gården. Pengeverdien har de nå fått tilbake. Men ikke den en sum som setter dem i stand til å kjøpe tilbake det som en gang ble tatt fra dem. Det har, i mange gamle fredfylte bondesamfunn skapt strid, bitterhet og hat.


Jeg forsøkte for noen dager siden å ta et bilde med mobilkameraet mitt av det jeg oppfatter som et uttrykk for det hvite Sør-Afrika. Et murhus med en flott fasade, med en skinnende blank bil eller to på utsiden. Ja, du ser det selv. Bildet altså. Men typisk nok dukker det opp en ikke-hvit person der. Hvem han er eller hvor han kom fra, aner jeg ikke. Men jeg klager slett ikke på at han dukket opp. Det er hans land. Jeg er bare gjest her.

Men det er typisk. Mens de, eller skal jeg si vi hvite, er inni våre biler og innenfor våre gjerder, er det svarte og fargede som befolker gatebildet, i alle fall i mine to byer, Grabouw og Somerset West. Den siste er egentlig en boerfarmerby, og gården rett ved der jeg bor har årstallet 1638 skrevet i svart smijern. Det er svært lenge siden, og i følge lokalhistoria er det omtrent så lenge hvite har befolket Hottentott Holland som området heter.

Lokket er tatt av trykkokeren. I alle fall ett lokk. Trykket som nå er der, skyldes de store forskjeller mellom hvitt og svart, hvitt og farget. Fortsatt er det slik at de fleste som dømmes for vold og annen kriminalitet i dette området snakker xhosa, språket til Nelson Mandela og Miriam Makeba. Men de dømmes på engelsk eller afrikaans, det siste er boerspråket som mest likner flamsk sier de som kjenner det. Ord for annet likner det mye på vårt eget norsk, men lydmessig er det mer enn en Nordsjø avgårde. Både engelsk og afrikaans er enda lenger fra de svarte opprinnelige språkene som snakkes her.

Nå jobber myndighetene med å innføre domstoler der også språkene til svarte snakkes. Jeg vil tro det vil føles mer rettferdig å bli dømt på ditt egen språk, enten det skjer i Norge, Kongo eller Sør-Afrika.


Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

Smalahove på afrikansk

For ganske nøyaktig et år siden var jeg på Voss under det årlige smalahovesleppet der. Først underveis til Voss fikk jeg vite at dette var helga med stor H. Siden andre betalte tur og opphold fra fredag til søndag, og det var organisert mye omkring arrangementet jeg var med på, ble det ikke smalahove på deg den helga. Matglad som jeg er, hadde jeg i det lengste håpet det, men i stedet ble god hotellmat som kjøttfilet til middag og mextex, eller texmex, jeg klarer aldri forskjellen, til nattmat. Sauehuer var forbeholdt andre.

Jeg må innrømme jeg var litt skuffet over det. Ved et par anledninger har jeg spist smalahove, og det er virkelig en delikatesse. De fine musklene i suens hode som har vært i stadig bruk for å tygge drøv er mer enn møre, og smaken er fantastisk. I alle fall om det tilberedes rett.

Helt til nå har jeg trodd at smalahove var noe spesielt for sære vestlendinger. Bare et så knagert og bevisst folkeferd kan finne nytte av også sauehuer til matbruk. Nordlendinger som har et hav som matfat, behøver ikke det. Ikke i samme grad i alle fall. Fisk og kålrot har vært deres greie. Trønderes matvaner kjenner jeg lite til, mens innlandsfolk fra Østlandet har hatt elg, eller ælj som de sier. Men det var altså smalahove og Afrika.


For noen dager siden var jeg i bydelen Waterwerks, et navn som betyr akkurat hva det står: Vannverket. Bydelen er en squattercamp, altså en samling skur stablet i en liten åsside nær Grabouws midte. Der har mange funnet og bygd seg et hjem av kassebord, papprester og avlagt bølgeblikk. Spesielt velstående sier det seg selv at de ikke er. Men de har greie vannposter der de møtes, de har en slags el-forsyning, og de har en egen pub. Ja, du leste rett. De har egen pub til og med matservering, og der, av alle steder, serveres smalahove. Halve huer, røkte eller urøkte. Alle grillet på kullgrill og servert med kjærlighet av en av de hyggeligste kvinner jeg har møtt i denne bydelen. Som en munter advarsel henger et lite skilt over døra til skuret hennes: "Spør ikke meg, spør min advokat". Jeg tror neppe det blir aktuelt.

Nå har jeg ikke møtte mange, bare noen, og de fleste jeg har møtt der har vært sjuke, så kanskje er hun en god representant for dem som bor i Waterwerks. Årsaken til at vi stoppet opp, var at denne kvinnen har en sønn på 12 år som er så utrolig glad i å spille fotball. Nå lurte hun på når treninga skal starte opp igjen. Jeg ble visst der og da hyra som lagets manager, og dermed akseptert.

Så langt har jeg ikke spist smalahove der, bare bestilt. Men jeg ser med glede og forventning fram til opplevelsen. En voksen mann skal alltid være skeptisk. I beste lutherske ånd har jeg lært at når noe er for godt til å være sant, er det som regel ikke sant. Derfor spurte jeg kritisk og klart hvor hun fikk hodene fra. Hun smilte bredt og svarte: "Fra slakteriet der nede. De røyker og klargjør dem for meg". Og siden jeg nå også har blitt kjent med han som grunnla slakteriet i sin tid, skjønte jeg at dette var skikkelige greier. Nå ser jeg fram til akkurat den opplevelsen. Jeg lurer bare på hva de kaller smalahove.

Nevnte jeg at jeg den helga på Voss for et drøyt år siden fikk det beste gravensteineple jeg noen gang har spist. Nå skjønner jeg at verden ikke er så stor likevel. Voss og Grabouw kan begge skilte med både fantastiske epler og smalahove.

For en god verden vi lever i vi som har venner både på Voss og i Grabouw.