En stolt farmer

En stolt farmer
Elice er en vel voksen kvinne, og har i fem år hatt en farm der hun dyrker grønnsaker. Ikke bare til eget forbruk, men nok til at hun også kan selge. Kål, beter, spinat, mais og andre godsaker kommer opp av jorda, nesten uten videre.
- Jeg skulle gjerne hatt litt gjødsel, litt kompost, sier hun da jeg treffer henne en tidlig lørdag morgen. Men det koster penger, og jeg har ikke de pengene, legger hun til.
- Du har jo alt avfallet etter forrige avling. Det kan du vel legge i en enkel kasse og strø litt sand og jord innimellom. Slikt blir det fin kompost og gjødsel av, innvender jeg.
- Det har du sikkert rett i Sir. Og her borte ligger det mye klipt gress. Kanskje kan jeg få litt av det også. Jeg skal jammen spørre.
Jeg følte meg litt stolt, litt diletantisk og litt hjelpende i morratåka i Crossroad. Aldri før har jeg drevet landbruksveiledning. Hendene mine er mer nyskrubbede kontorlanker enn bosted for grønne fingre. Men litt allmennkunnskap har jeg fått med meg, sånn i teorien, og når det kan være en sosial port til et annet menneske, er det bare hyggelig.

Elice bor i et enkelt hus i en av Cape Towns eldste townships. Jeg tipper hun er på min egen alder, sånn midt i femtiårene. Slit, fattigdom og et hardt liv har preget henne. Noe titalls ganger om dagen kan hun, om hun brøy seg, løfte blikket å se fly som kommer og går til metorpolen. Kanskje hadde hun sett nysgjerrigheten lyse i øynene til passasjerene som sitter i flyene; nysgjerrigheten og lykken over at de selv er så rike at de slipper å bo slik. At kassebordskurene og de enkle murhusene ikke er deres egen adresse, men at de kan dra overseas til et rikt land i Europa, USA eller andre velstående deler av verden.

- Jeg lærte å ta vare på jorda av faren min. Han var bonde i Kwazulu Natal. Det er der jeg kommer fra. Han lærte meg at det er viktig å dyrke jorda, og hvordan det skulle gjøres. Se her, blir det ikke fint. Men jeg skulle gjerne hatt litt gjødsel, litt kompost, sier hun til igjen.
Elice er en av svært mange kvinner på det afrikanske kontinent som står opp i otta og går til sin jordteig for å ta vare på den før hun går hjem og fortsetter med husarbeid og tar vare på familien. Forskjellen på henne og mange av de andre, er at hun gjør det midt i storbyen. Hun fant sitt stykke jord inne på Mfsane, det som populært går under navnet Boysschool. Det er mange år siden det var en oppdragelsesanstalt for ville, hvite gutter. Bygningene og infrastrukturen står i gjen og brukes av et par humanitære organiassjoner. Fortsatt sitter ekkoet av lyse stemmer og viltre gutte fast i området. Mye forteller også om en disiplin preget av engelsk marine. Sovebrakkene kar kahytter med køyer, navnene minner om fordums sjømannskap. Det hele er rammet inn, som alt annet i dette landet, at et to meter høyt gjerde med en port, voktet av en svart mann som har en bitteliten bu som sin arbeidsplass.

- Jeg bor tvers over gata. I et hus bak skurene. Heldigvis fikk jeg lov å dyrke grønnsakene mine her. Ellers hadde jo ingen brukt området.
- Du er ikke redd for at noen kommer å stjeler det du dyrker? Det er jo så mange som bare tar uten å spørre?
- Å nei. De lar dette i fred. Skulle de tatt grønnsakene, måtte de jo ha vært farmere. Ingen kan gjøre slikt arbeid om natten.
For hver ny grønnsaksort, har hun satt opp frøposen for å merke bedet. Det er orden på Elices farm. Det virker som lite overlates til tilfeldighetene.
¬ Når venter du at du kan høste det du sår?
- Nei, Sir. Det aner jeg ikke. Det må komme litt regn. Det kan komme litt varme. Så må plantene gro. Jeg venter til de har grodd ferdig. Ingen ting haster, bare det blir gode grønnsaker.

Lydige hunder

Jeg har aldri blitt helt fortrolig med hunder. Noen av oss mennesker blir aldri godvenn med disse dyrene, selv om de er nøvendig. For meg representerer de usikkerhet og redsel. For mange ondsskap og lydighet. Noen har hunder for selskapets skyld, andre for å vokte eiendom og rikdom. I Sør-Afrika holder de fleste hunder for sikkerhets skyld.

I begynnelsen av april i år skjøt det sørafrikanske politiet med gummikuler mot fargede og svarte elever fra en skole i Malmsbury. Deres forbrytelse var at de var lei av tomme løfter, overfylte klasserom og håpløse læringsforhold. De gikk til aksjopn. Fysisk til aksjon. Kastet stein og demonstrerte på den enkleste og råeste måte. De ønsket en skole med ro, orden og kunnskap. Etter deres mening var det umulig når byens barneskole også måtte romme ungdomsskole og videregående. Årsaken var mangel på skoleutbygging i byen som ligger byen som ligger, ja et steinkast eller så fra storbyen Cape Town.

Situasjonen kom ut av kontroll, og politi med hjelmer, skjold, køller og våpen mågtte stanse opprøret. De gjorde det med gummikuler og køller. Med seg på lasset hadde de en journalist og fotograf fra storavisa Cape Times. De rapporterte om opptøyer og knuste klasserom. Om pøbel som herjet, men også om årsaken. Mest levende var likevel beskrivelsen av hvordan de nesten ble truffet av teglstein og hvilken fare de var i. De var jo uskyldige på jobb.

Det er en type hunder jeg likevel aksepterer. Vaktbikkjene. De som vokter demokrati og rettigheter, og som gjør mot urettferdighet og overgrep. Noen av dem er journalister. Andre er meningsbærere som står fram og sier fra i ulike media. Denne gruppa står alltid i oposisjon i forhold til makthaverne. Deres hørbare tilstedeværelse gir oss en garanti for at vårt demokrati ikke bygges inn bak høye murer eller stenges inne og bevoktes av bevæpnede vakter.

Journalistene som rapporterte om rettferige skudd fra politiet var på myndighetenes side i konflikten. De sto bak politiet og så situasjonen fra politiets ståsted. Politiet fulgte bare ordre; i en liten sivil ulydighetsaksjon tok de fram våpen og rettet dem mot barn. De liketil fyrte av våpenen, og journalistene fortalte om nødvendigheten av det. Slike er ikke vaktbikkjer.

Da jeg leste historien ble jeg opprørt. Hvor var vaktbikkjene. Hvor var journalistene som sto på ungenes side. Som våget å si fra at denne sivile ulydigheten var et uttrykk for rettferig harme. Jeg kjenner ikke byen Malmsbury. Men jeg er sikker på at byens bedrestilte barn har et privat skoletilbud som er langt bedre enn det offentlige. Et tilbud der trangboddhet er et fremmedord og der cricket- og nettballbaner er av ypperste kvalitet. De grønneste gresset er for folk på den grønneste gren. De er barn av dem som beslutter at det skal satses på ny offentlig park, flere kommunale politifolk og enda flere helsekampanjer rettet mot svart og farget ungdom. Det er de som i fem år har besluttet å utsette skolebygging i den lille farmerbyen.

Ikke alle journalister oppfatter at de er vaktbikkjer. Ikke alle journalister er oppdratt til å forstå det. Noen tror at kritisk journalistikk er sur journalistikk. De har ikke oppdaget den subtile forskjell; at gleden over å kunne gjø mot makthaverne også er en form for sivil ulydighet, mens sur journalistikk ikke har annen hensikt enn å være sur og angripende.

Når journalister blir lydige, er det fare på ferde. Da kan de like gjerne søke seg over i reklamebransjen ¬ de står likevel på det etablertes side og forsvarer alt fra gummikuler mot skoleunga til å juble over dårlig vin til høy pris. Slike journalister trengs ikke. Et levende demokrati trenger skrivende vaktbikkjer som våger å gjø. Vaktbikkjer som våger å utfordre og angripe overgrep, men som samtidig kan logre og komme godhet i møte når det er på sin plass.

Nyheten som ikke nådde opp

På en åpen askesvart glenne mellom masse elendige hus står en svart kvinne. Hun har kjole, skaut og ety bestemt blikk. I handa holder hun en hammer. Hun er klar til å begynne gjenreisningen av et hjem for seg og sin framile etter at de ble rammet av en voldsom brann.

Da den europeiske befolkningen såvidt begynte å få hodet over aska, flyene kom seg på vingene og folk hjem fra forsinket ferie, brant et sted mellom 20 og 30 hjem ned i Waterwerks, en av de fattigste bydelene i Gravouw. En liten gutt mistet livet, en masse mennesker mistet hjemmene sine. De som var nær brannen sa det hadde vært et inferno. Ingen overraskelse det akkurat. Natt til 23. april brøt det løs, og dagen etter lå et helt kvartal i ruiner.

Dette rammet bydelen som står meg nærmest; det er her fotballgutta mine bor. Det er kanskje noen av dem som er rammet. I alle fall er noen de kjenner veldig godt rammet. Waterwerks består jo av noen hundre hus. Nå er begrepet kvartal, hjem og hus i denne sammenhengen tilpasset en afrikansk virkelighet. Husene er til de grader hjemmesnekra, bygd opp av rester fra store eplekasser, med tilfeldige greiner som reisverk, tynn svart plast som isolasjon og papp som innvendig panel. Taket er tettet med plast og bølgeblikk, Hvert av dem er rundt 20 kvadrat store, har et par soverom og rommer en familie på fem, seks mennesker. De kalles shacks, og de er det det kalles, midlertidige skur, men hjem på permanent basis.

Husene har selvsagt ikke vann, men det finnes vannposter et stykke unna. Det er trangt innimellom så noen voldsom innsats av det lokale brannvesen ble det ikke. Kommunen var raskt på pletten dagen etter med maskiner som ryddet grunnen. De stakkars menneskene som bor der, må få anledning til å bygge det opp igjen. Kommunen stilte med litt mat slik at folk fikk i seg litt næring ettar at de satt igjen i aska. Et par av de store juice- og fruktfirmaene kom med noe hjelp slik at husbyggingen kunne starte raskt. Noe kommunal godkjenning, eller tilstedeværelse av plantegning er der en tanke hinsides det meste.

Å være journalist i margen og oppleve noe slikt på nært hold, får en refleks fram i meg. Dette er en nyhet. En stor nyhet. Men så var det den avstanden fra leserne til nyheten da. Avstanden som for hver meter minker nyhetsverdien. Allerede når vi kommer til Grabouws bygrense er nyhetsverdien nesten tapt. Det gjelder jo svarte og fargede, fattige mennesker. Det handler ikke om andre viktige verdier enn tak over hode for mennesker uten jobb.


Heldigvis finnes det noen som bryr seg. Da jeg sendte ut et rop om hjelp via sms, kom det raskt svar. Så raskt at vi allerede i morgentimene kunne handle inn en diger bunke ulltepper. Klær fikk vi både fra en kirke der barn under skolepliktig alder var med å bære eksker og kasser med brukte barneklær. Godt når barn hjelper barn. Vi fikk voksenklær fra en brukthandel som egentlig er til for nødhjelp. Dermed var det aller viktigste dekket det første døgnet. I bydelen finnes det folk som tar ansvar og fordeler godene slik at de som trenger mest, får først. Den fordelinga har ingen hvit mann noe med.



Det er allerede vinter i Sør-Afrika. Den kom brått og som vestavær. Vinbladene spiller i mange farger. På eplefarmene er det bare høsting av den seneste vinterfrukten som gjenstår. De fleste som har hatt travle dager og grei inntekt, har hatt sin sesong. Nå var det en lang kald vinter i en dårlig borlig som ventet. For noen blir det i steden en kamp for å raske sammen til et nytt hjem. Jeg er glad mange strekker ut en hand slik at vi kan få handla inn noen ruller plast og en bunke bølgeblikkplater. Det handler ikke om rikdom. Det handler ikke om annet enn verdighet, tak over hodet og en håndsrekning til mennesker som aldri er synlig i nyhetsbildet, en hendelse som aldri blir omtalt eller blir lagt merke til.

Bønn on egg

Jeg har egentlig ikke grublet så mye over hva som kom først, påsken eller påskeegget. Jeg tar for gitt at påsken kom først. Men at påskeegg er en internasjonal greie knyttet til påsken, er åpenbar. I Østerrike har jeg på bar spist hardkokte, fargede egg til en skummende halvliter. I Strømstad har jeg sett glorete påskeegg utstilt i god tid før norsk innrykk skjærtorsdag og her i Sør-Afrika har jeg jaktet på marsipan til påskeegget.

Stor var overraskelsen min langfredag da vi var på tur opp den vanlige veien opp mot Grabouw. På veien må vi kjøre gjennom Sir Lowery's Pass Village, en landsby med ymse bebyggelse. De fleste av vår støpning vil kalle husene rønner, og strøket sjabert. Men her bor en masse mennesker, og skolen ser ok ut, det samme gjør det kommunale administrasjonsbygget. Nylig tok de seg til og med på tak og rydda elva for søppel. Gud må vite hvor mange lastebillass som ble fjernet derfra. Men det er en annen historie.

Det var da vi kom til denne landsbyen vi fikk øye på ungene allerede før vi kryssa jernbanelinja og kjørte inn i landsbyen. Visst så vi at det sto uvanlig mange unger langs veien, men langfredag er jo brått en fridag også i denne sørlige delen av verden. Ikke før vi så en gjeng unger med en diger hjemmalt plakat med bønn om påskeegg, skjønte vi at alle ungene vi så var ute i samme ærend: De jaktet på godis.

Vi smilte da vi så dem, og undret på hva som skjedde da de plutselig kastet plakaten og sprang som om de hadde en viss mann i helene. Jeg dempet farten og lot nysgjerrigheten vinne. Noen meter framme stanset en bil og ut kom en ung kvinne i svart t-skjorte. Ungene samlet seg om henne og alle strakte armene fram. Vi passerte i sakte fart, snudde og kjørte tilbake. For jammen sto det politi på den svarte t-skjorta som rommet en ung dame med påskeegg ærend.


"Bunny please! And May God Bless You" sto det på en annen plakat som en småing holdt fram mot oss. Her hadde påsketigging av godteri en organisert tilværelse. Dette er slik som Disney-samfunnet har påført nordmenn i form av Halloween. Da går også norske unger fra dør til dør for å tigge godt. Ikke fordi det er en sjelden gave som denne dagen kunne tilfalle dem, men fordi noen har ordna verden slik.

Tre og en halv måned er gått siden jeg som julenisse sto opp i en tilhenger og delte ut godteri fra en rik hvit verden til en fattig svart og farget. Enda en gang skulle jeg oppleve dette synet. Mørke, vakre, fattige unger som kastet seg rundt og løp da hvite stanset opp i deres verden.

Denne gangen hadde vi ikke godteri i bilen. Vi var rett og slett ikke forberedt på denne skikken. Dermed ble det vi som stjal en ny afrikaopplevelse og noen bilder fra dette samfunnet. Men jeg lover, neste påske jeg passerer Sir Lowery's Pass Village en langfredag, skal jeg har en diger pose med meg. Da skal politiet slippe å være de eneste som har med godteri til ungene jeg hver dag passerer på kjøreturen min.

Alltid hvit

På vei ned til Sør-Afrika fikk jeg en klar beskjed fra en kusine som hadde bodd her i flere år: "Glem aldri at du er rik og hvit".
Jeg tok det som et råd, ikke som en beskjed. For jeg er ikke rik på gods og gull, og hvit, ja, men inkluderende, tenkte jeg.
"Det er ikke viktig hvordan du ser deg selv. Det viktige er hvordan du blir sett på dit du kommer", konkluderte min kusine.


Nylig vasket jeg bilen, og gjorde det i Grabouw. Å vaske bilen på disse kanter av verden er håndarbeid utført av tre fire på en gang og omfatter både ut- og innvendig shining. Det skjer alltid ute og det kan skje der det finnes en vannkran og et stikkontakt.

Da jeg kom til bilvaskeplassen sto en taxi foran meg i køen. Taxi er hvit minibuss med gult magebelte og en sjåfør med stor grad av smidighet og trafikkmot. Steve som han heter, bevega seg bak mot meg og jeg lurte på om han hadde tenkt å vaske bilen sin. Etter en avklaring om hvilket språk vi skulle bruke, fortalte at det nettopp var hensikten. Men han lot meg gjerne gå foran seg i køen, og jeg takket. I løpet av noen minutter var vi blitt venner, og han foreslo at jeg skulle betale firedobbel pris for bilvasken. Spøk naturligvis. Eller var det en spøk?

I løpet av noen måneder har jeg skjønt at det kusine Birte hadde sagt ikke var et råd, men en beskjed. Jeg skjønte også at det når du knytter nye bekjentskaper, drar du dette med deg. Spesielt når den andre er svart eller farget.

Etter en kort halvtimes venting kom Steve bort til meg igjen. Han fortalte at støtdemperne på bilen hans var ødelagt og jeg skjønte at politiet og myndighetene mislikte standarden på hans bidrag til offentlig kommunikasjon, men at det heller ikke i hans verden er flust med penger. Så jeg ble verken sjokkert eller overrasket da han etter noen får minutters bekjentskap spurte om ikke jeg kunne spytte i med nye støtdempere til bilen han. Svaret mitt var naturligvis negativt og i stedet for at han skulle komme med sitt "why", stilte jeg spørsmålet. Svaret var som alltid: "Du er rik".

I forhold til han er jeg kanskje det. Men jeg oppfatter at hans spørsmål verken handler om hans dårlige bil, eller min sosiale status, men om mange tiårs væremåte hos ulike grupper mennesker i dette fantastiske landet. Svarte og fargede har vært mottakere, sjelden uten at det har vært stilt krav. Hvite er brutto givere, og stiller aldri krav. Kanskje skyldes fraværet av krav at det som gis bare er knapper og glansbilder. I en slik setting er det lett å innlede vennskap. Fortsettelsen er enda enklere: Den hvite gir av sin overflod, de svarte tar i mot i en slags rar ydmykhet men som den naturligste ting i verden.

Kanskje er det derfor enhver liten skjerv som vi til hverdags gir til parkeringsvakter, plenklippere, postbud og gutta på bensinstasjon alltid blir tatt i mot med to hender. De tror vi forventer ydmykhet, samtidig som de ser at vi egentlig er i kjipeste lagt.

Ventetid

En flott kvinne i Grabouw har sagt ja til å bli fostermamma for et par av ungene på Village of Hope. Men for å få det til, er det her som andre steder nødvendig med mange stempler på enda flere papirer. Byråkratiets kvern maler langsomt, og kontoret der det gjøres ligger i nabobyen Caledon. Men mumsen er tålmodig bare hjelpen er der.

Første gang jeg kjøre mødre til South African Sosial Security Agency (SASSA) ble jeg fascinert av flere ting. For det første den fantastiske logoen. Fem fargerike håndavtrykk i en sirkel gir klar beskjed om at her er ikke hudfarge eller andre slike forhold viktig. Sirkelen vitner om inkludering og hendene i seg selv leser jeg som utstrakte hender. I en eneste logo har de fått med seg alt. Og dette i en offentlig institusjon. Senere har jeg lagt merke til at SASSA er en kvinneinstitusjon. Det er kvinner som søker hjelp, og det er kvinner som hjelper. Nå har ikke jeg vært der på krigspensjonsdagen, så min kunnskap er hva jeg har sett på de dager jeg har vært der.

Kanskje bedrar skinnet. Kanskje ikke. Et besøk på SASSA krever alltid noen timers ventetid. For meg som bare er sjåfør har det gitt mulighet til å rusle i den lille byen, besøke bokhandelen med alle bøkene jeg ellers ikke finner, og rom for å lese og drikke kaffe. Det gode liv med andre ord. For mødrene som trenger hjelp av en offentlig fargerik hand, handler det om venting. Riktignok står storskjermen på med en eller annen kanal med såpeopera i hele arbeidstida, men venting er venting, og hver gang det blir en ledig stol først i køen, humper alle kvinnene seg et hakk til høyre. Her sitter man i rekkefølge.

Sist jeg var det kom vi tidlig. Jeg hadde startet hjemmefra slik at vi kunne være der før ni. Det er før samlebussen fra distriktet kommer og fyller opp venteværelset. Jeg trodde jeg var en dreven rev og hadde skaffet meg kulturforståelse som sjåfør og hjelper på SASSA-området. Da jeg to timer, et bokhandler og et kafebesøk senere stakk hue inn, hadde mine mums humpet kun to seter mot høyre. Jeg var rystet. Her gikk det enda saktere, og jeg som med min europeiske tankegang hadde gjort en annen og privat avtale senere samme dag. Ytterligere en time senere satt hun på samme plass, og jeg ble mildt sagt oppgitt

Da en sosialarbeider ved en tilfeldighet kom forbi, spurte jeg med min aller høfligste stemme hvorfor alt tok så lang tid. Hun svarte at seks av staben på åtte denne dagen hjalp en SASSA i nabobyen, og at slik kunne de dessverre ikke varsle. Da ville alt klappe sammen der fordi en masse klienter ville dukke opp i håp om å få hjelp. I mellomtiden var mine mums' rykket enda et hakk fram i køen. Jeg klarte ikke å dy meg, og sa at jeg privat i min egen tid kjørte to kvinner fra Grabouw for å få hjelp, og at de nå hadde sittet og ventet i fire timer uten å få noen beskjed.

Sosialarbeideren trakk bare på skuldrene, men av en eller annen grunn, kom det plutselig bevegelse i køen, og ti minutter senere sto en masse klienter med hjelpende skjema og en bankanvisning i nevene. Mine to kunne jeg kjøre tilbake, og to unger får nå en flott fostermamma.

Behovet for hjelp er enormt. Sosialarbeideren jobber i en evig motbakke, og klientstrøm som aldri stanser, som sjelden har alle papirer med seg og som trenger mer enn bare et stempel på fire papirer. SASSA-damene trenger også lunsjpause selv om det står en hvit europeer på terskelen deres og venter. Og timeavtale, det vil de ikke ha noe av.

Godt at det mange har mest av er tid. Ventetid. Godt at to unger får en tålmodig fostermor.

I skyggen av en helt

I dag fikk jeg noen sekunder i skyggen av en ekte helt. Jeg var en liten stund på ettermiddagen utenfor fengslet der Nelson "Madiba" Mandela ble løslatt fra 11. februar 1990. Fengslet som nå bærer navnet Drakenstein var stedet der det satt flest politiske fanger for 20 år siden. Faktisk bare politiske fanger en stund. Porten er lett å kjøre forbi. Innenfor er det 45 hektar. Mye av det er et mønsterbruk, og 230 sivile ikke-fanger bor der. Veien er alt annet enn en hovedvei, og huset det Mandela satt fanget den siste perioden er bare tidvis åpen for publikum der det ligger svært avsides på fengselsområdet.

På fengslets fotballbane rett ved porten hadde det på ettermiddagen vært stor markering. Da vi kom var det bare opprydding som gjensto, og transport av gjester og publikum. Opprydningen ble gjort av fengslet fanger under ledelse av to fangevoktere. Uniformene deres kjente jeg igjen fra filmen Bafana Bafana. Fangene der i mot var svært preget av spisse redskaper og et hardt liv.

"Jo, det har vært mye storfolk her i dag. Dagen er jo historisk, og selv her i fengslet startet vi i formiddag grille til mange hundre gjester. Selv fikk jeg ikke med meg så mye. Jeg har jo en jobb å gjøre", smilte den ene av dem.

Han var mest opptatt av hvor jeg kom fra om det var kulde der. Jeg kunne bekrefte kulda, men måtte avvise spørsmålet om pingviner. "De lever bare her og i Antarktis", svarte jeg.

Avisene er fulle av presidentstoff om dagen. Både om helten Mandela og antihelten Suma som har bedt om unnskyldning for sin umoralske adferd. Men mye handler om mr Mandela og dagen for 20 år siden. Storavisen Die Burger har en flott førsteside med en tegning av Madiba sammen med en kopi av løslatelsesdokumentet hans. "27 års vei til frihet", heter det i en overskrift, på en artikkel som velger å se fengslingen av Nelson Mandela som en lang frihetskamp. "Den lange veien" er også et begrep og en boktittel som brukes ofte når helten skal beskrives.

"Hello Sir!"


Den svarte politimannen kom bort til meg der jeg sto på veikanten i inngangspartiet. Han hilste meg i handa på den spesielle ANC-måten. Håndtrykk opp, ned og opp. Jeg hadde øvd i forkant og kunne hilse på den måten. Et smil, et spørsmål og noen tårer i øynene. Jeg var jo egentlig en av svært få hvite menn som synes å bry meg om å være på stedet. Den svarte politimannen var lutter glede.

"En viktig dag, Sir, synes du ikke? For oss alle. For nasjonen og for folk. Han ga oss vår frihet. Takk for at du er her og støtter oss!"

Klart jeg støtter dem. Som et nysgjerrig og engasjert menneske måtte jeg bare til fengselsporten denne dagen når jeg nå hadde muligheten til det. Se stedet som for 20 år siden var verdens aller viktigste sted. La meg fotografere i skyggen av Mandelastatuen som står der. Men først og fremst være der, og oppleve at ANC ga meg en t-skjorte og politimannen et håndtrykk. Og jeg sa:

"Det er jeg som skal takke".