Lydige hunder

Jeg har aldri blitt helt fortrolig med hunder. Noen av oss mennesker blir aldri godvenn med disse dyrene, selv om de er nøvendig. For meg representerer de usikkerhet og redsel. For mange ondsskap og lydighet. Noen har hunder for selskapets skyld, andre for å vokte eiendom og rikdom. I Sør-Afrika holder de fleste hunder for sikkerhets skyld.

I begynnelsen av april i år skjøt det sørafrikanske politiet med gummikuler mot fargede og svarte elever fra en skole i Malmsbury. Deres forbrytelse var at de var lei av tomme løfter, overfylte klasserom og håpløse læringsforhold. De gikk til aksjopn. Fysisk til aksjon. Kastet stein og demonstrerte på den enkleste og råeste måte. De ønsket en skole med ro, orden og kunnskap. Etter deres mening var det umulig når byens barneskole også måtte romme ungdomsskole og videregående. Årsaken var mangel på skoleutbygging i byen som ligger byen som ligger, ja et steinkast eller så fra storbyen Cape Town.

Situasjonen kom ut av kontroll, og politi med hjelmer, skjold, køller og våpen mågtte stanse opprøret. De gjorde det med gummikuler og køller. Med seg på lasset hadde de en journalist og fotograf fra storavisa Cape Times. De rapporterte om opptøyer og knuste klasserom. Om pøbel som herjet, men også om årsaken. Mest levende var likevel beskrivelsen av hvordan de nesten ble truffet av teglstein og hvilken fare de var i. De var jo uskyldige på jobb.

Det er en type hunder jeg likevel aksepterer. Vaktbikkjene. De som vokter demokrati og rettigheter, og som gjør mot urettferdighet og overgrep. Noen av dem er journalister. Andre er meningsbærere som står fram og sier fra i ulike media. Denne gruppa står alltid i oposisjon i forhold til makthaverne. Deres hørbare tilstedeværelse gir oss en garanti for at vårt demokrati ikke bygges inn bak høye murer eller stenges inne og bevoktes av bevæpnede vakter.

Journalistene som rapporterte om rettferige skudd fra politiet var på myndighetenes side i konflikten. De sto bak politiet og så situasjonen fra politiets ståsted. Politiet fulgte bare ordre; i en liten sivil ulydighetsaksjon tok de fram våpen og rettet dem mot barn. De liketil fyrte av våpenen, og journalistene fortalte om nødvendigheten av det. Slike er ikke vaktbikkjer.

Da jeg leste historien ble jeg opprørt. Hvor var vaktbikkjene. Hvor var journalistene som sto på ungenes side. Som våget å si fra at denne sivile ulydigheten var et uttrykk for rettferig harme. Jeg kjenner ikke byen Malmsbury. Men jeg er sikker på at byens bedrestilte barn har et privat skoletilbud som er langt bedre enn det offentlige. Et tilbud der trangboddhet er et fremmedord og der cricket- og nettballbaner er av ypperste kvalitet. De grønneste gresset er for folk på den grønneste gren. De er barn av dem som beslutter at det skal satses på ny offentlig park, flere kommunale politifolk og enda flere helsekampanjer rettet mot svart og farget ungdom. Det er de som i fem år har besluttet å utsette skolebygging i den lille farmerbyen.

Ikke alle journalister oppfatter at de er vaktbikkjer. Ikke alle journalister er oppdratt til å forstå det. Noen tror at kritisk journalistikk er sur journalistikk. De har ikke oppdaget den subtile forskjell; at gleden over å kunne gjø mot makthaverne også er en form for sivil ulydighet, mens sur journalistikk ikke har annen hensikt enn å være sur og angripende.

Når journalister blir lydige, er det fare på ferde. Da kan de like gjerne søke seg over i reklamebransjen ¬ de står likevel på det etablertes side og forsvarer alt fra gummikuler mot skoleunga til å juble over dårlig vin til høy pris. Slike journalister trengs ikke. Et levende demokrati trenger skrivende vaktbikkjer som våger å gjø. Vaktbikkjer som våger å utfordre og angripe overgrep, men som samtidig kan logre og komme godhet i møte når det er på sin plass.