Tredje julestellstips

Juliannes advent

Stivelse til folket

Mens det regner både i nord og sør, og den berømte kakelinna har satt inn, er det på tide å bruke anledningen til å vaske julegardiner og lintøydukene. Damasken trenger i blant en oppskylling slik at flekker av ribbefett og brun saus fra i fjor ikke skal skjemme ut årets jul.

Alle vet at flekk på duken kommer raskere enn vi aner, og at det også er noe som hører med. Til kakelinna hører også vindusvask, men det får vi snakke om i morgen. Skal blankpussede vinduer rammes inn, må vi ta gardinvasken først – gjerne i kombinasjon med vask av annet lintøy.

Det har kommet meg for øre at en del nå vasker sin fine hvitvask uten å bruke appretur, eller tekstilstivelse som mange kaller dette. Vi som fortsatt sverger til dette vet at Crackfree var produktet som langt var å foretrekke, men det finnes alternativer som man selv lager, for eksempel av maismel

Ta en teskje av dette og løs det sakte opp et par kopper kaldt vann. Temperaturen på vannet er naturligvis viktig.  Når løsningen er godt blandet sammen hells den på en sprayflaske.  Det er viktig å riste flasken før bruk ettersom maismelet fort skilles ut og legger seg på bunnen. Når tøyet skal stives, skjer dette i strykeprosessen. Spray apparaturen (Stivelsen) på hele flaten av tøystykket før strykejernet brukes. Da slipper vi folder og det blir vakkert glatt og stivt. På denne måten har vi fått en naturlig og miljøvennlig stivelse for våre juletekstiler. En riktig grønn vending. Modernitet og tradisjon, hand i hand.

Julianne
Julestellskusine

Jul-E-post

Jul-E-post

Posten skal fram, var et motto alle ansatte i det statlige postverk nærmest pyntet seg med i forna dar.
Det var før effektiviseringen startet og før framtiden hadde begynt for alvor.  Nå er det stadig mindre post. Og i sær julekort. Denne gamle og kjære tradisjonen som var betinger av flerfargede postkort, eller hjemmefargede pappbiter utstyrt med frimerke.

Nå er det sånn at ikke alle vet hva et frimerke er, og definitivt ikke hva ordet frankering betyr. Egentlig litt skremmende etter som alle brosjyrer om julepost inneholder begge disse ordene.
Til orientering: Frimerke er den lille papirbiten som viser at avsender har betalt for frakt av postsendelsen, mens frankering er å sette på frimerker, eller sørge for at posten har fått frimerker og at porto er betalt.

På den andre siden, moderne teknologi sparer postbudenes rygger og er raskere og billigere i bruk. Moderne teknologi har sørget for at fargebilder og masseproduserte ord kan videreformidles i lysets hastighet.
Men er det like julete?
Jeg svarer nei.

Julianne
Julestellskusine

Første julestellstips

Juliannes advent

Første julestellstips

I vår tid preges vi av en kommersiell tankegang som gjør at vi har glemt de finstemte forberedelser som egentlig hører julen til.
Min kusine på farssiden, Juliette Juliussen som for ti år siden ble avsatt som julestellskonsulent av Lotteritilsynet var en forkjemper for slike tradisjoner og hadde i mer enn 40 år sin faste spalteplass i den ene av Tromsøs aviser, den som ikke har et navn som begynner på N. Der finstemte hun Julegrisens mer robustete tanker og fikk folket i adventstemning. I moderne språkdrakt klasses slikt en blogg. Så moderne er jeg ikke. Jeg kaller det julestellstips.

Men jeg lar Facebook være mitt medium. Noe modernitet må til.

Jeg minnes henne med glede.
Ikke minst alle hennes råd og fiffige innspill. Som det årlige rådet om å kjøpe nok grovsalt tidlig i desember. Grovsalt kan både brukes til sylte, lake og for å motvirke glatte veier og fortau.
I vår tidsånd: Et middel mot og for god folkehelse.
Julianne
Julestellskusine

(Denne kronikken ble først publisert på side 3 i Nordlys 19. juli 2013)

Farvel til problemene!

- Jeg tror det er mye bra, men sikkert mye utfordringer også. Slik beskrev den unge Tonje Berge i dagsnytts morgensending 11. juli i går, om hvordan hun ser på sykepleierutdanninga hun nå har søkt opptak på. Studiet har altså mye bra, men ingen problemer. Det har bare utfordringer, som det motsatte av det som er bra. Så sterkt har dette begrepet festet seg at det er i ferd med å viske ut et godt ord; problem.

For et par tiår siden pisket kommunikasjonskonsulentene sjefer og myndighetspersoner inn på kurs. Et av de store sterke mantraene var: ”Det finnes ikke problemer, bare utfordringer”.  Makt og kunnskapspersonene tok mantraet med seg.  De spredte budskapet og lot de mange frø blomstre.

Snart spredte trenden seg, og ordet problem svant hen.

Snart finnes ordet bare i sangtittelen og uttrykket som er blitt et begrep ”Houston we have a problem”. Altså på engelsk et uttrykk om å befinne seg på svært tynn is.

Det virker som det norske ordet problem er passé.

 Når hørte vi sist en politiker snakke om problem? Når hørte vi en politimester si at han har et problem?  Nei, de har bare utfordringer. Og vi som er folk flest tar etter. Vi ser på alle problemer som utfordringer. Vi har rett og slett sagt farvel til problemene.

I følge ordboka.no er definisjonen på et problem:

I dette vinduet skal du finne tabell n1 for oppslagsordet problem uløst oppgave, vanskelig spørsmål. I den samme elektroniske ordboka har ordet utfordring en noe annen betydning. Ja, faktisk to: 1) det å utfordre(s), sterk oppfordring, og 2 noe som krever kamp, hardt arbeid (for å overvinnes).

Med andre ord er det mer enn en nyanseforskjell på dette. Naturligvis hadde kommunikasjonskonsulentene et poeng da de fjernet problem fra ledernes ordforråd. Poenget var å formidle positivitet opp mot det negative. Problem er en uløst oppgave. Gjør vi det til en utfordring, kan vi gyve løs på problemet med liv og lyst, og vips så er problemet blitt en utfordring.

Visst finnes problemene. En gordisk knute lot seg som kjent bare løste ved et sverdhugg. Tauet der den var knytt ble delt, og var ikke lenger helt, men knuten løste seg opp. Uttrykket «gordisk knute» brukes ofte om vanskelige og øyensynlig umulige problemer som kun kan løses med radikale eller resolutte midler (Wikipedia.no).

Var den gordiske knuten et problem eller en utfordring? Det kan bare defineres ut fra hva slags løsning som var ønsket i andre enden. Om ønsket var rep i et stykke, var det ingen løsning. Om poenget separat var å fjerne en knute, var det en løsning. Sånn kan sikker alle problem omdefineres til utfordringer. De løses på en måte som skaper problem. Men utfordringen er vekk.

Språklig blir norsk et fattigere språk når ord med god valør og klar mening forsvinner. Et problem var et problem, en skikkelig floke og en vanskelighet. En utfordring er en forenkling av problemet. Så forenklet at vi lett overser dem, og går i ring rundt dem.

”Gå rundt”, sa bøygen i Ibsens Peer Gynt. Denne Bøygen var i denne mest klassiske av alle norske drama en stemme som ber Peer «gå utenom». Peer ble likevel holdt ham fast i en indre kamp. Ibsen skrev om bøygen som et symbol på trangen til å vike unna for livets vanskeligheter, eller problemer om vi vil.

Nå er et helt folk i ferd med å følge bøygens råd om å gå rundt problemet. Droppe vanskelighetene og late som om alle problem er utfordringer som lar seg løse. Kanskje er dette typisk for den tiden og det samfunnet vi lever i og som kan beskrives på en annen litterær måte – som livets uutholdelige letthet. Samtidig er vi en nasjon som har tankens kraft til å kunne løse problemer. Men for Guds skyld, la det fortsatt finnes problem.

Det kan bli mer et problem enn utfordring for oppvoksende slekter dersom vi ikke opprettholder denne forskjellen. Hvordan skal de opptre og håndtere det som virkelig er et problem?

Om vi i en samfunnsdebatt bare definerer utfordringer, hvor blir da problemene av? Er det mulig å debattere utfordringer? Om vi derimot setter problemer under debatt slik den danske kritiker og litteraturforsker Georg Brandes gjorde. Han mente at ved å sette problemer under debatt vil det settes søkelys på de problem som eksisterte, og at det var forfatternes oppgave.

I et moderne samfunn der skriftlige ytringer er mange, publiserinsgplattformer likeså, og der antall forfattere dermed er stort, blir det derfor viktig å opprettholde begrepet problem. Georg Brandes mål var at litteratur skal formidle «frihetens store tanker og menneskehetens fremskritt». Selv om hans betraktning er om lag 150 år gammel, er moderniteten i hans målsetting så avgjort til stede. Modernitet er ikke noe nytt.

Kanskje skyldes bortfallet av ordet problem at det en fantastisk økonomisk utvikling for samfunn og enkeltmennesker. En utvikling som gir hver eneste en av oss et godt liv uten problemer. Og om slike finnes, bør det være noen der ute som løser dem for oss.

For til sist er det vel spørsmål om hvem som skal løse problemer, og om enkeltpersoner i samfunnet bare skal sitte med utfordringene. Kanskje viker vi individuelt for ubehaget ved  å møte problemer, og håper at fellesskapet tar seg av dem som dukker opp. Uansett tror jeg  aldri problemer blir borte selv om de får et annet navn.

Sjøsamefolkets dag

Det er et drøyt år siden jeg forlot Norge og returnerte til Sør-Afrika om enn bare for noen måneder før jeg satte kursen til Finnmark.

Jeg returnerte i januar i fjor til et land der rasekonflikter fortsatt er svært nærværende og der kulturforståelsen kan synes fraværende. Men bare synes å være. Enkeltmennesker og grupper med kulturelt fellesskap er oppdratt med og lever i en kulturforståelse vi her i Norge bare kan misunne dem.

Joda, selvsagt kjenner jeg historien om apartheid, og jeg har jobba med mennesker midt i den smertefulle konsekvensen av dette systemet; ser hvor ødeleggende det kan være. Men også sett hvor verdifullt grenseløse vennskap er. Jeg er så heldig å bære flere slike med meg.

Tilbake i Norge i april bar turen rett til Finnmark og Kvalsund. En bygd i ytterkanten av storsamfunnet Norge. Nærmeste nabo til oljebyen Hammerfest, en by som har selvtillit så det rekker. Det har rørledningen med gass gitt denne byen som ikke er fullt så stor som havnebyen Drøbak, og halvparten så stor som industrimetropolen Askim. Likevel er den atskillig viktigere både i norsk politisk hverdag og ikke minst i norsk politikk.

I denne skyggen ligger Kvalsund. Tusen sjeler. Sikkert noen sjelløse også. Svært vakker, rik på natur og rik på ressurser. En av landsdelens rikeste på ressurser. En bygd som helt ble nedbrent dengang dgens nyslåtte pensjonister ble født. Gjenbygd med sterke hender. Gjenreist med vilje og ubøyelige rygger. De fleste som gjorde denne bragden tilhører sjøsamiske slekter og sjøsamisk kultur. En gruppe nordmenn med egen tilhørighet og kultur, men like fullt samiske.

Når det samiske skal trekkes fram i alle norske sammenhenger, er det kofte- og reinkulturen på vidda som synliggjøres. Slitets mestere som stadig er nær naturen, nær være og vind og som lever med naturern ikke mot den slik byfolk gjør, blir som regel usynlige. I Kvalsund er også det nærværende i hverdagen. Så godt som all utmark er avsatt til reindriftsutøvere i henhold til regler og avtaler. Ingen av dem bor i denne kommunen, men tradisjonelt er det ikke kommunegrenser i urfolkstradisjonen. Sånn er det og sånnn må det være dersom vi fortsatt skal ha tradisjonell reindrift.

Likevel vil jeg i dag, på samefolkets dag i 2013, slå et slag for en sterkere synliggjøring av sjøsamisk kultur og levemåte. Det er den som gjør at Finnmarks mange småsteder ikke er avfolket i hverdagene og overtatt av rike oljearbeidere med nordsjøturnus i nord og sør og med 200 kvadratmeter anneks til et sjøsamisk gjenreisningshus.

Store overraskelser kan være små, og omvendt

Også denne gangen skal det handle om vin, og vinsmaking. Men denne gangen om en annerledes vintur. Vel, egentlig ikke så annerledes enn noen av de andre jeg har vært på her i Sør-Afrika. En vakker søndag formiddag. Sola skinner folk har fri, i alle fall dem som ikke jobber på steder dit folk drar for å spise og drikke vin.

Denne søndagen var det Tim Walker som plukka meg opp med sin bakkie, eller pickup som noen vil kalle den. Det er det samme. En firehjulsdreven bil med lite lasteplan, stor motor kraftig utveksling og vel egnet for mang slags kjøring.

Vi hadde egentlig en plan om å dra til tre litt større vingårder, alle tre som var nok så nye i gamet, men velkjent for god vin. Vi rakk to av dem. Den ene bød på vin av god klasse. Den andre ville gjerne gjøre det samme, men rakk ikke helt opp. Ikke fordi jeg er en kjenner av ypperste sort, men fordi jeg har smakt nok vin til å vite hva jeg liker.

En lett lønsj seinere tok vi løs på returen. Men istedenfor å bruke motorveien N2 rett hjem, ble vi enige om å ta en bakvei og omvei. Turen fra Botriver til Theewaterkloof går på en vei som er av heller laber standard. De som har tatt turen til Sjursnes før asfalten kom, vet omtrent hva jeg snakker om. Vel påstartet fant vi snart et skilt med vinsmaking. Skiltet var slitt, og veien enda verre. Framme ved det som var vinsmakeriet var det en tom låve, et tomt rom og en stabel ubrukte tomflasker i gården. Stedet var idyllisk nok, men ikke et sted for oss, ettersom vi verken så en vinflaske, en vinbonde eller en vertinne. Kanskje var de ute. Men gården var like vel svært pittoresk og i stor kontrast til de arkitektperlene som store nye vingårder ofte er.’

For to middelaldrende (tilgi meg Tim) menn var opplevelsen kun for øyet. Men den var god. Så da enda et skilt av samme type åpenbarte seg, så vi to på hverandre før jeg avgjorde: Vi prøver her også. Det var da bakkiens kvaliteter på skikkelig dårlig vei kom til heder og verdighet. Etter kun hundre meter eller så var vi framme vet et lite murhus i en hage. Fra et vindu i nærheten hørte vi en stemme som ropte, men vi fikk ikke med hva. Siden skiltet ved veien sa det var åpent, vi hadde søndagsfri og været var vakkert, slo vi oss ned. Senere fikk vi rede på at det var vinfarmerens søster som hadde ropt til oss at det snart skulle komme noen som skulle hjelpe oss.

Nevnte jeg at gården heter Boutros?

Etter en stund kom han sjølin. Han kom i en grå Polo. Viste oss hvor nøkkelen til vinsmakeriet ligger, som han sa: «… så vet dere hvordan dere kommer dere inn en annen gang...» og ønsket oss velkommen inn.

Vi skulle jo bare smake vin. Han forklarte at det egentlig var sønnen i huset som var vinbonde, og det var en ide han hadde fått for ikke mange årene siden. Selv hadde de bodd der siden de brøyt opp fra storbyens liv og larm for noen tiår siden. Nå hadde de i det små startet vinproduksjon. To typer røde druer. Shiraz og Cabernet Sauvignon. Mest Shiraz.

Da vi så hvordan denne voksne mannen plundret med å få opp korken, økte skepsisen vår. Jeg vet at de var felles, fordi vi snakka om det etterpå.

Vinbonden hadde forresten vært i Norge. En gang på 80-tallet og spist på en restaurant øverst i Stalheimskleivene og fortalte masse om det.

Men da vi fikk smake et glass av denne sjeldne vinen, dette var en 2007 årgang som det totalt er laget 11.000 flasker av og som det nå er 2000 igjen av, ble vi mildt sagt overrasket. For der, midt ute i ingenmannsland, der druene vokser på et område så stort som en bakhage, fikk vi servert en av de beste røde viner jeg noen gang har smakt.

Og der sto vi. Tim og jeg med hvert vært plastkort og ingen mulighet til å få kjøpt en eneste flaske med oss hjem. Jeg lovte meg, og den gode vinbonden at jeg vil komme tilbake.

Den vinen er verd en tur langt ut i ingenmannsland. Et område der mye gror, ingen bryr seg, men der en av Sør-Afrikas store vinhemmeligheter finnes.

Uautorisert champagne

Å være vinbonde er hardt arbeid uansett hvor i verden en måtte befinne seg. Selvsagt er det mulig å leie inn folk for å gjøre jobben, men da er går belastningen på de innleide. Men resultatet er ofte bra, og når resultatet blir mer enn alminnelig bra, er det mange som reiser seg og applauderer.

Her om dagen stakk jeg innom hos en nabo som produserer vin. Selv om Sør-Afrikas vingårder er små i den store målestokk, er det et stykke til denne naboen. Jeg må innrømme at det er heller ikke den nærmeste naboen. Men det var altså en vingård. Og den ligger bare en håndfull kilometer fra inngangsdøra mi.

Dette var en av de virkelige varme dagene, så det var lurt å være forsiktig med inntaket av alkohol. Varme pluss vin får hode lett i brus. Og det er slett ikke noen god kombinasjon når en skal kjøre bilen hjem.

Men det var denne vingården. Mary bak disken var vingårdens lady, mens mannen hennes var vingårdens mester. Begge jobbet hardt, for gården var liten og ny og arbeidskraft koster penger. Bare tre viner hadde de å by på. Sånn offisielt. I tillegg hadde de to uoffisielle, og det er det er det snedige i dette vinlandet. Vingården Highland Road produserer uoffisiell champagne og på en måte som faktisk gjør den attraktiv.

- Jeg vet det bare er i Frankrike det er lov å produsere ekte champagne. Men vi lar litt av vår chardonnay følge oppskriften på hvordan champagne skal lages, men vi har ingen merkelapp på flaskene. Isteden har vi dekorert hver enkelt flaske for seg slik at det er signaturen. Derfor står det heller ikke noen plass at dette er champagne, det er bare meg som sier det, smilte hun og strøk seg over panna.

For dette var en virkelig varm dag. 33 grader i skyggen, og den var det lite av. Ikke et vindpust gjennom Elgindalen som ellers har en temperatur fem grader under distriktet for øvrig, og som gjør at vinen modnes langsommere og får enda mer sukker i seg enn vin fra lavelandet.

En blogg kan ikke stride mot noen reklameregler, så jeg vil forte meg å fortelle at gården også produserer framifrå sauvignon blanche, og en utmerket rød merlot-shirazLikevel er det rosévinen til 30 rand flaska som er bestselgeren. Den gir mye vin for penga og nedkjølt er den som skapt for nettopp slike dager da jeg var innom.

Likevel var det champagnen som fanga min interesse. Og historien om at de egentlig var gulrotprodusenter fra England som møtte steinhard konkurranse fra EU og dro til hans hjemland, skaffet seg kunnskap og ble med på vekstnæringen fram for noen i landbruket. Om de på sikt lykkes, er det i alle fall ved hjelp av steinhard ståpåvilje og stor kreativitet.

Og jammen tror jeg ikke at jeg kommer til å ha en slik flaske champagne med meg hjem den dagen jeg returerer. Om ikke annet fordi jeg tror på kreativitet og gjerne vil kunne vise fram en helt egenartet flaske sprudlevann skapt i eget nabolag.