Sjøsamefolkets dag

Det er et drøyt år siden jeg forlot Norge og returnerte til Sør-Afrika om enn bare for noen måneder før jeg satte kursen til Finnmark.

Jeg returnerte i januar i fjor til et land der rasekonflikter fortsatt er svært nærværende og der kulturforståelsen kan synes fraværende. Men bare synes å være. Enkeltmennesker og grupper med kulturelt fellesskap er oppdratt med og lever i en kulturforståelse vi her i Norge bare kan misunne dem.

Joda, selvsagt kjenner jeg historien om apartheid, og jeg har jobba med mennesker midt i den smertefulle konsekvensen av dette systemet; ser hvor ødeleggende det kan være. Men også sett hvor verdifullt grenseløse vennskap er. Jeg er så heldig å bære flere slike med meg.

Tilbake i Norge i april bar turen rett til Finnmark og Kvalsund. En bygd i ytterkanten av storsamfunnet Norge. Nærmeste nabo til oljebyen Hammerfest, en by som har selvtillit så det rekker. Det har rørledningen med gass gitt denne byen som ikke er fullt så stor som havnebyen Drøbak, og halvparten så stor som industrimetropolen Askim. Likevel er den atskillig viktigere både i norsk politisk hverdag og ikke minst i norsk politikk.

I denne skyggen ligger Kvalsund. Tusen sjeler. Sikkert noen sjelløse også. Svært vakker, rik på natur og rik på ressurser. En av landsdelens rikeste på ressurser. En bygd som helt ble nedbrent dengang dgens nyslåtte pensjonister ble født. Gjenbygd med sterke hender. Gjenreist med vilje og ubøyelige rygger. De fleste som gjorde denne bragden tilhører sjøsamiske slekter og sjøsamisk kultur. En gruppe nordmenn med egen tilhørighet og kultur, men like fullt samiske.

Når det samiske skal trekkes fram i alle norske sammenhenger, er det kofte- og reinkulturen på vidda som synliggjøres. Slitets mestere som stadig er nær naturen, nær være og vind og som lever med naturern ikke mot den slik byfolk gjør, blir som regel usynlige. I Kvalsund er også det nærværende i hverdagen. Så godt som all utmark er avsatt til reindriftsutøvere i henhold til regler og avtaler. Ingen av dem bor i denne kommunen, men tradisjonelt er det ikke kommunegrenser i urfolkstradisjonen. Sånn er det og sånnn må det være dersom vi fortsatt skal ha tradisjonell reindrift.

Likevel vil jeg i dag, på samefolkets dag i 2013, slå et slag for en sterkere synliggjøring av sjøsamisk kultur og levemåte. Det er den som gjør at Finnmarks mange småsteder ikke er avfolket i hverdagene og overtatt av rike oljearbeidere med nordsjøturnus i nord og sør og med 200 kvadratmeter anneks til et sjøsamisk gjenreisningshus.