onsdag 30. september 2009

Når den nye vin blomstrer


Da vi først kom til Sør-Afrika var det midtvinter. For en nordlending i utlendighet var det da underlig å se lokalbefolkningen med luer og tjukke vinterjakker innpakket i tepper gående hutrende langs veien. For oss var plenen grønn, mange løvtrær grønne og temperaturen tidvis rundt 20 grader; t-skjortevær for sånne som oss.

Etter to måneder innrømmer jeg glatt: Jeg har aldri frosset så mye som i Afrika. Solas kontinent, fruktbarhetens oase og det varmes hjemsted. Etter to måneder lengter jeg voldsomt etter godt vær, stabil varme og lite vind. Joda, jeg ser samtidig at jeg klager og bæs som det heter på nordnorsk, og vet at jeg tross alt har et ålreit hus å bo i. Problemet er at dette, som alle afrikanske hus, ikke er bygd for å holde kulda på avstand, men varmen vekk. Huset vårt suger til seg kulde. Og fortsatt fryser vi.

Epletrærne i Elgindalen og rundt Grabouw har startet blomstringen, og gir løfte om at sommeren er på vei. Vinstokkene som preger området forøvrig er ikke lenger gråbrune og knudrete, men kantet med en grønn bord av nye blader; kanskje kan en vår følges av en god sommer som blir til en god vinhøst. Shirazdruene, pinotagen, caberneten, alle er så smått i gang. Nå venter de på sola som oss.

En mann på min egen alder satt på en stubbe i bydelen Iraq. Han hadde gjort et forsøk på å nå daghospitalet, men ga opp. Han trengte astmamedisin. Trekvart times gange langs en støvete vei, ville vært nødvendig om han skulle nå fram. Han gjorde vendereis etter noen hundre meter. Veien fram syntes for lang. Vi var på annet oppdrag - vi skulle samle inn data som legestudenter fra Cape Town trengte i sine studier. De skal senere ut og gjøre feltarbeid i de samme bydeler, så deres oppgave er viktig.

Rundt mannen på stubben sto venner og kjente. De var alle bekymret. Sykehistorier i dette området burde være en privatsak, men er som regel helt og holdent til stede i det offentlige rom. Vi fikk høre at han, som mer enn hver tredje i denne bydelen uten vann, uten annet enn noen få fellesdoer og definitivt uten elektrisitet, også var hivsmittet og hadde tub. Løsningen var at vi brøyt av, hentet bilen og kjørte han til daghospitalet. Ettersom det var pleiere der som visste hvordan køen kunne forseres, tok det knapt halvannen time det hele.

Mannen som fikk hjelp til å skaffe astmamedisin var en av de heldige med blå bukse. Den var i tillegg ny. Den viste at har jobb. Om ikke fast jobb, så i alle fall sesongjobb. Sannsynligvis i epleindustrien. Jeg fikk ikke spurt han, han hadde ikke pust til det på vei til hospitalet. På vei hjem var han mest opptatt av hvordan den nye medisinen virket. Men etterpå, da vi kjørte fra Iraq og tilbake, passerte vi noen få vinranker og epletrær. Jeg bemerket at det var begynt å bli grønt, og fikk til svar:

"Ja, heldigvis. Så blir det snart jobb!"

Av den nye vin gror ikke bare nytelse på flasker, men også jobber.

Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

mandag 28. september 2009

Fargerikt svart hvitt

I 30-40 år klarte fire og en halv million hvite og holde 45 millioner svarte og fargede i sjakk. Men Sør-Afrika var en trykkoker som sydet og boblet, og hadde ikke kloke statsledere løftet av lokket og sluppet moderne frisk luft til, hadde nok samfunnet eksplodert i vold og det hele endt med voldsomme blodbad.

Nå skjedde ikke det. Men fortsatt syder og koker det. Fortsatt er det voldsomme krefter som er til stede som en reaksjon på det som skjedde. Velstående svarte og fargede bønder ble fratatt eiendommene sine og plassert i en sju ganger sju meter betongbolig med kaldt vann fra en kran på utsiden av doen midt i gården. Pengeverdien har de nå fått tilbake. Men ikke den en sum som setter dem i stand til å kjøpe tilbake det som en gang ble tatt fra dem. Det har, i mange gamle fredfylte bondesamfunn skapt strid, bitterhet og hat.


Jeg forsøkte for noen dager siden å ta et bilde med mobilkameraet mitt av det jeg oppfatter som et uttrykk for det hvite Sør-Afrika. Et murhus med en flott fasade, med en skinnende blank bil eller to på utsiden. Ja, du ser det selv. Bildet altså. Men typisk nok dukker det opp en ikke-hvit person der. Hvem han er eller hvor han kom fra, aner jeg ikke. Men jeg klager slett ikke på at han dukket opp. Det er hans land. Jeg er bare gjest her.

Men det er typisk. Mens de, eller skal jeg si vi hvite, er inni våre biler og innenfor våre gjerder, er det svarte og fargede som befolker gatebildet, i alle fall i mine to byer, Grabouw og Somerset West. Den siste er egentlig en boerfarmerby, og gården rett ved der jeg bor har årstallet 1638 skrevet i svart smijern. Det er svært lenge siden, og i følge lokalhistoria er det omtrent så lenge hvite har befolket Hottentott Holland som området heter.

Lokket er tatt av trykkokeren. I alle fall ett lokk. Trykket som nå er der, skyldes de store forskjeller mellom hvitt og svart, hvitt og farget. Fortsatt er det slik at de fleste som dømmes for vold og annen kriminalitet i dette området snakker xhosa, språket til Nelson Mandela og Miriam Makeba. Men de dømmes på engelsk eller afrikaans, det siste er boerspråket som mest likner flamsk sier de som kjenner det. Ord for annet likner det mye på vårt eget norsk, men lydmessig er det mer enn en Nordsjø avgårde. Både engelsk og afrikaans er enda lenger fra de svarte opprinnelige språkene som snakkes her.

Nå jobber myndighetene med å innføre domstoler der også språkene til svarte snakkes. Jeg vil tro det vil føles mer rettferdig å bli dømt på ditt egen språk, enten det skjer i Norge, Kongo eller Sør-Afrika.


Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

lørdag 26. september 2009

Smalahove på afrikansk

For ganske nøyaktig et år siden var jeg på Voss under det årlige smalahovesleppet der. Først underveis til Voss fikk jeg vite at dette var helga med stor H. Siden andre betalte tur og opphold fra fredag til søndag, og det var organisert mye omkring arrangementet jeg var med på, ble det ikke smalahove på deg den helga. Matglad som jeg er, hadde jeg i det lengste håpet det, men i stedet ble god hotellmat som kjøttfilet til middag og mextex, eller texmex, jeg klarer aldri forskjellen, til nattmat. Sauehuer var forbeholdt andre.

Jeg må innrømme jeg var litt skuffet over det. Ved et par anledninger har jeg spist smalahove, og det er virkelig en delikatesse. De fine musklene i suens hode som har vært i stadig bruk for å tygge drøv er mer enn møre, og smaken er fantastisk. I alle fall om det tilberedes rett.

Helt til nå har jeg trodd at smalahove var noe spesielt for sære vestlendinger. Bare et så knagert og bevisst folkeferd kan finne nytte av også sauehuer til matbruk. Nordlendinger som har et hav som matfat, behøver ikke det. Ikke i samme grad i alle fall. Fisk og kålrot har vært deres greie. Trønderes matvaner kjenner jeg lite til, mens innlandsfolk fra Østlandet har hatt elg, eller ælj som de sier. Men det var altså smalahove og Afrika.


For noen dager siden var jeg i bydelen Waterwerks, et navn som betyr akkurat hva det står: Vannverket. Bydelen er en squattercamp, altså en samling skur stablet i en liten åsside nær Grabouws midte. Der har mange funnet og bygd seg et hjem av kassebord, papprester og avlagt bølgeblikk. Spesielt velstående sier det seg selv at de ikke er. Men de har greie vannposter der de møtes, de har en slags el-forsyning, og de har en egen pub. Ja, du leste rett. De har egen pub til og med matservering, og der, av alle steder, serveres smalahove. Halve huer, røkte eller urøkte. Alle grillet på kullgrill og servert med kjærlighet av en av de hyggeligste kvinner jeg har møtt i denne bydelen. Som en munter advarsel henger et lite skilt over døra til skuret hennes: "Spør ikke meg, spør min advokat". Jeg tror neppe det blir aktuelt.

Nå har jeg ikke møtte mange, bare noen, og de fleste jeg har møtt der har vært sjuke, så kanskje er hun en god representant for dem som bor i Waterwerks. Årsaken til at vi stoppet opp, var at denne kvinnen har en sønn på 12 år som er så utrolig glad i å spille fotball. Nå lurte hun på når treninga skal starte opp igjen. Jeg ble visst der og da hyra som lagets manager, og dermed akseptert.

Så langt har jeg ikke spist smalahove der, bare bestilt. Men jeg ser med glede og forventning fram til opplevelsen. En voksen mann skal alltid være skeptisk. I beste lutherske ånd har jeg lært at når noe er for godt til å være sant, er det som regel ikke sant. Derfor spurte jeg kritisk og klart hvor hun fikk hodene fra. Hun smilte bredt og svarte: "Fra slakteriet der nede. De røyker og klargjør dem for meg". Og siden jeg nå også har blitt kjent med han som grunnla slakteriet i sin tid, skjønte jeg at dette var skikkelige greier. Nå ser jeg fram til akkurat den opplevelsen. Jeg lurer bare på hva de kaller smalahove.

Nevnte jeg at jeg den helga på Voss for et drøyt år siden fikk det beste gravensteineple jeg noen gang har spist. Nå skjønner jeg at verden ikke er så stor likevel. Voss og Grabouw kan begge skilte med både fantastiske epler og smalahove.

For en god verden vi lever i vi som har venner både på Voss og i Grabouw.

torsdag 24. september 2009

Surkål sikret

Ettersom jeg har satt mange i sving med en bredt anlagt leteaksjon etter karve, ble det ern aksjon som til slutt ga resultater. Det er nesten pinlig at samme dag som jeg i det offentligte rom letter etter disse frøene, dukker de opp.

Det skjedde under en utflukt til hvalfestival i sommerbyen Hermanus. Min gode venn Arron (17, snart 18) og hans engelske venn Josh saumfor den lille byen mens vi inntok en øl og litt kaffe etter middag. Og han fant en hel liten kryddebutikk inne i et kjøpesenter. Han kom raskt tilbake og rapporterte om sitt funn. Deretter kunne vi oppsøke butikken.

"Selvsagt", var ekspeditørens svar på karvespørsmålet etter at hun smilende hadde gitt meg en korreks fordi jeg i min iver hadde glemt det viktige how do you do....

Karve hadde de i to typer poser. Jeg kjøpte to poser a 50 gram. Det skulle holde en stund. Men jeg vet jeg kommer tilbake til karvebutikken i Hermanus. Kanskje får jeg øye på en hval også?

onsdag 23. september 2009

På tide med ønsker

Jeg har lett og bare delvis funnet. Nå vet jeg at nellikspiker er å få tak i, at muskatblomme heter nutmeg og at karve er noe butikker her i Somerset West har hørt om, men som de ikke har i hyllene sine. Jeg begynner å bli smådesperat, for nå haster det. I dag er det bare tre måneder igjen til julaften, og skal det bli jul, må det surkål til, surkål med karve. Og hvor i alle verden skal jeg skaffe den fra. Det ender vel med at jeg må importere den. Selv ikke de mest tyske, internasjonale supermatbutikkene har de den slags, butikker som ellers kan varte opp med det meste som sursild og makrell i tomat. Ikke Stabburets gule, men dog.

Våren kryper sakte nærmere oss, varmen stiger, og i butikkene er årets sommermote kommet på plass. Ettersom jeg slett ikke er noen fashionkjenner, aner jeg ikke om Sør-Afrika ligger et halvt år før eller etter den nordlige halvkule. Uansett, ett eller annet sted i verden kan noen få årets mote på salg bare de reiser langt nok. Men da går vinninga kanskje opp i spinninga.

Et annet vårtegn er en overdådighet av blomster ute, og juleutstilling inne. Nissemasker, og lysslynger som vi kjenner det hjemmefra. Her, hvor natten er helt mørk tilnærmet 12 timer i døgnet, kan det virkelig bli en utfordring ikke å gå helt amok når jeg skal pynte huset til jul. En liten snøkledd nisse bør jeg ha utvendig på huset - selv om det er midt på sommeren. Nisser bruker liksom ikke badebukse, og hvem tenker på nissemor ikledd bikini?

Et minst like viktig moment når det nå nærmer seg jul, er gave gaveønsker. Jeg skal innrømme jeg er svak for vin. Både røde og hvite. Jeg er også svak for dingser. Både små og store, helst med morsom elektronikk som er mye mindre enn nyttig og aller helst kan gjøre helt uventede ting enten med lyd eller bilde. Hva det skulle være, aner jeg ikke. Jeg har ikke sett den, bare ønsket meg den.


Likevel skal jeg innrømme at jeg dette året ønsker noe mye større. Jeg ønsker et helt hus. Ikke for meg selv. Jeg bor godt både her og i Tromsø. Men for Themba Care. Eller egentlig for en del mennesker i Grabouw som mangler menneskelig bolig etter at de har vært på det lille sjukehuset som Themba Care har i denne byen jeg har tapt hjertet mitt til. Huset er allerede bygd. Det står tomt og det koster 450.000 rand, 350.000 kroner og skal brukes som en midlertidig bolig for mødre som ikke har akutt behov for sykehusplass, og deres barn som har vært godt tatt vare på mens mamma var sjuk.

For noen dager siden falt dette ønsket ut av meg i samtale med en norsk venn. Hun mente at dette ønsket kunne la seg ordne som et spleiselag.

Tenk om det var mulig. Det hadde vært litt av en julegave fra venner og ukjente i Norge til en liten epleby langt sør. Vi får verdens beste epler og mye god vin derfra. Kanskje noen av plukkerne kunne fått noe tilbake?

Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

mandag 21. september 2009

Fanget i elendighet

Når mor drikker med far, og far egentlig ikke er far og heller ikke bryr seg særlig om mor, og hver gang noen vil hjelpe far og familien, gir han blaffen og selger det han kommer over til fordel for brandy og billig vin, da er det ikke enkelt å hjelpe. Spesielt er det da vanskelig å hjelpe de som trenger det mest, ungene som rammes.

Jeg sto i formiddag i en forferdelig vanskelig situasjon. En mor er ferdigbehandlet på det frivillige sykehuset og bør hjem. Det samme bør de to ungene hennes på tre og ni år. Problemet er bare at de ikke har noe hjem å komme til. Husværet er så dårlig at det ikke bør være bolig for brunsnegler, langt mindre hunder. At mennesker kan bo slik, er utenkelig, og at menneskebarn har boligen som sin faste adresse, burde vært straffbart. På den andre siden. Bare en av ungene har identitet, så myndighetene har så langt ikke mye å stille opp.

Paret med to unger som bor i elendigheten er ikke gift. Det gjør det enklere for den som skal hjelpe. Og mange vil hjelpe, men få kan. Et alkoholproblem står i veien, og en voksen vilje hos mamma til å se problemet finnes ikke. De leier bolig hos et eldre par som også har gitt dem jobb. For begge de voksne jobber og tjener penger. Det eldre paret er minst like fortvilt som hjelpeapparatet rundt. Husverten sier: "Den eneste grunnen til at jeg tar noen få rand i leie, er fordi jeg da slipper å få uvedkommende inn på min eiendom som bare tar seg til rette og bygger seg et skur der."


I femti år har han hatt svarte boende på sin eiendom. Han fikk lov til det også midt på 70-tallet da alle svarte skulle samles i egne bydeler, townships. Han behøvde folk i arbeid, og folk behøvde hus. Husene har aldri vært store og prangende, som regel bare ei stue med noen senger og en kokemulighet. Men alltid med vindu og mulighet for lufting. Inntil denne mannen kom. "Jeg har reparert, jeg har gitt han materialer og han har fått vinduer. Uansett hva jeg gjør, blir huset mer og mer forfallent for hver dag. Han bare selger alt", er den 84 år gamle husvertens forklaring, og legger til at han skulle bare revet alt, så var han kvitt problemet.

"Det er ikke kvinnen, men mannen hennes som er problemet. Jeg blir rasende av å tenke på det, og kunne lett blitt voldelig om jeg gikk ned dit de bor. Så det lar jeg være. Hele denne saken overlater jeg til kona mi", innrømmer han.

Kona kan lite gjøre med skuret de bor i. Det er flere av folka de har ansatt som bor i samme hus. Men deres deler er velholdte, og - om ikke statslige, så i alle fall beboelige, også for kvinner og barn.

To hvite menn var på besøk der i dag. Vi kom uanmeldt. Vi lyttet, vi så og vi sukket. Jeg var også på parti med den hvite huseieren. Når han stiller opp slik kulturen krever, bør de som får også stille opp, tenkte jeg. Etterpå har jeg tenkt: Hvorfor skal han stille opp? Alle gir blanke. Han er født farget inn i et samfunn der slike som han behandles som tredje og fjerderangs borgere. Bør han ikke kunne få lov å opptre deretter. Det skulle bare mangle, var min lille konklusjon, inntil jeg tenkte på unga.

For dette er ikke en sak mellom en hvit, vennlig huseier og en farget mann med et stort alkoholproblem. Dette er et problem for de ungene som vokser opp, og som mest av alt vil leke og spille fotball. Det er barna som blir det største alkoholproblemet.

Men slik lek er det neppe plass til i en voksen verden. Heldigvis kan vi ha en løsning. Ikke optimal, men god nok. Vi venter og ser.

lørdag 19. september 2009

Et snev av lykke

Her om dagen, jeg tror det var onsdag, satt jeg på en steintrapp i Grabouw og inntok lunsjen min. Noen stor og fin lunsj var det ikke, men den smakte og den mettet; en liten pai med pepperbiff som det heter. Jeg vil heller kalle det kjøttstuing, men la gå. Jeg hadde dessuten bevilget meg en halvliter appelsinjuice.

Rundt meg var hverdagsmenneskene opptatt med sitt. Det vil si at omtrent halvparten jobbet, en fjerdedel så etter jobb og den siste fjerdedelen holdt de andre med selskap. De hadde sannsynligvis gitt opp dagen som en mulig arbeidsdag. Men de var der både for seg selv og for hverandre. Parkeringsvakta, en mann som sist skifta og vaska seg en gang på nittitallet, hilste blidt og tannløst sitt "moré, sir", en blanding av litt afrikaans og litt engelsk, men en hyggelig hilsen.

Sola skinte. Våren er så vidt begynt å komme. Frukttrærne har startet blomstringa og temperaturen hadde passert 19 grader. Selv var jeg såre fornøyd. Jeg er rik som har fått mulighet til å befinne meg midt i denne rare lille byen bak fjellet. Jeg er heldig som har en jobb og familie. Jeg er heldig som er frisk og slipper å ta annet enn et par piller for dagen for min overdådige livsførsel. Det var da jeg lurte på om ikke det jeg da følte var lykke?


Jeg skjøv tanken vekk. Voksne menn sitter ikke midt på blanke formiddagen på et torg omgitt av elendighet og tenker på lykke. Da har han alt for lite å gjøre, tenkte jeg.

I ettertid har jeg brukt litt tid på dette øyeblikket. I mitt eget hode har spørsmålet flere fasetter. Det maskuline spørsmålet er om en voksen arbeidsfør mann midt på blanke dagen i det hele tatt skal bry seg med slike spørsmål. En annen fasett er om det er mulig i sitte omgitt av så mye fattigdom, sult, håpløshet og sykdom og likevel kunne rettferdiggjøre en lykkefølelse, og enda en tredje synsmåte er hva som egentlig er lykke.

Det siste halvannet året har jeg lest fag som for meg før ikke var fremmede, men der innholdet var ukjent. En av de viktigste lærdommene jeg som voksen mann har dratt med meg er at det er viktig å reflektere i blant.

Dagen før jeg fikk dette lykkeøyeblikket, fikk jeg spørsmålet om hvilken kirke jeg brukte å gå i mens jeg oppholder meg her i Sør-Afrika. "Det er jo mange å velge mellom", sa søster Lydia i et ledig øyeblikk mellom to andregrads tubpasienter. Vi var midt i hverdagen, og brukte tiden til å bli kjent. Søster Lydia er ei raus dame, men da jeg svarte at kirken bruker jeg ikke, religiøs er jeg heller ikke. Da ble hun taus og stilte bare et eneste spørsmål: "Hvorfor ikke". Jeg brukte nesten en time på å tilnærme meg en norsk virkelighet, der 95 prosent er medlem av kirken, men bare fem prosent bruker den aktivt. Men fem pluss 95 er jo hundre, tenkte jeg flåsete, og endte med å spørre henne: "Hvorfor skal jeg".

Hennes svar kom raskt: "Kirken skaper felleskap mellom alle typer mennesker. Dessuten får vi priset vi Herren".

Jeg har undret meg på dette også. Kanskje er religiøsiteten i vårt gerhardensens etterkrigssamfunn blitt erstattet av en sosialdemokratisk solidaritet som sakte men sikkert er visnet til fordel for ønsket om enda en bil, enda et karnapp på hytta og en enda større flatskjerm. Kanskje har vi faktisk mistet noe underveis. Ikke nødvendigvis en gudstro, men kanskje også grunnleggende holdning til hva som er det gode. Rundt meg ser jeg at smil, latter og alle ytre tegn på øyeblikk av lykke finnes i de dårligste hus og under de mest slitne forhold. De er faktisk ikke sosialt betinget.

Jeg skal slutte å leke filosof. Men jeg skal ikke slutte å ta vare på de små øyeblikkene enten jeg sitter i soloppgangen, som nå. Så skal heller slutte å undres over hva jeg skal kalle dem, og heller bare nyte dem og gjøre som folka rundt meg på torget i Grabouw, la tiden komme og bare nyte solskinnet.

Snart skal jo eplene modnes!