Ettersom jeg har satt mange i sving med en bredt anlagt leteaksjon etter karve, ble det ern aksjon som til slutt ga resultater. Det er nesten pinlig at samme dag som jeg i det offentligte rom letter etter disse frøene, dukker de opp.
Det skjedde under en utflukt til hvalfestival i sommerbyen Hermanus. Min gode venn Arron (17, snart 18) og hans engelske venn Josh saumfor den lille byen mens vi inntok en øl og litt kaffe etter middag. Og han fant en hel liten kryddebutikk inne i et kjøpesenter. Han kom raskt tilbake og rapporterte om sitt funn. Deretter kunne vi oppsøke butikken.
"Selvsagt", var ekspeditørens svar på karvespørsmålet etter at hun smilende hadde gitt meg en korreks fordi jeg i min iver hadde glemt det viktige how do you do....
Karve hadde de i to typer poser. Jeg kjøpte to poser a 50 gram. Det skulle holde en stund. Men jeg vet jeg kommer tilbake til karvebutikken i Hermanus. Kanskje får jeg øye på en hval også?
torsdag 24. september 2009
onsdag 23. september 2009
På tide med ønsker
Jeg har lett og bare delvis funnet. Nå vet jeg at nellikspiker er å få tak i, at muskatblomme heter nutmeg og at karve er noe butikker her i Somerset West har hørt om, men som de ikke har i hyllene sine. Jeg begynner å bli smådesperat, for nå haster det. I dag er det bare tre måneder igjen til julaften, og skal det bli jul, må det surkål til, surkål med karve. Og hvor i alle verden skal jeg skaffe den fra. Det ender vel med at jeg må importere den. Selv ikke de mest tyske, internasjonale supermatbutikkene har de den slags, butikker som ellers kan varte opp med det meste som sursild og makrell i tomat. Ikke Stabburets gule, men dog.
Våren kryper sakte nærmere oss, varmen stiger, og i butikkene er årets sommermote kommet på plass. Ettersom jeg slett ikke er noen fashionkjenner, aner jeg ikke om Sør-Afrika ligger et halvt år før eller etter den nordlige halvkule. Uansett, ett eller annet sted i verden kan noen få årets mote på salg bare de reiser langt nok. Men da går vinninga kanskje opp i spinninga.
Et annet vårtegn er en overdådighet av blomster ute, og juleutstilling inne. Nissemasker, og lysslynger som vi kjenner det hjemmefra. Her, hvor natten er helt mørk tilnærmet 12 timer i døgnet, kan det virkelig bli en utfordring ikke å gå helt amok når jeg skal pynte huset til jul. En liten snøkledd nisse bør jeg ha utvendig på huset - selv om det er midt på sommeren. Nisser bruker liksom ikke badebukse, og hvem tenker på nissemor ikledd bikini?
Et minst like viktig moment når det nå nærmer seg jul, er gave gaveønsker. Jeg skal innrømme jeg er svak for vin. Både røde og hvite. Jeg er også svak for dingser. Både små og store, helst med morsom elektronikk som er mye mindre enn nyttig og aller helst kan gjøre helt uventede ting enten med lyd eller bilde. Hva det skulle være, aner jeg ikke. Jeg har ikke sett den, bare ønsket meg den.
Likevel skal jeg innrømme at jeg dette året ønsker noe mye større. Jeg ønsker et helt hus. Ikke for meg selv. Jeg bor godt både her og i Tromsø. Men for Themba Care. Eller egentlig for en del mennesker i Grabouw som mangler menneskelig bolig etter at de har vært på det lille sjukehuset som Themba Care har i denne byen jeg har tapt hjertet mitt til. Huset er allerede bygd. Det står tomt og det koster 450.000 rand, 350.000 kroner og skal brukes som en midlertidig bolig for mødre som ikke har akutt behov for sykehusplass, og deres barn som har vært godt tatt vare på mens mamma var sjuk.
For noen dager siden falt dette ønsket ut av meg i samtale med en norsk venn. Hun mente at dette ønsket kunne la seg ordne som et spleiselag.
Tenk om det var mulig. Det hadde vært litt av en julegave fra venner og ukjente i Norge til en liten epleby langt sør. Vi får verdens beste epler og mye god vin derfra. Kanskje noen av plukkerne kunne fått noe tilbake?
Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com
Våren kryper sakte nærmere oss, varmen stiger, og i butikkene er årets sommermote kommet på plass. Ettersom jeg slett ikke er noen fashionkjenner, aner jeg ikke om Sør-Afrika ligger et halvt år før eller etter den nordlige halvkule. Uansett, ett eller annet sted i verden kan noen få årets mote på salg bare de reiser langt nok. Men da går vinninga kanskje opp i spinninga.
Et annet vårtegn er en overdådighet av blomster ute, og juleutstilling inne. Nissemasker, og lysslynger som vi kjenner det hjemmefra. Her, hvor natten er helt mørk tilnærmet 12 timer i døgnet, kan det virkelig bli en utfordring ikke å gå helt amok når jeg skal pynte huset til jul. En liten snøkledd nisse bør jeg ha utvendig på huset - selv om det er midt på sommeren. Nisser bruker liksom ikke badebukse, og hvem tenker på nissemor ikledd bikini?
Et minst like viktig moment når det nå nærmer seg jul, er gave gaveønsker. Jeg skal innrømme jeg er svak for vin. Både røde og hvite. Jeg er også svak for dingser. Både små og store, helst med morsom elektronikk som er mye mindre enn nyttig og aller helst kan gjøre helt uventede ting enten med lyd eller bilde. Hva det skulle være, aner jeg ikke. Jeg har ikke sett den, bare ønsket meg den.
Likevel skal jeg innrømme at jeg dette året ønsker noe mye større. Jeg ønsker et helt hus. Ikke for meg selv. Jeg bor godt både her og i Tromsø. Men for Themba Care. Eller egentlig for en del mennesker i Grabouw som mangler menneskelig bolig etter at de har vært på det lille sjukehuset som Themba Care har i denne byen jeg har tapt hjertet mitt til. Huset er allerede bygd. Det står tomt og det koster 450.000 rand, 350.000 kroner og skal brukes som en midlertidig bolig for mødre som ikke har akutt behov for sykehusplass, og deres barn som har vært godt tatt vare på mens mamma var sjuk.
For noen dager siden falt dette ønsket ut av meg i samtale med en norsk venn. Hun mente at dette ønsket kunne la seg ordne som et spleiselag.
Tenk om det var mulig. Det hadde vært litt av en julegave fra venner og ukjente i Norge til en liten epleby langt sør. Vi får verdens beste epler og mye god vin derfra. Kanskje noen av plukkerne kunne fått noe tilbake?
Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com
mandag 21. september 2009
Fanget i elendighet
Når mor drikker med far, og far egentlig ikke er far og heller ikke bryr seg særlig om mor, og hver gang noen vil hjelpe far og familien, gir han blaffen og selger det han kommer over til fordel for brandy og billig vin, da er det ikke enkelt å hjelpe. Spesielt er det da vanskelig å hjelpe de som trenger det mest, ungene som rammes.
Jeg sto i formiddag i en forferdelig vanskelig situasjon. En mor er ferdigbehandlet på det frivillige sykehuset og bør hjem. Det samme bør de to ungene hennes på tre og ni år. Problemet er bare at de ikke har noe hjem å komme til. Husværet er så dårlig at det ikke bør være bolig for brunsnegler, langt mindre hunder. At mennesker kan bo slik, er utenkelig, og at menneskebarn har boligen som sin faste adresse, burde vært straffbart. På den andre siden. Bare en av ungene har identitet, så myndighetene har så langt ikke mye å stille opp.
Paret med to unger som bor i elendigheten er ikke gift. Det gjør det enklere for den som skal hjelpe. Og mange vil hjelpe, men få kan. Et alkoholproblem står i veien, og en voksen vilje hos mamma til å se problemet finnes ikke. De leier bolig hos et eldre par som også har gitt dem jobb. For begge de voksne jobber og tjener penger. Det eldre paret er minst like fortvilt som hjelpeapparatet rundt. Husverten sier: "Den eneste grunnen til at jeg tar noen få rand i leie, er fordi jeg da slipper å få uvedkommende inn på min eiendom som bare tar seg til rette og bygger seg et skur der."
I femti år har han hatt svarte boende på sin eiendom. Han fikk lov til det også midt på 70-tallet da alle svarte skulle samles i egne bydeler, townships. Han behøvde folk i arbeid, og folk behøvde hus. Husene har aldri vært store og prangende, som regel bare ei stue med noen senger og en kokemulighet. Men alltid med vindu og mulighet for lufting. Inntil denne mannen kom. "Jeg har reparert, jeg har gitt han materialer og han har fått vinduer. Uansett hva jeg gjør, blir huset mer og mer forfallent for hver dag. Han bare selger alt", er den 84 år gamle husvertens forklaring, og legger til at han skulle bare revet alt, så var han kvitt problemet.
"Det er ikke kvinnen, men mannen hennes som er problemet. Jeg blir rasende av å tenke på det, og kunne lett blitt voldelig om jeg gikk ned dit de bor. Så det lar jeg være. Hele denne saken overlater jeg til kona mi", innrømmer han.
Kona kan lite gjøre med skuret de bor i. Det er flere av folka de har ansatt som bor i samme hus. Men deres deler er velholdte, og - om ikke statslige, så i alle fall beboelige, også for kvinner og barn.
To hvite menn var på besøk der i dag. Vi kom uanmeldt. Vi lyttet, vi så og vi sukket. Jeg var også på parti med den hvite huseieren. Når han stiller opp slik kulturen krever, bør de som får også stille opp, tenkte jeg. Etterpå har jeg tenkt: Hvorfor skal han stille opp? Alle gir blanke. Han er født farget inn i et samfunn der slike som han behandles som tredje og fjerderangs borgere. Bør han ikke kunne få lov å opptre deretter. Det skulle bare mangle, var min lille konklusjon, inntil jeg tenkte på unga.
For dette er ikke en sak mellom en hvit, vennlig huseier og en farget mann med et stort alkoholproblem. Dette er et problem for de ungene som vokser opp, og som mest av alt vil leke og spille fotball. Det er barna som blir det største alkoholproblemet.
Men slik lek er det neppe plass til i en voksen verden. Heldigvis kan vi ha en løsning. Ikke optimal, men god nok. Vi venter og ser.
Jeg sto i formiddag i en forferdelig vanskelig situasjon. En mor er ferdigbehandlet på det frivillige sykehuset og bør hjem. Det samme bør de to ungene hennes på tre og ni år. Problemet er bare at de ikke har noe hjem å komme til. Husværet er så dårlig at det ikke bør være bolig for brunsnegler, langt mindre hunder. At mennesker kan bo slik, er utenkelig, og at menneskebarn har boligen som sin faste adresse, burde vært straffbart. På den andre siden. Bare en av ungene har identitet, så myndighetene har så langt ikke mye å stille opp.
Paret med to unger som bor i elendigheten er ikke gift. Det gjør det enklere for den som skal hjelpe. Og mange vil hjelpe, men få kan. Et alkoholproblem står i veien, og en voksen vilje hos mamma til å se problemet finnes ikke. De leier bolig hos et eldre par som også har gitt dem jobb. For begge de voksne jobber og tjener penger. Det eldre paret er minst like fortvilt som hjelpeapparatet rundt. Husverten sier: "Den eneste grunnen til at jeg tar noen få rand i leie, er fordi jeg da slipper å få uvedkommende inn på min eiendom som bare tar seg til rette og bygger seg et skur der."
I femti år har han hatt svarte boende på sin eiendom. Han fikk lov til det også midt på 70-tallet da alle svarte skulle samles i egne bydeler, townships. Han behøvde folk i arbeid, og folk behøvde hus. Husene har aldri vært store og prangende, som regel bare ei stue med noen senger og en kokemulighet. Men alltid med vindu og mulighet for lufting. Inntil denne mannen kom. "Jeg har reparert, jeg har gitt han materialer og han har fått vinduer. Uansett hva jeg gjør, blir huset mer og mer forfallent for hver dag. Han bare selger alt", er den 84 år gamle husvertens forklaring, og legger til at han skulle bare revet alt, så var han kvitt problemet.
"Det er ikke kvinnen, men mannen hennes som er problemet. Jeg blir rasende av å tenke på det, og kunne lett blitt voldelig om jeg gikk ned dit de bor. Så det lar jeg være. Hele denne saken overlater jeg til kona mi", innrømmer han.
Kona kan lite gjøre med skuret de bor i. Det er flere av folka de har ansatt som bor i samme hus. Men deres deler er velholdte, og - om ikke statslige, så i alle fall beboelige, også for kvinner og barn.
To hvite menn var på besøk der i dag. Vi kom uanmeldt. Vi lyttet, vi så og vi sukket. Jeg var også på parti med den hvite huseieren. Når han stiller opp slik kulturen krever, bør de som får også stille opp, tenkte jeg. Etterpå har jeg tenkt: Hvorfor skal han stille opp? Alle gir blanke. Han er født farget inn i et samfunn der slike som han behandles som tredje og fjerderangs borgere. Bør han ikke kunne få lov å opptre deretter. Det skulle bare mangle, var min lille konklusjon, inntil jeg tenkte på unga.
For dette er ikke en sak mellom en hvit, vennlig huseier og en farget mann med et stort alkoholproblem. Dette er et problem for de ungene som vokser opp, og som mest av alt vil leke og spille fotball. Det er barna som blir det største alkoholproblemet.
Men slik lek er det neppe plass til i en voksen verden. Heldigvis kan vi ha en løsning. Ikke optimal, men god nok. Vi venter og ser.
lørdag 19. september 2009
Et snev av lykke
Her om dagen, jeg tror det var onsdag, satt jeg på en steintrapp i Grabouw og inntok lunsjen min. Noen stor og fin lunsj var det ikke, men den smakte og den mettet; en liten pai med pepperbiff som det heter. Jeg vil heller kalle det kjøttstuing, men la gå. Jeg hadde dessuten bevilget meg en halvliter appelsinjuice.
Rundt meg var hverdagsmenneskene opptatt med sitt. Det vil si at omtrent halvparten jobbet, en fjerdedel så etter jobb og den siste fjerdedelen holdt de andre med selskap. De hadde sannsynligvis gitt opp dagen som en mulig arbeidsdag. Men de var der både for seg selv og for hverandre. Parkeringsvakta, en mann som sist skifta og vaska seg en gang på nittitallet, hilste blidt og tannløst sitt "moré, sir", en blanding av litt afrikaans og litt engelsk, men en hyggelig hilsen.
Sola skinte. Våren er så vidt begynt å komme. Frukttrærne har startet blomstringa og temperaturen hadde passert 19 grader. Selv var jeg såre fornøyd. Jeg er rik som har fått mulighet til å befinne meg midt i denne rare lille byen bak fjellet. Jeg er heldig som har en jobb og familie. Jeg er heldig som er frisk og slipper å ta annet enn et par piller for dagen for min overdådige livsførsel. Det var da jeg lurte på om ikke det jeg da følte var lykke?
Jeg skjøv tanken vekk. Voksne menn sitter ikke midt på blanke formiddagen på et torg omgitt av elendighet og tenker på lykke. Da har han alt for lite å gjøre, tenkte jeg.
I ettertid har jeg brukt litt tid på dette øyeblikket. I mitt eget hode har spørsmålet flere fasetter. Det maskuline spørsmålet er om en voksen arbeidsfør mann midt på blanke dagen i det hele tatt skal bry seg med slike spørsmål. En annen fasett er om det er mulig i sitte omgitt av så mye fattigdom, sult, håpløshet og sykdom og likevel kunne rettferdiggjøre en lykkefølelse, og enda en tredje synsmåte er hva som egentlig er lykke.
Det siste halvannet året har jeg lest fag som for meg før ikke var fremmede, men der innholdet var ukjent. En av de viktigste lærdommene jeg som voksen mann har dratt med meg er at det er viktig å reflektere i blant.
Dagen før jeg fikk dette lykkeøyeblikket, fikk jeg spørsmålet om hvilken kirke jeg brukte å gå i mens jeg oppholder meg her i Sør-Afrika. "Det er jo mange å velge mellom", sa søster Lydia i et ledig øyeblikk mellom to andregrads tubpasienter. Vi var midt i hverdagen, og brukte tiden til å bli kjent. Søster Lydia er ei raus dame, men da jeg svarte at kirken bruker jeg ikke, religiøs er jeg heller ikke. Da ble hun taus og stilte bare et eneste spørsmål: "Hvorfor ikke". Jeg brukte nesten en time på å tilnærme meg en norsk virkelighet, der 95 prosent er medlem av kirken, men bare fem prosent bruker den aktivt. Men fem pluss 95 er jo hundre, tenkte jeg flåsete, og endte med å spørre henne: "Hvorfor skal jeg".
Hennes svar kom raskt: "Kirken skaper felleskap mellom alle typer mennesker. Dessuten får vi priset vi Herren".
Jeg har undret meg på dette også. Kanskje er religiøsiteten i vårt gerhardensens etterkrigssamfunn blitt erstattet av en sosialdemokratisk solidaritet som sakte men sikkert er visnet til fordel for ønsket om enda en bil, enda et karnapp på hytta og en enda større flatskjerm. Kanskje har vi faktisk mistet noe underveis. Ikke nødvendigvis en gudstro, men kanskje også grunnleggende holdning til hva som er det gode. Rundt meg ser jeg at smil, latter og alle ytre tegn på øyeblikk av lykke finnes i de dårligste hus og under de mest slitne forhold. De er faktisk ikke sosialt betinget.
Jeg skal slutte å leke filosof. Men jeg skal ikke slutte å ta vare på de små øyeblikkene enten jeg sitter i soloppgangen, som nå. Så skal heller slutte å undres over hva jeg skal kalle dem, og heller bare nyte dem og gjøre som folka rundt meg på torget i Grabouw, la tiden komme og bare nyte solskinnet.
Snart skal jo eplene modnes!
Rundt meg var hverdagsmenneskene opptatt med sitt. Det vil si at omtrent halvparten jobbet, en fjerdedel så etter jobb og den siste fjerdedelen holdt de andre med selskap. De hadde sannsynligvis gitt opp dagen som en mulig arbeidsdag. Men de var der både for seg selv og for hverandre. Parkeringsvakta, en mann som sist skifta og vaska seg en gang på nittitallet, hilste blidt og tannløst sitt "moré, sir", en blanding av litt afrikaans og litt engelsk, men en hyggelig hilsen.
Sola skinte. Våren er så vidt begynt å komme. Frukttrærne har startet blomstringa og temperaturen hadde passert 19 grader. Selv var jeg såre fornøyd. Jeg er rik som har fått mulighet til å befinne meg midt i denne rare lille byen bak fjellet. Jeg er heldig som har en jobb og familie. Jeg er heldig som er frisk og slipper å ta annet enn et par piller for dagen for min overdådige livsførsel. Det var da jeg lurte på om ikke det jeg da følte var lykke?
Jeg skjøv tanken vekk. Voksne menn sitter ikke midt på blanke formiddagen på et torg omgitt av elendighet og tenker på lykke. Da har han alt for lite å gjøre, tenkte jeg.
I ettertid har jeg brukt litt tid på dette øyeblikket. I mitt eget hode har spørsmålet flere fasetter. Det maskuline spørsmålet er om en voksen arbeidsfør mann midt på blanke dagen i det hele tatt skal bry seg med slike spørsmål. En annen fasett er om det er mulig i sitte omgitt av så mye fattigdom, sult, håpløshet og sykdom og likevel kunne rettferdiggjøre en lykkefølelse, og enda en tredje synsmåte er hva som egentlig er lykke.
Det siste halvannet året har jeg lest fag som for meg før ikke var fremmede, men der innholdet var ukjent. En av de viktigste lærdommene jeg som voksen mann har dratt med meg er at det er viktig å reflektere i blant.
Dagen før jeg fikk dette lykkeøyeblikket, fikk jeg spørsmålet om hvilken kirke jeg brukte å gå i mens jeg oppholder meg her i Sør-Afrika. "Det er jo mange å velge mellom", sa søster Lydia i et ledig øyeblikk mellom to andregrads tubpasienter. Vi var midt i hverdagen, og brukte tiden til å bli kjent. Søster Lydia er ei raus dame, men da jeg svarte at kirken bruker jeg ikke, religiøs er jeg heller ikke. Da ble hun taus og stilte bare et eneste spørsmål: "Hvorfor ikke". Jeg brukte nesten en time på å tilnærme meg en norsk virkelighet, der 95 prosent er medlem av kirken, men bare fem prosent bruker den aktivt. Men fem pluss 95 er jo hundre, tenkte jeg flåsete, og endte med å spørre henne: "Hvorfor skal jeg".
Hennes svar kom raskt: "Kirken skaper felleskap mellom alle typer mennesker. Dessuten får vi priset vi Herren".
Jeg har undret meg på dette også. Kanskje er religiøsiteten i vårt gerhardensens etterkrigssamfunn blitt erstattet av en sosialdemokratisk solidaritet som sakte men sikkert er visnet til fordel for ønsket om enda en bil, enda et karnapp på hytta og en enda større flatskjerm. Kanskje har vi faktisk mistet noe underveis. Ikke nødvendigvis en gudstro, men kanskje også grunnleggende holdning til hva som er det gode. Rundt meg ser jeg at smil, latter og alle ytre tegn på øyeblikk av lykke finnes i de dårligste hus og under de mest slitne forhold. De er faktisk ikke sosialt betinget.
Jeg skal slutte å leke filosof. Men jeg skal ikke slutte å ta vare på de små øyeblikkene enten jeg sitter i soloppgangen, som nå. Så skal heller slutte å undres over hva jeg skal kalle dem, og heller bare nyte dem og gjøre som folka rundt meg på torget i Grabouw, la tiden komme og bare nyte solskinnet.
Snart skal jo eplene modnes!
fredag 18. september 2009
Egen identitet
Det bor en kvinne øverst i Iraq som jeg for et par uker siden kjørte fem mil avsted for at hun skulle sikres barnetrygd. Da jeg kjørte tilbake, trodde jeg alt var i orden selv om jeg ikke kunne kjøre henne helt hjem. Et kraftig regnvær hadde tatt veien, og hun måtte gå den siste halve kilometeren hjem. Jeg glemte selvsagt å fortelle at Iraq er den nyeste bydelen i Grabouw. Eller bydel og bydel. Det er en squattercamp, et boområde etablert av landarbeidere uten penger uten jobb og bare med et svakt håp om en ordentlig framtid. Det eneste de så langt har fått av myndighetene er et nummer påmalt husene sine, og noen midlertidige toalett i utkanten av området. I våre hoder vil vi katalogisere bydelen som elendig slum. Men det finnes planer om å bygge hus. Noe arbeid er i gang. Men det tar tid.
Men det var denne kvinnen som dro av sted for å få barnetrygd. Selvsagt fikk hun ikke det. Hun måtte returnere alle de fem milene med visshet om at det heller ikke denne gangen ble penger til mat eller klær til unga. Men dette fortalte hun naturligvis ikke sjåføren. Hun bare nikket til hilsen. Jeg tenkte hun var litt kort, og at det var et utslag av kulturforskjeller. Ikke ante jeg at hun var like tomhendt da hun dro hjem som da vi dro.
Neste gang jeg møtte henne, var på daghospitalet, utenfor det som kalles HIV-klinikken, en brakke på 15 ganger fire meter med plass til fem legekontor og en resepsjon. Hun skulle kontrollere seg og den yngste av ungene sine. Hun var som så mange, mange andre i dette samfunnet smittet av denne spesielle sykdommen som ikke synes, men som mange oppfatter like mye en livsvarig dom som en sykdom. Jeg var der med et lite barn på armen, og små barn er kontaktskapende. Vi prata litt og hun sa alt var bra. Hva ellers?
Da jeg halvannen uke senere da jeg var med pleierne på hjemmebesøk møtte jeg henne igjen. Pleierne fortalte da at hun mangler identitet, og må først av alt skaffe seg dette. Selvsagt har hun navn. Men offisielt finnes denne kvinnen ikke. Ikke ungene hennes heller. Hun har bare stoltheten, ungene sine og en fantastisk skjønnhet. Første gang jeg så henne trodde jeg det var Naomi Campbell jeg møtte. For hun bærer de billige klærne med en eleganse og ullteppene for å holde varmen med mer enn verdighet. Jeg spurte undrende: Men hun har egen fil og mappe på sykehuset. Hun er lys levende og vakker. Som et undrend emenneske måtte jeg spørre hva er galt?
Forklaringen fikk jeg senere. I Sør-Afrika registreres naturligvis alle nyfødte. Det er tross alt et svært sivilisert samfunn. Ungene får et fødselsnummer og et navn. Men dette er knyttet til fødselsklinikken der de kom til verden. Der etter plikter foreldrene, som da betyr mamma, å sørge for at barnet, dersom det overlever det første året, å få det registrert i det offentlige arkivet. Men fortsatt er ungene knyttet uløselig til sin mamma. Først når de er 15 år kan de få sitt greencard. Og selv om dette er et land fylt opp av golfklubber og -baner, handler dette grønne kortet om myndighetenes aksept for at hver og en har alle de rettigheter som er nødvendig. Det er en garanti for å være akseptert innbygger.
Det var dette kortet min passasjer manglet. Nå har hun fått det. Senere har jeg lært at fortsatt finnes det en masse mennesker som ikke bare mangler identitet. De mangler også etternavn.
Så neste uke blir det en ny tur fem mil over passet til Caledon for noen timers venting på sosialkontoret. Nå har hun fått sitt grønne kort. Nå kan hun få noen kroner i barnetrygd. Så er det bare å håpe at hun og familien kan flytte ut av skuret og inn i et hus med kaldt vann og en enkel strømkablel inn før ungene er nødt å skaffe sin egen identitet.
mandag 14. september 2009
Heia Norge
Jeg er glad Jens skal fortsette som statsminister. Jeg tror han er den beste til å styre Norge. Et demokratisk utsagn, som nok stemmeberettigede var enig i denne gangen til at profetien ble selvoppfyllende. Å blande rødt og grønt har alltid gitt brunt i fargene verden. Heldigvis er det ikke slik i den politiske verden. Der blir miksen ublandet både med de grønne og de røde innslag svært synlig.
Det var underlig å følge et valg så tett og så fjernt. For første stortingsvalg siden 1981 var jeg ikke skrivende journalist en slik natt. Det kjentes annerledes, men også godt. For første gang i godt voksen alder kunne jeg følge selve valget. Riktignok bare via nett, og uten 70 år gamle Geir Helljesens dansende evne til å veksle mellom tall, politikk og mennesker.
Som ny landsmann langt hjemmefra er jeg alltid på jakt etter noe om Norge. Jeg har sett noe tre ganger. Første gangen var på fotballsidene i sportsbilaget til Cape Times, den største og mest seriøse avisa her. Men en nyhetstradisjon bygd opp av hvite, domineres utenriks av store og små nyheter om Europa. Ingen ting er derfor mer naturlig enn at avisa lengst sør i Afrika bringer samtlige resultater fra Europacupen i fotball. Her skal bygges interesse før VM neste år kan skjønne.
Neste gang Norge dukket opp var på TV. Det var slett ingen heftig melding og at Siv nå halte inn på Jens i meningsmålingene. Tvert om. Meldingen gikk ut på at det offisielle Norge nå friskmeldte seg i forhold til finanskrisa, og begrunnelsen for å gjøre det var store oljefond. Nyheten kom som en del av børsnytt til slutt i den engelsspråklige Dagsrevyen.
Uten tilgang til nettaviser hadde vi nok vært svært sulteforet på nyheter. Men verden er skrumpet, og den jeg har hele den virtuelle verden i min egen stue, litt avhengig av om Vodacoms nærmeste mobilsender er helt i orden. Periodevis er også den litt sånn afrika-halvtolv.
Men det var Norge som dukka opp. Og den dukka opp på det mest uventa stedet, og jeg lo høyt da jeg så det. På et kjøleskap (av den svært billige sorten) i et hus i en township sto det. Kjøleskapet Norge. Med stort fint skilt øverst, en voksduk på det rå betonggulvet som underlag og med en liten dukke på toppen. Da jeg forklarte kvinnen i huset sammenhengen, og om jeg kunne fotografere kjøleskapet hennes, lo hun så hun ristet. Vi lo i lag, men hun av meg, jeg av kjøleskapet. Ingen hadde før vært i nærheten av å skulle gjøre noe så dumt noen gang i hennes verden.
Bildet ble tatt, og jeg kan vise det fram her øverst på denne sida.
Da jeg skulle forlate huset, kom den samme kvinnen bort til meg. Hun var ferdig å snakke med sykepleierne fra Themba Care, dem jeg er sjåfør for. Hun lurte på hva Norge var. Om det var et land?
Jeg svarte med stolthet ja, uten å tenke på at for henne var det mest et kjøleskap. Det kalde.
Det var da hun spurte: Er det "overseas"?
Så at noen utenfor en snever krets skal bry seg med hvem som vinner valget i Norge, er fåfengt å tro. Godt vi bare er 4-5 millioner. Likevel er jeg glad Jens fortsetter som stasminister. Bare han ikke kun blir stasminister.
Blå adel
Arbeidet adler mannen. Få steder har uttrykket mer relevans enn her i Sør-Afrika. Arbeidsledigheten er påtrengende høy, og selv om det settes folk til å gjøre jobber maskiner gjør i resten av verden, er den offisielle ledigheten alt for høy.
På den andre siden er den uoffisielle ledigheten atskillig lavere. Enkeltmennesker finner seg noe å gjøre. En rand her, en rand der. Det blir fort en hundrelapp av det - nok til dagens måltid for familien, litt til parafin om det trengs en tier til mobilen og 20 til strømmåleren. For myndighetene er denne grå økonomien på siden av det meste et slags problem. Men bare en slags. De vet også at samfunnet hadde stoppet opp uten alle dem som gjør de små og store jobbene uten å være registrert, uten å betale skatt uten å ha noen sosial sikkerhet verken i eller utenfor jobb.
Vi trenger nye svarte sekker til søplekassa vår. Det går en del av dem gjennom uka. Den første rullen kjøpte jeg på Pick and Pay, en av flere kjedebutikker som finnes ikke langt fra der vi bor. Posene lå i en rull nederst og var vanskelig å få øye på. 25 rand for 40 poser var heller ikke billig. Men kort tid etter skjønte jeg hvorfor. Den slags kjøper man av gateselgerne som står i lyskrysset på motorveien. De gir deg to ruller svarte poser for 20 rand. Det er stedet for den slags handel, jeg må bare ha pengene klar. Jeg trenger en rull eller to, og de unge mennene tjener en skilling. De samme unge menn selger forøvrig noen gyselige pyntefisker i metall, visstnok til blomsterbed, afrikakart, småvesker og mobilladere.
Men arbeidsfolk er det nok av. Ledige hender likedan. Og du vet når du ser en med jobb. Han har blå nylonbukse. Alle som vi i gamle dager ville kalt arbeidere har slik bukse. Den er ikke bare et praktisk antrekk, den er også en uniform og - kanskje det viktigste - den er et adelsmerke, et klassetegn på at her er det en som har inntekt. Er det firmamerke på uniformen, er statusen så høy at det nesten gir kreditt alene i en av de mange småsjappene som finnes over alt. De som har varer og der den viktigste delen av innredninga er et gittergjerde fra gulv til tak mellom kunder og betjening. Det gjelder jo å skape tillit i forretninger. De som handler der er ofte menn i blå bukse. Ja så viktig er den blå buksa at selv portvakta på barneskolen bærer en slik - med stolthet.
Når vi bestiller håndverker hjemme, dukker det i de aller fleste tilfeller opp en bil med en mann. Her dukker det opp en bil med tre mann. Sjefen som kjører folka sine, sittende på lasteplanet, dit de skal. Det er håndverkeren, han som kan faget, og en håndlanger. Såpass må det være skal jobben gjøres. I forrige uke fikk jeg lagt nytt laminatgulv på soverommet. Teppegulvet var aldeles for jævlig innsausa. Jeg kjøpte selv gulv og fant håndverkere. Og ja. De kom tre stykker. En sjef og to som gjorde jobben. Vi avtalte pris, 400 rand, 320 kroner, for mine 12 kvadrat, en pris som jeg hadde sjekka ut som passe. Da jeg kom hjem, var glippa mellom vegg og gulv sikk-sakk og stedvis større enn gapet mellom meningsmålinger og valg, mens de fine røde listene som jeg ba dem ta forsiktig ned, var splintret og lagt i haug. Jeg ble rasende, ringte snekkeren sporenstreks og brukte storstemmen. Han unnskyldte seg, og sa de hadde gjort sitt beste, før ham sa: "Men unnskyld sir. Hva hadde du ventet deg for 400 rand?"
Han hadde selvsagt rett. Heller ikke her får du all verden for 300 kroner.
Men en halvtimen etter var sjefen sjøl der og retta det hele opp. Uavgjort mellom byggherre og snekker.
På den andre siden er den uoffisielle ledigheten atskillig lavere. Enkeltmennesker finner seg noe å gjøre. En rand her, en rand der. Det blir fort en hundrelapp av det - nok til dagens måltid for familien, litt til parafin om det trengs en tier til mobilen og 20 til strømmåleren. For myndighetene er denne grå økonomien på siden av det meste et slags problem. Men bare en slags. De vet også at samfunnet hadde stoppet opp uten alle dem som gjør de små og store jobbene uten å være registrert, uten å betale skatt uten å ha noen sosial sikkerhet verken i eller utenfor jobb.
Vi trenger nye svarte sekker til søplekassa vår. Det går en del av dem gjennom uka. Den første rullen kjøpte jeg på Pick and Pay, en av flere kjedebutikker som finnes ikke langt fra der vi bor. Posene lå i en rull nederst og var vanskelig å få øye på. 25 rand for 40 poser var heller ikke billig. Men kort tid etter skjønte jeg hvorfor. Den slags kjøper man av gateselgerne som står i lyskrysset på motorveien. De gir deg to ruller svarte poser for 20 rand. Det er stedet for den slags handel, jeg må bare ha pengene klar. Jeg trenger en rull eller to, og de unge mennene tjener en skilling. De samme unge menn selger forøvrig noen gyselige pyntefisker i metall, visstnok til blomsterbed, afrikakart, småvesker og mobilladere.
Men arbeidsfolk er det nok av. Ledige hender likedan. Og du vet når du ser en med jobb. Han har blå nylonbukse. Alle som vi i gamle dager ville kalt arbeidere har slik bukse. Den er ikke bare et praktisk antrekk, den er også en uniform og - kanskje det viktigste - den er et adelsmerke, et klassetegn på at her er det en som har inntekt. Er det firmamerke på uniformen, er statusen så høy at det nesten gir kreditt alene i en av de mange småsjappene som finnes over alt. De som har varer og der den viktigste delen av innredninga er et gittergjerde fra gulv til tak mellom kunder og betjening. Det gjelder jo å skape tillit i forretninger. De som handler der er ofte menn i blå bukse. Ja så viktig er den blå buksa at selv portvakta på barneskolen bærer en slik - med stolthet.
Når vi bestiller håndverker hjemme, dukker det i de aller fleste tilfeller opp en bil med en mann. Her dukker det opp en bil med tre mann. Sjefen som kjører folka sine, sittende på lasteplanet, dit de skal. Det er håndverkeren, han som kan faget, og en håndlanger. Såpass må det være skal jobben gjøres. I forrige uke fikk jeg lagt nytt laminatgulv på soverommet. Teppegulvet var aldeles for jævlig innsausa. Jeg kjøpte selv gulv og fant håndverkere. Og ja. De kom tre stykker. En sjef og to som gjorde jobben. Vi avtalte pris, 400 rand, 320 kroner, for mine 12 kvadrat, en pris som jeg hadde sjekka ut som passe. Da jeg kom hjem, var glippa mellom vegg og gulv sikk-sakk og stedvis større enn gapet mellom meningsmålinger og valg, mens de fine røde listene som jeg ba dem ta forsiktig ned, var splintret og lagt i haug. Jeg ble rasende, ringte snekkeren sporenstreks og brukte storstemmen. Han unnskyldte seg, og sa de hadde gjort sitt beste, før ham sa: "Men unnskyld sir. Hva hadde du ventet deg for 400 rand?"
Han hadde selvsagt rett. Heller ikke her får du all verden for 300 kroner.
Men en halvtimen etter var sjefen sjøl der og retta det hele opp. Uavgjort mellom byggherre og snekker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
