lørdag 24. april 2010

Nyheten som ikke nådde opp


På en åpen askesvart glenne mellom masse elendige hus står en svart kvinne. Hun har kjole, skaut og ety bestemt blikk. I handa holder hun en hammer. Hun er klar til å begynne gjenreisningen av et hjem for seg og sin framile etter at de ble rammet av en voldsom brann.

Da den europeiske befolkningen såvidt begynte å få hodet over aska, flyene kom seg på vingene og folk hjem fra forsinket ferie, brant et sted mellom 20 og 30 hjem ned i Waterwerks, en av de fattigste bydelene i Gravouw. En liten gutt mistet livet, en masse mennesker mistet hjemmene sine. De som var nær brannen sa det hadde vært et inferno. Ingen overraskelse det akkurat. Natt til 23. april brøt det løs, og dagen etter lå et helt kvartal i ruiner.

Dette rammet bydelen som står meg nærmest; det er her fotballgutta mine bor. Det er kanskje noen av dem som er rammet. I alle fall er noen de kjenner veldig godt rammet. Waterwerks består jo av noen hundre hus. Nå er begrepet kvartal, hjem og hus i denne sammenhengen tilpasset en afrikansk virkelighet. Husene er til de grader hjemmesnekra, bygd opp av rester fra store eplekasser, med tilfeldige greiner som reisverk, tynn svart plast som isolasjon og papp som innvendig panel. Taket er tettet med plast og bølgeblikk, Hvert av dem er rundt 20 kvadrat store, har et par soverom og rommer en familie på fem, seks mennesker. De kalles shacks, og de er det det kalles, midlertidige skur, men hjem på permanent basis.

Husene har selvsagt ikke vann, men det finnes vannposter et stykke unna. Det er trangt innimellom så noen voldsom innsats av det lokale brannvesen ble det ikke. Kommunen var raskt på pletten dagen etter med maskiner som ryddet grunnen. De stakkars menneskene som bor der, må få anledning til å bygge det opp igjen. Kommunen stilte med litt mat slik at folk fikk i seg litt næring ettar at de satt igjen i aska. Et par av de store juice- og fruktfirmaene kom med noe hjelp slik at husbyggingen kunne starte raskt. Noe kommunal godkjenning, eller tilstedeværelse av plantegning er der en tanke hinsides det meste.

Å være journalist i margen og oppleve noe slikt på nært hold, får en refleks fram i meg. Dette er en nyhet. En stor nyhet. Men så var det den avstanden fra leserne til nyheten da. Avstanden som for hver meter minker nyhetsverdien. Allerede når vi kommer til Grabouws bygrense er nyhetsverdien nesten tapt. Det gjelder jo svarte og fargede, fattige mennesker. Det handler ikke om andre viktige verdier enn tak over hode for mennesker uten jobb.


Heldigvis finnes det noen som bryr seg. Da jeg sendte ut et rop om hjelp via sms, kom det raskt svar. Så raskt at vi allerede i morgentimene kunne handle inn en diger bunke ulltepper. Klær fikk vi både fra en kirke der barn under skolepliktig alder var med å bære eksker og kasser med brukte barneklær. Godt når barn hjelper barn. Vi fikk voksenklær fra en brukthandel som egentlig er til for nødhjelp. Dermed var det aller viktigste dekket det første døgnet. I bydelen finnes det folk som tar ansvar og fordeler godene slik at de som trenger mest, får først. Den fordelinga har ingen hvit mann noe med.



Det er allerede vinter i Sør-Afrika. Den kom brått og som vestavær. Vinbladene spiller i mange farger. På eplefarmene er det bare høsting av den seneste vinterfrukten som gjenstår. De fleste som har hatt travle dager og grei inntekt, har hatt sin sesong. Nå var det en lang kald vinter i en dårlig borlig som ventet. For noen blir det i steden en kamp for å raske sammen til et nytt hjem. Jeg er glad mange strekker ut en hand slik at vi kan få handla inn noen ruller plast og en bunke bølgeblikkplater. Det handler ikke om rikdom. Det handler ikke om annet enn verdighet, tak over hodet og en håndsrekning til mennesker som aldri er synlig i nyhetsbildet, en hendelse som aldri blir omtalt eller blir lagt merke til.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar