Lydige hunder

Jeg har aldri blitt helt fortrolig med hunder. Noen av oss mennesker blir aldri godvenn med disse dyrene, selv om de er nøvendig. For meg representerer de usikkerhet og redsel. For mange ondsskap og lydighet. Noen har hunder for selskapets skyld, andre for å vokte eiendom og rikdom. I Sør-Afrika holder de fleste hunder for sikkerhets skyld.

I begynnelsen av april i år skjøt det sørafrikanske politiet med gummikuler mot fargede og svarte elever fra en skole i Malmsbury. Deres forbrytelse var at de var lei av tomme løfter, overfylte klasserom og håpløse læringsforhold. De gikk til aksjopn. Fysisk til aksjon. Kastet stein og demonstrerte på den enkleste og råeste måte. De ønsket en skole med ro, orden og kunnskap. Etter deres mening var det umulig når byens barneskole også måtte romme ungdomsskole og videregående. Årsaken var mangel på skoleutbygging i byen som ligger byen som ligger, ja et steinkast eller så fra storbyen Cape Town.

Situasjonen kom ut av kontroll, og politi med hjelmer, skjold, køller og våpen mågtte stanse opprøret. De gjorde det med gummikuler og køller. Med seg på lasset hadde de en journalist og fotograf fra storavisa Cape Times. De rapporterte om opptøyer og knuste klasserom. Om pøbel som herjet, men også om årsaken. Mest levende var likevel beskrivelsen av hvordan de nesten ble truffet av teglstein og hvilken fare de var i. De var jo uskyldige på jobb.

Det er en type hunder jeg likevel aksepterer. Vaktbikkjene. De som vokter demokrati og rettigheter, og som gjør mot urettferdighet og overgrep. Noen av dem er journalister. Andre er meningsbærere som står fram og sier fra i ulike media. Denne gruppa står alltid i oposisjon i forhold til makthaverne. Deres hørbare tilstedeværelse gir oss en garanti for at vårt demokrati ikke bygges inn bak høye murer eller stenges inne og bevoktes av bevæpnede vakter.

Journalistene som rapporterte om rettferige skudd fra politiet var på myndighetenes side i konflikten. De sto bak politiet og så situasjonen fra politiets ståsted. Politiet fulgte bare ordre; i en liten sivil ulydighetsaksjon tok de fram våpen og rettet dem mot barn. De liketil fyrte av våpenen, og journalistene fortalte om nødvendigheten av det. Slike er ikke vaktbikkjer.

Da jeg leste historien ble jeg opprørt. Hvor var vaktbikkjene. Hvor var journalistene som sto på ungenes side. Som våget å si fra at denne sivile ulydigheten var et uttrykk for rettferig harme. Jeg kjenner ikke byen Malmsbury. Men jeg er sikker på at byens bedrestilte barn har et privat skoletilbud som er langt bedre enn det offentlige. Et tilbud der trangboddhet er et fremmedord og der cricket- og nettballbaner er av ypperste kvalitet. De grønneste gresset er for folk på den grønneste gren. De er barn av dem som beslutter at det skal satses på ny offentlig park, flere kommunale politifolk og enda flere helsekampanjer rettet mot svart og farget ungdom. Det er de som i fem år har besluttet å utsette skolebygging i den lille farmerbyen.

Ikke alle journalister oppfatter at de er vaktbikkjer. Ikke alle journalister er oppdratt til å forstå det. Noen tror at kritisk journalistikk er sur journalistikk. De har ikke oppdaget den subtile forskjell; at gleden over å kunne gjø mot makthaverne også er en form for sivil ulydighet, mens sur journalistikk ikke har annen hensikt enn å være sur og angripende.

Når journalister blir lydige, er det fare på ferde. Da kan de like gjerne søke seg over i reklamebransjen ¬ de står likevel på det etablertes side og forsvarer alt fra gummikuler mot skoleunga til å juble over dårlig vin til høy pris. Slike journalister trengs ikke. Et levende demokrati trenger skrivende vaktbikkjer som våger å gjø. Vaktbikkjer som våger å utfordre og angripe overgrep, men som samtidig kan logre og komme godhet i møte når det er på sin plass.

Nyheten som ikke nådde opp

På en åpen askesvart glenne mellom masse elendige hus står en svart kvinne. Hun har kjole, skaut og ety bestemt blikk. I handa holder hun en hammer. Hun er klar til å begynne gjenreisningen av et hjem for seg og sin framile etter at de ble rammet av en voldsom brann.

Da den europeiske befolkningen såvidt begynte å få hodet over aska, flyene kom seg på vingene og folk hjem fra forsinket ferie, brant et sted mellom 20 og 30 hjem ned i Waterwerks, en av de fattigste bydelene i Gravouw. En liten gutt mistet livet, en masse mennesker mistet hjemmene sine. De som var nær brannen sa det hadde vært et inferno. Ingen overraskelse det akkurat. Natt til 23. april brøt det løs, og dagen etter lå et helt kvartal i ruiner.

Dette rammet bydelen som står meg nærmest; det er her fotballgutta mine bor. Det er kanskje noen av dem som er rammet. I alle fall er noen de kjenner veldig godt rammet. Waterwerks består jo av noen hundre hus. Nå er begrepet kvartal, hjem og hus i denne sammenhengen tilpasset en afrikansk virkelighet. Husene er til de grader hjemmesnekra, bygd opp av rester fra store eplekasser, med tilfeldige greiner som reisverk, tynn svart plast som isolasjon og papp som innvendig panel. Taket er tettet med plast og bølgeblikk, Hvert av dem er rundt 20 kvadrat store, har et par soverom og rommer en familie på fem, seks mennesker. De kalles shacks, og de er det det kalles, midlertidige skur, men hjem på permanent basis.

Husene har selvsagt ikke vann, men det finnes vannposter et stykke unna. Det er trangt innimellom så noen voldsom innsats av det lokale brannvesen ble det ikke. Kommunen var raskt på pletten dagen etter med maskiner som ryddet grunnen. De stakkars menneskene som bor der, må få anledning til å bygge det opp igjen. Kommunen stilte med litt mat slik at folk fikk i seg litt næring ettar at de satt igjen i aska. Et par av de store juice- og fruktfirmaene kom med noe hjelp slik at husbyggingen kunne starte raskt. Noe kommunal godkjenning, eller tilstedeværelse av plantegning er der en tanke hinsides det meste.

Å være journalist i margen og oppleve noe slikt på nært hold, får en refleks fram i meg. Dette er en nyhet. En stor nyhet. Men så var det den avstanden fra leserne til nyheten da. Avstanden som for hver meter minker nyhetsverdien. Allerede når vi kommer til Grabouws bygrense er nyhetsverdien nesten tapt. Det gjelder jo svarte og fargede, fattige mennesker. Det handler ikke om andre viktige verdier enn tak over hode for mennesker uten jobb.


Heldigvis finnes det noen som bryr seg. Da jeg sendte ut et rop om hjelp via sms, kom det raskt svar. Så raskt at vi allerede i morgentimene kunne handle inn en diger bunke ulltepper. Klær fikk vi både fra en kirke der barn under skolepliktig alder var med å bære eksker og kasser med brukte barneklær. Godt når barn hjelper barn. Vi fikk voksenklær fra en brukthandel som egentlig er til for nødhjelp. Dermed var det aller viktigste dekket det første døgnet. I bydelen finnes det folk som tar ansvar og fordeler godene slik at de som trenger mest, får først. Den fordelinga har ingen hvit mann noe med.



Det er allerede vinter i Sør-Afrika. Den kom brått og som vestavær. Vinbladene spiller i mange farger. På eplefarmene er det bare høsting av den seneste vinterfrukten som gjenstår. De fleste som har hatt travle dager og grei inntekt, har hatt sin sesong. Nå var det en lang kald vinter i en dårlig borlig som ventet. For noen blir det i steden en kamp for å raske sammen til et nytt hjem. Jeg er glad mange strekker ut en hand slik at vi kan få handla inn noen ruller plast og en bunke bølgeblikkplater. Det handler ikke om rikdom. Det handler ikke om annet enn verdighet, tak over hodet og en håndsrekning til mennesker som aldri er synlig i nyhetsbildet, en hendelse som aldri blir omtalt eller blir lagt merke til.

Bønn on egg

Jeg har egentlig ikke grublet så mye over hva som kom først, påsken eller påskeegget. Jeg tar for gitt at påsken kom først. Men at påskeegg er en internasjonal greie knyttet til påsken, er åpenbar. I Østerrike har jeg på bar spist hardkokte, fargede egg til en skummende halvliter. I Strømstad har jeg sett glorete påskeegg utstilt i god tid før norsk innrykk skjærtorsdag og her i Sør-Afrika har jeg jaktet på marsipan til påskeegget.

Stor var overraskelsen min langfredag da vi var på tur opp den vanlige veien opp mot Grabouw. På veien må vi kjøre gjennom Sir Lowery's Pass Village, en landsby med ymse bebyggelse. De fleste av vår støpning vil kalle husene rønner, og strøket sjabert. Men her bor en masse mennesker, og skolen ser ok ut, det samme gjør det kommunale administrasjonsbygget. Nylig tok de seg til og med på tak og rydda elva for søppel. Gud må vite hvor mange lastebillass som ble fjernet derfra. Men det er en annen historie.

Det var da vi kom til denne landsbyen vi fikk øye på ungene allerede før vi kryssa jernbanelinja og kjørte inn i landsbyen. Visst så vi at det sto uvanlig mange unger langs veien, men langfredag er jo brått en fridag også i denne sørlige delen av verden. Ikke før vi så en gjeng unger med en diger hjemmalt plakat med bønn om påskeegg, skjønte vi at alle ungene vi så var ute i samme ærend: De jaktet på godis.

Vi smilte da vi så dem, og undret på hva som skjedde da de plutselig kastet plakaten og sprang som om de hadde en viss mann i helene. Jeg dempet farten og lot nysgjerrigheten vinne. Noen meter framme stanset en bil og ut kom en ung kvinne i svart t-skjorte. Ungene samlet seg om henne og alle strakte armene fram. Vi passerte i sakte fart, snudde og kjørte tilbake. For jammen sto det politi på den svarte t-skjorta som rommet en ung dame med påskeegg ærend.


"Bunny please! And May God Bless You" sto det på en annen plakat som en småing holdt fram mot oss. Her hadde påsketigging av godteri en organisert tilværelse. Dette er slik som Disney-samfunnet har påført nordmenn i form av Halloween. Da går også norske unger fra dør til dør for å tigge godt. Ikke fordi det er en sjelden gave som denne dagen kunne tilfalle dem, men fordi noen har ordna verden slik.

Tre og en halv måned er gått siden jeg som julenisse sto opp i en tilhenger og delte ut godteri fra en rik hvit verden til en fattig svart og farget. Enda en gang skulle jeg oppleve dette synet. Mørke, vakre, fattige unger som kastet seg rundt og løp da hvite stanset opp i deres verden.

Denne gangen hadde vi ikke godteri i bilen. Vi var rett og slett ikke forberedt på denne skikken. Dermed ble det vi som stjal en ny afrikaopplevelse og noen bilder fra dette samfunnet. Men jeg lover, neste påske jeg passerer Sir Lowery's Pass Village en langfredag, skal jeg har en diger pose med meg. Da skal politiet slippe å være de eneste som har med godteri til ungene jeg hver dag passerer på kjøreturen min.