Juliannes advent

Tre lys

I morgen tenner vi tre lys. Tre lys for noe vi tror på. Og noe vi lengter til. Jeg vet ikke helt hvor lenge vi har tent lys i ventetiden så metodisk, men det er en vakker skikk.  Og ventetidens farge er jo som kjent lilla. Mange fra den feminine siden av tilværelsen  har en hang til rosa i ung alder, og blir mer lilla når de vokser til Jeg har grubla litt på dette, og kommet fram til at det blå innslaget i det rosa kun er en måte å bringe blå, kjølig fornuft inn i en sukkerspinmtilværelse.

Når tro , håp og lengsel i morgen har fått hvert sitt lilla lys, er det på tide å tenke like mye fram som tilbake. Ventetiden er jo en tid for øyeblikket. Det er i øyeblikket venting ligger. Det er derfor viktig også å ta vare på den glede som ligger der vi er og når vi er der.

Ingen tid er mer egnet for felles aktiviteter enn advent. Noen har definer lykke som det å gjøre noe sammen. Når vi kan gjøre noe sammen mens vi venter på høytiden, er det et rent opplegg til smålykke i mørketida.

Så kan de som vil smashe den inn.

På sin måte-.

Denne helga,

Julianne
Julestellskusine

Juliannes advent

Takk borte, hjortetakk hjemme

Denne helga, den tredje i advent, er den store bakstehelga. Naturligvis skal sju slag i boks. Naturligvis er vi uenige om hvilke de sju er. Selv holder jeg fast på: Goro, serina, berlinerkranser, delfia, julekake (med sukat), mormonsen og smultringer. Skjønt smultringer er en smule misvisende – det jeg foretrekker er hjortetakk.

En del lever  i den misoppfatningen av at hjortetakk har fått sitt navn fra de takkene som skal klippes i kakene, og at det dermed stikker opp små horn. Dette er selvsagt en søt og enkel forklaring som gjerne kan brukes som en kakefortelling, men navnet stammer naturligvis fra ingrediensen hjortetakksalt.

Dette kruttsterke hevelsesstoffet med en kraftig lukt av amoniakk. Dette er et kraftig stoff, og kjemisk består innholdet av ammoniumhydrogenkarbonat, ammoniumkarbonat og ammoniumhydrogenkarbamat. Når hjortetakksaltet blir varma opp blir det spaltet til ammoniakk, karbondioksid og vann, slik at deigen hever seg.

Nå framstilles det naturligvis på fabrikk, men i tidligere tider var det innholdet av geviret til hjort som ble brukt. Det er verd å reflektere over at disse kreative menneskene som en gang i verden fant ut at akkurat denne delen av hjortegeviret kunne brukes for å få fart på en del av julebaksten. Vi er dem en hjortetakk skyldig. Kanskje to.

Dette stoffet brukes for øvrig også som luktesalt. Det får folk som trenger litt ekstra guts til å gispe etter luft, og kvinner i gamle dager som hadde dåna av trange kjoleliv eller forferdelse til å våkne.
Det gjør ikke hjortetakk.

De smaker bare godt.

Julianne
Julestellskusine

Julestelltips

Juliannes advent

Blankt vindu mot verden

Julesangen er tydelig: Du grønne glitrende tre, god dag!  Tydeligheten er at det skal glitre, skinne og blinke. Enten en sitter ved bordet og er julegjest, eller en står på utsiden med svovelstikker, kikker inn og lengter.
Et julehjem må skinne. Vi slo i går et slag for å stive gardiner med hjemmelaget appratur, også kalt stivelse som en del av høytidens forberedelse. Denne må naturligvis være helhetlig. Akkurat som man ikke henger opp rene og pene gardiner foran en skitten rute, blankpusses ikke julevinduene uten at de får rene gardiner. Har man sagt a, må man si b. Og omvendt.
Nå er vi inne i tidenes kakelinne – spesielt på Østlandet. I vestfold var det i går ikke en meteorologisk observasjonspost med temperatur under + 10 grader. Varmeste sted ble målt til 14,8 grader – vi snakker om 8. desember. 
Som vi vet er kakelinna knyttet til den overtro at værlaget, klimaet, ble mildt når alle landets husmødre samtidig bakte kaker. Altså kake og linne, av ordet mildvær. Dette fenomenet inntreffer mnesten alltid i andre uka av desember. Underlig nok.
Så også i år. For julestellet er det gunstig med en slik linn periode, fordi vindusvask da kan gjennomføres uten av vaskevannet trenger tilsetning av sprit, og uten av vannet fryser. Tiden er inne for slik vindusvask.
For ekstra blanke vinduer, anbefales nylonvask, og etterpussing med vellagret avispapir. Fersk avispapir avgir sverte.

Så kan nystivede gardiner henges opp.

Julianne
Julestellskusine

Tredje julestellstips

Juliannes advent

Stivelse til folket

Mens det regner både i nord og sør, og den berømte kakelinna har satt inn, er det på tide å bruke anledningen til å vaske julegardiner og lintøydukene. Damasken trenger i blant en oppskylling slik at flekker av ribbefett og brun saus fra i fjor ikke skal skjemme ut årets jul.

Alle vet at flekk på duken kommer raskere enn vi aner, og at det også er noe som hører med. Til kakelinna hører også vindusvask, men det får vi snakke om i morgen. Skal blankpussede vinduer rammes inn, må vi ta gardinvasken først – gjerne i kombinasjon med vask av annet lintøy.

Det har kommet meg for øre at en del nå vasker sin fine hvitvask uten å bruke appretur, eller tekstilstivelse som mange kaller dette. Vi som fortsatt sverger til dette vet at Crackfree var produktet som langt var å foretrekke, men det finnes alternativer som man selv lager, for eksempel av maismel

Ta en teskje av dette og løs det sakte opp et par kopper kaldt vann. Temperaturen på vannet er naturligvis viktig.  Når løsningen er godt blandet sammen hells den på en sprayflaske.  Det er viktig å riste flasken før bruk ettersom maismelet fort skilles ut og legger seg på bunnen. Når tøyet skal stives, skjer dette i strykeprosessen. Spray apparaturen (Stivelsen) på hele flaten av tøystykket før strykejernet brukes. Da slipper vi folder og det blir vakkert glatt og stivt. På denne måten har vi fått en naturlig og miljøvennlig stivelse for våre juletekstiler. En riktig grønn vending. Modernitet og tradisjon, hand i hand.

Julianne
Julestellskusine

Jul-E-post

Jul-E-post

Posten skal fram, var et motto alle ansatte i det statlige postverk nærmest pyntet seg med i forna dar.
Det var før effektiviseringen startet og før framtiden hadde begynt for alvor.  Nå er det stadig mindre post. Og i sær julekort. Denne gamle og kjære tradisjonen som var betinger av flerfargede postkort, eller hjemmefargede pappbiter utstyrt med frimerke.

Nå er det sånn at ikke alle vet hva et frimerke er, og definitivt ikke hva ordet frankering betyr. Egentlig litt skremmende etter som alle brosjyrer om julepost inneholder begge disse ordene.
Til orientering: Frimerke er den lille papirbiten som viser at avsender har betalt for frakt av postsendelsen, mens frankering er å sette på frimerker, eller sørge for at posten har fått frimerker og at porto er betalt.

På den andre siden, moderne teknologi sparer postbudenes rygger og er raskere og billigere i bruk. Moderne teknologi har sørget for at fargebilder og masseproduserte ord kan videreformidles i lysets hastighet.
Men er det like julete?
Jeg svarer nei.

Julianne
Julestellskusine

Første julestellstips

Juliannes advent

Første julestellstips

I vår tid preges vi av en kommersiell tankegang som gjør at vi har glemt de finstemte forberedelser som egentlig hører julen til.
Min kusine på farssiden, Juliette Juliussen som for ti år siden ble avsatt som julestellskonsulent av Lotteritilsynet var en forkjemper for slike tradisjoner og hadde i mer enn 40 år sin faste spalteplass i den ene av Tromsøs aviser, den som ikke har et navn som begynner på N. Der finstemte hun Julegrisens mer robustete tanker og fikk folket i adventstemning. I moderne språkdrakt klasses slikt en blogg. Så moderne er jeg ikke. Jeg kaller det julestellstips.

Men jeg lar Facebook være mitt medium. Noe modernitet må til.

Jeg minnes henne med glede.
Ikke minst alle hennes råd og fiffige innspill. Som det årlige rådet om å kjøpe nok grovsalt tidlig i desember. Grovsalt kan både brukes til sylte, lake og for å motvirke glatte veier og fortau.
I vår tidsånd: Et middel mot og for god folkehelse.
Julianne
Julestellskusine

(Denne kronikken ble først publisert på side 3 i Nordlys 19. juli 2013)

Farvel til problemene!

- Jeg tror det er mye bra, men sikkert mye utfordringer også. Slik beskrev den unge Tonje Berge i dagsnytts morgensending 11. juli i går, om hvordan hun ser på sykepleierutdanninga hun nå har søkt opptak på. Studiet har altså mye bra, men ingen problemer. Det har bare utfordringer, som det motsatte av det som er bra. Så sterkt har dette begrepet festet seg at det er i ferd med å viske ut et godt ord; problem.

For et par tiår siden pisket kommunikasjonskonsulentene sjefer og myndighetspersoner inn på kurs. Et av de store sterke mantraene var: ”Det finnes ikke problemer, bare utfordringer”.  Makt og kunnskapspersonene tok mantraet med seg.  De spredte budskapet og lot de mange frø blomstre.

Snart spredte trenden seg, og ordet problem svant hen.

Snart finnes ordet bare i sangtittelen og uttrykket som er blitt et begrep ”Houston we have a problem”. Altså på engelsk et uttrykk om å befinne seg på svært tynn is.

Det virker som det norske ordet problem er passé.

 Når hørte vi sist en politiker snakke om problem? Når hørte vi en politimester si at han har et problem?  Nei, de har bare utfordringer. Og vi som er folk flest tar etter. Vi ser på alle problemer som utfordringer. Vi har rett og slett sagt farvel til problemene.

I følge ordboka.no er definisjonen på et problem:

I dette vinduet skal du finne tabell n1 for oppslagsordet problem uløst oppgave, vanskelig spørsmål. I den samme elektroniske ordboka har ordet utfordring en noe annen betydning. Ja, faktisk to: 1) det å utfordre(s), sterk oppfordring, og 2 noe som krever kamp, hardt arbeid (for å overvinnes).

Med andre ord er det mer enn en nyanseforskjell på dette. Naturligvis hadde kommunikasjonskonsulentene et poeng da de fjernet problem fra ledernes ordforråd. Poenget var å formidle positivitet opp mot det negative. Problem er en uløst oppgave. Gjør vi det til en utfordring, kan vi gyve løs på problemet med liv og lyst, og vips så er problemet blitt en utfordring.

Visst finnes problemene. En gordisk knute lot seg som kjent bare løste ved et sverdhugg. Tauet der den var knytt ble delt, og var ikke lenger helt, men knuten løste seg opp. Uttrykket «gordisk knute» brukes ofte om vanskelige og øyensynlig umulige problemer som kun kan løses med radikale eller resolutte midler (Wikipedia.no).

Var den gordiske knuten et problem eller en utfordring? Det kan bare defineres ut fra hva slags løsning som var ønsket i andre enden. Om ønsket var rep i et stykke, var det ingen løsning. Om poenget separat var å fjerne en knute, var det en løsning. Sånn kan sikker alle problem omdefineres til utfordringer. De løses på en måte som skaper problem. Men utfordringen er vekk.

Språklig blir norsk et fattigere språk når ord med god valør og klar mening forsvinner. Et problem var et problem, en skikkelig floke og en vanskelighet. En utfordring er en forenkling av problemet. Så forenklet at vi lett overser dem, og går i ring rundt dem.

”Gå rundt”, sa bøygen i Ibsens Peer Gynt. Denne Bøygen var i denne mest klassiske av alle norske drama en stemme som ber Peer «gå utenom». Peer ble likevel holdt ham fast i en indre kamp. Ibsen skrev om bøygen som et symbol på trangen til å vike unna for livets vanskeligheter, eller problemer om vi vil.

Nå er et helt folk i ferd med å følge bøygens råd om å gå rundt problemet. Droppe vanskelighetene og late som om alle problem er utfordringer som lar seg løse. Kanskje er dette typisk for den tiden og det samfunnet vi lever i og som kan beskrives på en annen litterær måte – som livets uutholdelige letthet. Samtidig er vi en nasjon som har tankens kraft til å kunne løse problemer. Men for Guds skyld, la det fortsatt finnes problem.

Det kan bli mer et problem enn utfordring for oppvoksende slekter dersom vi ikke opprettholder denne forskjellen. Hvordan skal de opptre og håndtere det som virkelig er et problem?

Om vi i en samfunnsdebatt bare definerer utfordringer, hvor blir da problemene av? Er det mulig å debattere utfordringer? Om vi derimot setter problemer under debatt slik den danske kritiker og litteraturforsker Georg Brandes gjorde. Han mente at ved å sette problemer under debatt vil det settes søkelys på de problem som eksisterte, og at det var forfatternes oppgave.

I et moderne samfunn der skriftlige ytringer er mange, publiserinsgplattformer likeså, og der antall forfattere dermed er stort, blir det derfor viktig å opprettholde begrepet problem. Georg Brandes mål var at litteratur skal formidle «frihetens store tanker og menneskehetens fremskritt». Selv om hans betraktning er om lag 150 år gammel, er moderniteten i hans målsetting så avgjort til stede. Modernitet er ikke noe nytt.

Kanskje skyldes bortfallet av ordet problem at det en fantastisk økonomisk utvikling for samfunn og enkeltmennesker. En utvikling som gir hver eneste en av oss et godt liv uten problemer. Og om slike finnes, bør det være noen der ute som løser dem for oss.

For til sist er det vel spørsmål om hvem som skal løse problemer, og om enkeltpersoner i samfunnet bare skal sitte med utfordringene. Kanskje viker vi individuelt for ubehaget ved  å møte problemer, og håper at fellesskapet tar seg av dem som dukker opp. Uansett tror jeg  aldri problemer blir borte selv om de får et annet navn.