Nå har jeg returnert til det samme landet. Noe er forandret. Mye er det samme. Men det meste er slik jeg har hatt en forestilling om i hele denne perioden da jeg har vært hjemme i Norge. Det ble mer enn opplevelser for livet. Det ble en evig kjærlighet til et land, til folk og til et konglomerat av kulturer og til natur og klima..
Selvsagt er Norge hjemme. Likevel var det som å komme hjem da jeg etter en lang flytur og en kort kjøretur steg ut av bilen og kikka på det som skulle være hjemme i tre måneder. Nå er ikke tre måneder all verdens tid i et langt liv. Halvannen skoleferie i lengde, og 24 timers døgn i bredde. Likevel er stor tidsflate å fylle. Godt jeg da har mye å lese og mye å skrive.
Å bli ropt etter på parkeringsplassen på kjøpesenteret, snu seg å oppleve at der står selveste Oggie, kvinnen med de sosiale antenner, den dype samfunnsforståelsen, den store omsorgen, lille utdannelsen og det brede smilet, var nesten overveldende.
«Jeg var inne i butikken og kikket ut. Der så jeg deg og tenkte, der går Trondår. Men han er jo overseas, så da kan han ikke være her. Men han går jo der, så da kan han ikke være overseas likevel!»
Så fikk jeg et tradisjonelt håndtrykk og en liten klem. Begge deler føles godt. Tidligere hadde jeg besøkt mine hvite venner og kolleger og blitt hjertelig ønsket velkommen tilbake. Det hadde jeg nesten regnet med. Men å bli ropt på av Oggie fra det svarteste Afrika, det føltes ærefullt. Da kjente jeg at jeg hadde kommet hjem.
Eller som en god venn sa det:
De som har et hjemme borte fra hjemme er heldige. De har alltid et sted å komme til
Jeg skjønner godt hva du mener, Trondar! Velkommen til ditt annet hjem, kan man vel kanskje si.
SvarSlettEtter 5 uker i det landet fikk jeg et helt annet inntrykk av det som skjer der. Ikke minst viste det seg allerede i fjor at ANC er på gyngende grunn i områdene rundt Cape Town.