I skyggen av en helt

I dag fikk jeg noen sekunder i skyggen av en ekte helt. Jeg var en liten stund på ettermiddagen utenfor fengslet der Nelson "Madiba" Mandela ble løslatt fra 11. februar 1990. Fengslet som nå bærer navnet Drakenstein var stedet der det satt flest politiske fanger for 20 år siden. Faktisk bare politiske fanger en stund. Porten er lett å kjøre forbi. Innenfor er det 45 hektar. Mye av det er et mønsterbruk, og 230 sivile ikke-fanger bor der. Veien er alt annet enn en hovedvei, og huset det Mandela satt fanget den siste perioden er bare tidvis åpen for publikum der det ligger svært avsides på fengselsområdet.

På fengslets fotballbane rett ved porten hadde det på ettermiddagen vært stor markering. Da vi kom var det bare opprydding som gjensto, og transport av gjester og publikum. Opprydningen ble gjort av fengslet fanger under ledelse av to fangevoktere. Uniformene deres kjente jeg igjen fra filmen Bafana Bafana. Fangene der i mot var svært preget av spisse redskaper og et hardt liv.

"Jo, det har vært mye storfolk her i dag. Dagen er jo historisk, og selv her i fengslet startet vi i formiddag grille til mange hundre gjester. Selv fikk jeg ikke med meg så mye. Jeg har jo en jobb å gjøre", smilte den ene av dem.

Han var mest opptatt av hvor jeg kom fra om det var kulde der. Jeg kunne bekrefte kulda, men måtte avvise spørsmålet om pingviner. "De lever bare her og i Antarktis", svarte jeg.

Avisene er fulle av presidentstoff om dagen. Både om helten Mandela og antihelten Suma som har bedt om unnskyldning for sin umoralske adferd. Men mye handler om mr Mandela og dagen for 20 år siden. Storavisen Die Burger har en flott førsteside med en tegning av Madiba sammen med en kopi av løslatelsesdokumentet hans. "27 års vei til frihet", heter det i en overskrift, på en artikkel som velger å se fengslingen av Nelson Mandela som en lang frihetskamp. "Den lange veien" er også et begrep og en boktittel som brukes ofte når helten skal beskrives.

"Hello Sir!"


Den svarte politimannen kom bort til meg der jeg sto på veikanten i inngangspartiet. Han hilste meg i handa på den spesielle ANC-måten. Håndtrykk opp, ned og opp. Jeg hadde øvd i forkant og kunne hilse på den måten. Et smil, et spørsmål og noen tårer i øynene. Jeg var jo egentlig en av svært få hvite menn som synes å bry meg om å være på stedet. Den svarte politimannen var lutter glede.

"En viktig dag, Sir, synes du ikke? For oss alle. For nasjonen og for folk. Han ga oss vår frihet. Takk for at du er her og støtter oss!"

Klart jeg støtter dem. Som et nysgjerrig og engasjert menneske måtte jeg bare til fengselsporten denne dagen når jeg nå hadde muligheten til det. Se stedet som for 20 år siden var verdens aller viktigste sted. La meg fotografere i skyggen av Mandelastatuen som står der. Men først og fremst være der, og oppleve at ANC ga meg en t-skjorte og politimannen et håndtrykk. Og jeg sa:

"Det er jeg som skal takke".