Trondar-blogg

Valgte en smalere sti

2012-01-31T00:47:00.000-08:00

Han heter Ciril og ble raskt min venn her jeg bor på Elgin Learning Foundation. Hans jobb er å være vaktmester og gartner. Han er en slags overkikkador for staben av svarte menn og gutter som holder plener og planter vedlike, og som tar ansvar for at rosene utenfor huset mitt står flott.

Ciril er en flott slank mann på 51 år. Han har flere barn. Den eldste som lever er nå 22. Han hadde en sønn til som nå ville vært 29 år. Men han døde. Yngstemann er åtte måneder. Alle har samme mamma.
- Kona mi var svært ung da hun fikk den første. 15 år kanskje? Ikke mer i alle fall. Men vi har holdt sammen og hun er fortsatt min gode venn, forteller han.
Ciril jobber med hendene og kroppen, men bruker hue på en fornuftig måte.
- Det er fint å lære. Jeg tror at vi kan lære hele livet, sier Ciril.
Derfor går han nå på flere kurs på voksenopplæringssenteret der han også er ansatt. Han tar litt økonomi og regnskap og litt bibelstudier.
- Jeg er dean i den apostoliske kirken i Grabouw, og det er viktig for meg. En gang da jeg var ung, var det rus som var det viktigste. Dagga og alkohol. Kona mi var hjemme og passet ungene. Jeg passet jobben min. jeg har alltid gjort det. Da faren min døde var jeg bare 12 år og jeg måtte slutte på skolen for å jobbe. Jeg var heldig og fikk en god jobb. Og med jobben fulgte hus. Det var viktig å ha et hus der også morne min og småsøsken kunne bo. Fortsatt har jeg det huset. Og nå er jeg dean i kirken og bruker ingen rusmidler. For meg er det viktig å holde både hodet og kroppen i shape. Annen hver uke går jeg på jobben og annen hver uke sykler jeg. Det er seks kilometer hver vei. Sånn holder jeg meg sprek. Så sprek at jeg fikk en sønn til for åtte måneder siden. Er det ikke flott?
Han smiler. På hodet har han en bønnelue som det synlige tegnet på at han er en troens mann. Til hverdags er det imidlertid ikke troen men jorda som har nytte av hans hender. I åtte år har han jobba som gartner på senteret. Og de som styrer er minst like stolte som han av hva han har fått til. Plenene er vakre, blomstebedene er uten ugress og frukt og grønnsaker kan stadig høstes både til bruk på kjøkkenet og til glede for de ansatte.
- Jeg tror det er viktig å ta Gud på alvor. Det er også viktig både å bruke hodet og kroppen. Det gjør i alle fall jeg. Kan jeg komme inn i ditt hus å få et glass vann. Det er så varmt i dag.

Å komme hjem borte

2012-01-29T02:18:00.000-08:00

Det er 18 måneder jeg forlot Sør-Afrika og det som skulle være et sett av opplevelser for et helt liv.

Nå har jeg returnert til det samme landet. Noe er forandret. Mye er det samme. Men det meste er slik jeg har hatt en forestilling om i hele denne perioden da jeg har vært hjemme i Norge. Det ble mer enn opplevelser for livet. Det ble en evig kjærlighet til et land, til folk og til et konglomerat av kulturer og til natur og klima..

Selvsagt er Norge hjemme. Likevel var det som å komme hjem da jeg etter en lang flytur og en kort kjøretur steg ut av bilen og kikka på det som skulle være hjemme i tre måneder. Nå er ikke tre måneder all verdens tid i et langt liv. Halvannen skoleferie i lengde, og 24 timers døgn i bredde. Likevel er stor tidsflate å fylle. Godt jeg da har mye å lese og mye å skrive.

Å bli ropt etter på parkeringsplassen på kjøpesenteret, snu seg å oppleve at der står selveste Oggie, kvinnen med de sosiale antenner, den dype samfunnsforståelsen, den store omsorgen, lille utdannelsen og det brede smilet, var nesten overveldende.

«Jeg var inne i butikken og kikket ut. Der så jeg deg og tenkte, der går Trondår. Men han er jo overseas, så da kan han ikke være her. Men han går jo der, så da kan han ikke være overseas likevel!»

Så fikk jeg et tradisjonelt håndtrykk og en liten klem. Begge deler føles godt. Tidligere hadde jeg besøkt mine hvite venner og kolleger og blitt hjertelig ønsket velkommen tilbake. Det hadde jeg nesten regnet med. Men å bli ropt på av Oggie fra det svarteste Afrika, det føltes ærefullt. Da kjente jeg at jeg hadde kommet hjem.

Eller som en god venn sa det:
De som har et hjemme borte fra hjemme er heldige. De har alltid et sted å komme til

It's here

2010-06-10T23:39:00.000-07:00

For drøye 16 år siden var jeg stolt da de olympiske vinterleker på Lillehammer åpnet. Det ga meg en selvfølelse og andel i det å være norsk.

Nå er jeg ikke bare stolt, men også fryktelig glad for å være i Sær-Afrika på det som blir kalt den største ikkepolitiske dagen i Sør-Afrikas historie. Dagen da fotball-VM åpner. Dagen som åpner Afrikas dører til resten av verden, og alle kan få se litt av dette landet.

Jeg våknet kvart over tre i morges av vuvuzelablåsere. Vuvuzela er slike plastlurer som ikke kan skade andre på annen måte enn å blåse hørselen ut og som i løpet av de 31dagene VM holder på vil gi verden en monoton sound. Lyden vekket meg, og jeg våknet med et smil. Dagen er kommet, tenkte jeg, snudde meg og sovnet på andre sida.

Its here

Overskriften gir seg selv en dag som denne. Min faste avis Cape Times er ikke alene om å bruke denne overskriften. Tre av de engelskspråklige avisene gjør det samme. Deskene i avisene hadde ikke noe valg. For dagen er kommet. En dag fylt av støy, farger og leven. Selv skal jeg bruke dagens første timer til skogrydding før jeg kjører suppe fra en restaurant i Grabouw til bydelen Roidakke. Suppa er min faste fredagsrutine, og det blir en fin dag å kjøre suppe på. Så bærer det til Groenberg Highschool der jeg skal se åpningsseremonien og åpningskampen sammen med fotballgutta mine fra Waterwerks. De er svarte alle som en, men de er stolte over landslaget sitt «Bafana Bafana».

Til tross for at disse og de andre ungdommene som skal sitte i aulaen på Groenberg High og i alle de mange tusen skoler og samfunnshus over hele landet i hovedsak er fattige, er de stolte i dag. Ikke bare av laget som skal spille mot Mexico, men av at det nettopp er Sør-Afrika som ble det første landet i Afrika som arrangerer et fotball-VM, og gjør det midtvinters.

For noen år siden var jeg i Israel. Også det et vakkert land. Jeg kjenner litt til deres historie og ikke minst til hvordan Palestina og palestinere behandles. Når jeg da så det fremste nasjonale symbolet, flagget over alt, og uten annen grunn en hverdagspatriotisme ble jeg litt skremt.

Aldri har jeg på en hverdag sett et flaggpyntet land som Sør-Afrika. Fra før har landet en svært fargerik befolkning – på alle måter. Nå er det enda mer fargerikt. Og det flagges over alt. Også i Roidakke dit jeg om tre timer skal kjøre suppe. Sult og matmangel til tross. Dagen i dag er stor. Den gir håp, og den åpner dører.

Kanskje er det derfor jeg får en tåre eller to i øyekroken.

Batonger er svaret

2010-06-06T03:04:00.000-07:00

Hovedveien forbi nabolaget mitt er under ombygging. Den skal utvides fra to til fire kjørefelt. Det er nødvendig. Men best synes jeg det er at de nå skal bygge fortau. M9 som den heter, eller Sir Lowry's Pass Road er er yndet snarvei for mange bilister som skal inn til Cape Town fra nærliggende østlige regioner. Jobben har i mine øyne gått raskt selv om arbeidsmetodikken er fremmed. Nå er ikke jeg noen veibyggerekspert, men som nysgjerrig menneske har jeg fulgt noen slike prosjekt nær der jeg til enhver tid har oppholdt meg.

Veiarbeid skaper alltid køer. I alle fall de stedene der det er nødvendig å legge om til midlertidige løsninger. Her i mitt nabolag gjelder det i det store krysset det M9 starter i Storgata, og der det før var fire filer. Nå er det bare to – og lyskryss. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er særlig tålmodig i trafikken, og forserer gjerne køen i ytterfila. Her i Sør-Afrika som det er venstrekjøring, betyr det i høyrefila, uten at det spiller noen rolle. Sørafrikanerne er svært høflige og slipper alle inn foran seg, uansett. Ingen tuting, ingen hissige geberder; kanskje har et liv med frekke sjåfører av minibusser gjort dem resignerte.

I dette krysset ligger også Somerset West' største sykehus, Vergelegen. Ikke prøv å uttal navnet. Det skjer med et par harkelyder. Ettersom det private sykehuset er stort og i en etasje, trenger det litt plass, og etter som det også ligger slik det gjør er det to porter. Det har mange utålmodige bilister oppdaget. Så alminnelig er det blitt med gjennomkjøring på sykehusområdet at de har hyra inn egne vakter til å dirigere trafikken. Disse er fargede og bærer tydelige vester. Blant annet står det en vakt ved et hushjørne som skal sikre at biler ikke kræsjer med hverandre akkurat på det punktet, og at det ikke er gjennomjøring når det lander helikopter med akutt syketransport.

I Sør-Afrika som i verden ellers, begynner og slutter folk omtrent samtidig. I Norge er det vel jobbstart fra sju til halv ni, med slutt mellom tre og fire. Her er det jobbstart sju til åtte og de ender arbeidsdagen i fem-sekstida. Da er det kaoeset i krysset og inne på sjukhusområdet komplett.

En dag vi kom gående gjennom sjukhusområdet, veien rundt er jo stengt for gående, var køen av biler som skulle «snike» seg gjennom lang. Svært lang. Vaktene stanset gjennomkjøringstrafikken for å slippe fram ansatte på vei fra jobb. En handling som er svært forståelig. De som hører til har jo prioritet. En veldig middelaldrende mann helt først i køen likte dette dårlig. Blodtrykket hans var sannsynligvis svært høyt og utålmodigheten enda verre. På lasteplanet bak hadde han fire svarte arbeidere som han skulle kjøre hjem før han kunne ta kvelden med kona. Sjåføren forsøkte å få kontakt med den vestkledde vakta. Han ville tydeligvis slippes frem, men ble aktivt holdt igjen. De ansatte først.

Vi sto og så på dette skuespillet og kommenterte det oss i mellom. Stor var forferdelsen vår da sjåføren plutselig begynte ga gass, kjørte på vakta slik at han ramlet om kull, til side for veien og bilen bare for mot porten. Vi gikk bort til mannen og spurte om det var noe vi kunne gjøre. Han svarte at han var Ok, men vi kunne se han var fortvilt.

Ingen andre reagerte. Vi gikk også videre. Vakta lot det passere. Noe bilnummer ble ikke notert. Det forferdet meg like mye. En uniformert vakt ble kjørt ned, og det fikk passere.

Bilisten ble stående i porten. Trafikken var så tett at han ikke slapp ut med det samme. Jeg gikk tett opptil og kikket inn. Jeg måtte bare se hva slags menneske det var som tillot seg slikt. Han snudde seg vekk og ville ikke møte øynenen mine. Respekten for andre manglet fullstendig. Eller var det fordi vakta var farget. Det skal være usagt.

To dager senere gikk jeg igjen samme turen. Også da gjennom sykehusområdet. Vaktene var på plass, også han som ble kjørt ned. Høflig og ordentlig dirigerte de trafikken. Det var bare en forskjell. Nå hadde alle doble stålbatonger med lenke mellom delene. Jeg har ikke spurt, men det er i mitt hode tydelig hva de kan brukes til.

Og nestemann som kjører ned en vakt fortjener å få ruta smadret av en slik batong.

En stolt farmer

2010-05-23T22:29:00.000-07:00

En stolt farmer
Elice er en vel voksen kvinne, og har i fem år hatt en farm der hun dyrker grønnsaker. Ikke bare til eget forbruk, men nok til at hun også kan selge. Kål, beter, spinat, mais og andre godsaker kommer opp av jorda, nesten uten videre.
- Jeg skulle gjerne hatt litt gjødsel, litt kompost, sier hun da jeg treffer henne en tidlig lørdag morgen. Men det koster penger, og jeg har ikke de pengene, legger hun til.
- Du har jo alt avfallet etter forrige avling. Det kan du vel legge i en enkel kasse og strø litt sand og jord innimellom. Slikt blir det fin kompost og gjødsel av, innvender jeg.
- Det har du sikkert rett i Sir. Og her borte ligger det mye klipt gress. Kanskje kan jeg få litt av det også. Jeg skal jammen spørre.
Jeg følte meg litt stolt, litt diletantisk og litt hjelpende i morratåka i Crossroad. Aldri før har jeg drevet landbruksveiledning. Hendene mine er mer nyskrubbede kontorlanker enn bosted for grønne fingre. Men litt allmennkunnskap har jeg fått med meg, sånn i teorien, og når det kan være en sosial port til et annet menneske, er det bare hyggelig.

Elice bor i et enkelt hus i en av Cape Towns eldste townships. Jeg tipper hun er på min egen alder, sånn midt i femtiårene. Slit, fattigdom og et hardt liv har preget henne. Noe titalls ganger om dagen kan hun, om hun brøy seg, løfte blikket å se fly som kommer og går til metorpolen. Kanskje hadde hun sett nysgjerrigheten lyse i øynene til passasjerene som sitter i flyene; nysgjerrigheten og lykken over at de selv er så rike at de slipper å bo slik. At kassebordskurene og de enkle murhusene ikke er deres egen adresse, men at de kan dra overseas til et rikt land i Europa, USA eller andre velstående deler av verden.

- Jeg lærte å ta vare på jorda av faren min. Han var bonde i Kwazulu Natal. Det er der jeg kommer fra. Han lærte meg at det er viktig å dyrke jorda, og hvordan det skulle gjøres. Se her, blir det ikke fint. Men jeg skulle gjerne hatt litt gjødsel, litt kompost, sier hun til igjen.
Elice er en av svært mange kvinner på det afrikanske kontinent som står opp i otta og går til sin jordteig for å ta vare på den før hun går hjem og fortsetter med husarbeid og tar vare på familien. Forskjellen på henne og mange av de andre, er at hun gjør det midt i storbyen. Hun fant sitt stykke jord inne på Mfsane, det som populært går under navnet Boysschool. Det er mange år siden det var en oppdragelsesanstalt for ville, hvite gutter. Bygningene og infrastrukturen står i gjen og brukes av et par humanitære organiassjoner. Fortsatt sitter ekkoet av lyse stemmer og viltre gutte fast i området. Mye forteller også om en disiplin preget av engelsk marine. Sovebrakkene kar kahytter med køyer, navnene minner om fordums sjømannskap. Det hele er rammet inn, som alt annet i dette landet, at et to meter høyt gjerde med en port, voktet av en svart mann som har en bitteliten bu som sin arbeidsplass.

- Jeg bor tvers over gata. I et hus bak skurene. Heldigvis fikk jeg lov å dyrke grønnsakene mine her. Ellers hadde jo ingen brukt området.
- Du er ikke redd for at noen kommer å stjeler det du dyrker? Det er jo så mange som bare tar uten å spørre?
- Å nei. De lar dette i fred. Skulle de tatt grønnsakene, måtte de jo ha vært farmere. Ingen kan gjøre slikt arbeid om natten.
For hver ny grønnsaksort, har hun satt opp frøposen for å merke bedet. Det er orden på Elices farm. Det virker som lite overlates til tilfeldighetene.
¬ Når venter du at du kan høste det du sår?
- Nei, Sir. Det aner jeg ikke. Det må komme litt regn. Det kan komme litt varme. Så må plantene gro. Jeg venter til de har grodd ferdig. Ingen ting haster, bare det blir gode grønnsaker.

Lydige hunder

2010-04-26T04:54:00.000-07:00

Jeg har aldri blitt helt fortrolig med hunder. Noen av oss mennesker blir aldri godvenn med disse dyrene, selv om de er nøvendig. For meg representerer de usikkerhet og redsel. For mange ondsskap og lydighet. Noen har hunder for selskapets skyld, andre for å vokte eiendom og rikdom. I Sør-Afrika holder de fleste hunder for sikkerhets skyld.

I begynnelsen av april i år skjøt det sørafrikanske politiet med gummikuler mot fargede og svarte elever fra en skole i Malmsbury. Deres forbrytelse var at de var lei av tomme løfter, overfylte klasserom og håpløse læringsforhold. De gikk til aksjopn. Fysisk til aksjon. Kastet stein og demonstrerte på den enkleste og råeste måte. De ønsket en skole med ro, orden og kunnskap. Etter deres mening var det umulig når byens barneskole også måtte romme ungdomsskole og videregående. Årsaken var mangel på skoleutbygging i byen som ligger byen som ligger, ja et steinkast eller så fra storbyen Cape Town.

Situasjonen kom ut av kontroll, og politi med hjelmer, skjold, køller og våpen mågtte stanse opprøret. De gjorde det med gummikuler og køller. Med seg på lasset hadde de en journalist og fotograf fra storavisa Cape Times. De rapporterte om opptøyer og knuste klasserom. Om pøbel som herjet, men også om årsaken. Mest levende var likevel beskrivelsen av hvordan de nesten ble truffet av teglstein og hvilken fare de var i. De var jo uskyldige på jobb.

Det er en type hunder jeg likevel aksepterer. Vaktbikkjene. De som vokter demokrati og rettigheter, og som gjør mot urettferdighet og overgrep. Noen av dem er journalister. Andre er meningsbærere som står fram og sier fra i ulike media. Denne gruppa står alltid i oposisjon i forhold til makthaverne. Deres hørbare tilstedeværelse gir oss en garanti for at vårt demokrati ikke bygges inn bak høye murer eller stenges inne og bevoktes av bevæpnede vakter.

Journalistene som rapporterte om rettferige skudd fra politiet var på myndighetenes side i konflikten. De sto bak politiet og så situasjonen fra politiets ståsted. Politiet fulgte bare ordre; i en liten sivil ulydighetsaksjon tok de fram våpen og rettet dem mot barn. De liketil fyrte av våpenen, og journalistene fortalte om nødvendigheten av det. Slike er ikke vaktbikkjer.

Da jeg leste historien ble jeg opprørt. Hvor var vaktbikkjene. Hvor var journalistene som sto på ungenes side. Som våget å si fra at denne sivile ulydigheten var et uttrykk for rettferig harme. Jeg kjenner ikke byen Malmsbury. Men jeg er sikker på at byens bedrestilte barn har et privat skoletilbud som er langt bedre enn det offentlige. Et tilbud der trangboddhet er et fremmedord og der cricket- og nettballbaner er av ypperste kvalitet. De grønneste gresset er for folk på den grønneste gren. De er barn av dem som beslutter at det skal satses på ny offentlig park, flere kommunale politifolk og enda flere helsekampanjer rettet mot svart og farget ungdom. Det er de som i fem år har besluttet å utsette skolebygging i den lille farmerbyen.

Ikke alle journalister oppfatter at de er vaktbikkjer. Ikke alle journalister er oppdratt til å forstå det. Noen tror at kritisk journalistikk er sur journalistikk. De har ikke oppdaget den subtile forskjell; at gleden over å kunne gjø mot makthaverne også er en form for sivil ulydighet, mens sur journalistikk ikke har annen hensikt enn å være sur og angripende.

Når journalister blir lydige, er det fare på ferde. Da kan de like gjerne søke seg over i reklamebransjen ¬ de står likevel på det etablertes side og forsvarer alt fra gummikuler mot skoleunga til å juble over dårlig vin til høy pris. Slike journalister trengs ikke. Et levende demokrati trenger skrivende vaktbikkjer som våger å gjø. Vaktbikkjer som våger å utfordre og angripe overgrep, men som samtidig kan logre og komme godhet i møte når det er på sin plass.

Nyheten som ikke nådde opp

2010-04-24T00:14:00.000-07:00

På en åpen askesvart glenne mellom masse elendige hus står en svart kvinne. Hun har kjole, skaut og ety bestemt blikk. I handa holder hun en hammer. Hun er klar til å begynne gjenreisningen av et hjem for seg og sin framile etter at de ble rammet av en voldsom brann.

Da den europeiske befolkningen såvidt begynte å få hodet over aska, flyene kom seg på vingene og folk hjem fra forsinket ferie, brant et sted mellom 20 og 30 hjem ned i Waterwerks, en av de fattigste bydelene i Gravouw. En liten gutt mistet livet, en masse mennesker mistet hjemmene sine. De som var nær brannen sa det hadde vært et inferno. Ingen overraskelse det akkurat. Natt til 23. april brøt det løs, og dagen etter lå et helt kvartal i ruiner.

Dette rammet bydelen som står meg nærmest; det er her fotballgutta mine bor. Det er kanskje noen av dem som er rammet. I alle fall er noen de kjenner veldig godt rammet. Waterwerks består jo av noen hundre hus. Nå er begrepet kvartal, hjem og hus i denne sammenhengen tilpasset en afrikansk virkelighet. Husene er til de grader hjemmesnekra, bygd opp av rester fra store eplekasser, med tilfeldige greiner som reisverk, tynn svart plast som isolasjon og papp som innvendig panel. Taket er tettet med plast og bølgeblikk, Hvert av dem er rundt 20 kvadrat store, har et par soverom og rommer en familie på fem, seks mennesker. De kalles shacks, og de er det det kalles, midlertidige skur, men hjem på permanent basis.

Husene har selvsagt ikke vann, men det finnes vannposter et stykke unna. Det er trangt innimellom så noen voldsom innsats av det lokale brannvesen ble det ikke. Kommunen var raskt på pletten dagen etter med maskiner som ryddet grunnen. De stakkars menneskene som bor der, må få anledning til å bygge det opp igjen. Kommunen stilte med litt mat slik at folk fikk i seg litt næring ettar at de satt igjen i aska. Et par av de store juice- og fruktfirmaene kom med noe hjelp slik at husbyggingen kunne starte raskt. Noe kommunal godkjenning, eller tilstedeværelse av plantegning er der en tanke hinsides det meste.

Å være journalist i margen og oppleve noe slikt på nært hold, får en refleks fram i meg. Dette er en nyhet. En stor nyhet. Men så var det den avstanden fra leserne til nyheten da. Avstanden som for hver meter minker nyhetsverdien. Allerede når vi kommer til Grabouws bygrense er nyhetsverdien nesten tapt. Det gjelder jo svarte og fargede, fattige mennesker. Det handler ikke om andre viktige verdier enn tak over hode for mennesker uten jobb.

Heldigvis finnes det noen som bryr seg. Da jeg sendte ut et rop om hjelp via sms, kom det raskt svar. Så raskt at vi allerede i morgentimene kunne handle inn en diger bunke ulltepper. Klær fikk vi både fra en kirke der barn under skolepliktig alder var med å bære eksker og kasser med brukte barneklær. Godt når barn hjelper barn. Vi fikk voksenklær fra en brukthandel som egentlig er til for nødhjelp. Dermed var det aller viktigste dekket det første døgnet. I bydelen finnes det folk som tar ansvar og fordeler godene slik at de som trenger mest, får først. Den fordelinga har ingen hvit mann noe med.

Det er allerede vinter i Sør-Afrika. Den kom brått og som vestavær. Vinbladene spiller i mange farger. På eplefarmene er det bare høsting av den seneste vinterfrukten som gjenstår. De fleste som har hatt travle dager og grei inntekt, har hatt sin sesong. Nå var det en lang kald vinter i en dårlig borlig som ventet. For noen blir det i steden en kamp for å raske sammen til et nytt hjem. Jeg er glad mange strekker ut en hand slik at vi kan få handla inn noen ruller plast og en bunke bølgeblikkplater. Det handler ikke om rikdom. Det handler ikke om annet enn verdighet, tak over hodet og en håndsrekning til mennesker som aldri er synlig i nyhetsbildet, en hendelse som aldri blir omtalt eller blir lagt merke til.

Bønn on egg

2010-04-02T08:52:00.000-07:00

Jeg har egentlig ikke grublet så mye over hva som kom først, påsken eller påskeegget. Jeg tar for gitt at påsken kom først. Men at påskeegg er en internasjonal greie knyttet til påsken, er åpenbar. I Østerrike har jeg på bar spist hardkokte, fargede egg til en skummende halvliter. I Strømstad har jeg sett glorete påskeegg utstilt i god tid før norsk innrykk skjærtorsdag og her i Sør-Afrika har jeg jaktet på marsipan til påskeegget.

Stor var overraskelsen min langfredag da vi var på tur opp den vanlige veien opp mot Grabouw. På veien må vi kjøre gjennom Sir Lowery's Pass Village, en landsby med ymse bebyggelse. De fleste av vår støpning vil kalle husene rønner, og strøket sjabert. Men her bor en masse mennesker, og skolen ser ok ut, det samme gjør det kommunale administrasjonsbygget. Nylig tok de seg til og med på tak og rydda elva for søppel. Gud må vite hvor mange lastebillass som ble fjernet derfra. Men det er en annen historie.

Det var da vi kom til denne landsbyen vi fikk øye på ungene allerede før vi kryssa jernbanelinja og kjørte inn i landsbyen. Visst så vi at det sto uvanlig mange unger langs veien, men langfredag er jo brått en fridag også i denne sørlige delen av verden. Ikke før vi så en gjeng unger med en diger hjemmalt plakat med bønn om påskeegg, skjønte vi at alle ungene vi så var ute i samme ærend: De jaktet på godis.

Vi smilte da vi så dem, og undret på hva som skjedde da de plutselig kastet plakaten og sprang som om de hadde en viss mann i helene. Jeg dempet farten og lot nysgjerrigheten vinne. Noen meter framme stanset en bil og ut kom en ung kvinne i svart t-skjorte. Ungene samlet seg om henne og alle strakte armene fram. Vi passerte i sakte fart, snudde og kjørte tilbake. For jammen sto det politi på den svarte t-skjorta som rommet en ung dame med påskeegg ærend.

"Bunny please! And May God Bless You" sto det på en annen plakat som en småing holdt fram mot oss. Her hadde påsketigging av godteri en organisert tilværelse. Dette er slik som Disney-samfunnet har påført nordmenn i form av Halloween. Da går også norske unger fra dør til dør for å tigge godt. Ikke fordi det er en sjelden gave som denne dagen kunne tilfalle dem, men fordi noen har ordna verden slik.

Tre og en halv måned er gått siden jeg som julenisse sto opp i en tilhenger og delte ut godteri fra en rik hvit verden til en fattig svart og farget. Enda en gang skulle jeg oppleve dette synet. Mørke, vakre, fattige unger som kastet seg rundt og løp da hvite stanset opp i deres verden.

Denne gangen hadde vi ikke godteri i bilen. Vi var rett og slett ikke forberedt på denne skikken. Dermed ble det vi som stjal en ny afrikaopplevelse og noen bilder fra dette samfunnet. Men jeg lover, neste påske jeg passerer Sir Lowery's Pass Village en langfredag, skal jeg har en diger pose med meg. Da skal politiet slippe å være de eneste som har med godteri til ungene jeg hver dag passerer på kjøreturen min.

Alltid hvit

2010-03-12T22:15:00.001-08:00

På vei ned til Sør-Afrika fikk jeg en klar beskjed fra en kusine som hadde bodd her i flere år: "Glem aldri at du er rik og hvit".
Jeg tok det som et råd, ikke som en beskjed. For jeg er ikke rik på gods og gull, og hvit, ja, men inkluderende, tenkte jeg.
"Det er ikke viktig hvordan du ser deg selv. Det viktige er hvordan du blir sett på dit du kommer", konkluderte min kusine.

Nylig vasket jeg bilen, og gjorde det i Grabouw. Å vaske bilen på disse kanter av verden er håndarbeid utført av tre fire på en gang og omfatter både ut- og innvendig shining. Det skjer alltid ute og det kan skje der det finnes en vannkran og et stikkontakt.

Da jeg kom til bilvaskeplassen sto en taxi foran meg i køen. Taxi er hvit minibuss med gult magebelte og en sjåfør med stor grad av smidighet og trafikkmot. Steve som han heter, bevega seg bak mot meg og jeg lurte på om han hadde tenkt å vaske bilen sin. Etter en avklaring om hvilket språk vi skulle bruke, fortalte at det nettopp var hensikten. Men han lot meg gjerne gå foran seg i køen, og jeg takket. I løpet av noen minutter var vi blitt venner, og han foreslo at jeg skulle betale firedobbel pris for bilvasken. Spøk naturligvis. Eller var det en spøk?

I løpet av noen måneder har jeg skjønt at det kusine Birte hadde sagt ikke var et råd, men en beskjed. Jeg skjønte også at det når du knytter nye bekjentskaper, drar du dette med deg. Spesielt når den andre er svart eller farget.

Etter en kort halvtimes venting kom Steve bort til meg igjen. Han fortalte at støtdemperne på bilen hans var ødelagt og jeg skjønte at politiet og myndighetene mislikte standarden på hans bidrag til offentlig kommunikasjon, men at det heller ikke i hans verden er flust med penger. Så jeg ble verken sjokkert eller overrasket da han etter noen får minutters bekjentskap spurte om ikke jeg kunne spytte i med nye støtdempere til bilen han. Svaret mitt var naturligvis negativt og i stedet for at han skulle komme med sitt "why", stilte jeg spørsmålet. Svaret var som alltid: "Du er rik".

I forhold til han er jeg kanskje det. Men jeg oppfatter at hans spørsmål verken handler om hans dårlige bil, eller min sosiale status, men om mange tiårs væremåte hos ulike grupper mennesker i dette fantastiske landet. Svarte og fargede har vært mottakere, sjelden uten at det har vært stilt krav. Hvite er brutto givere, og stiller aldri krav. Kanskje skyldes fraværet av krav at det som gis bare er knapper og glansbilder. I en slik setting er det lett å innlede vennskap. Fortsettelsen er enda enklere: Den hvite gir av sin overflod, de svarte tar i mot i en slags rar ydmykhet men som den naturligste ting i verden.

Kanskje er det derfor enhver liten skjerv som vi til hverdags gir til parkeringsvakter, plenklippere, postbud og gutta på bensinstasjon alltid blir tatt i mot med to hender. De tror vi forventer ydmykhet, samtidig som de ser at vi egentlig er i kjipeste lagt.

Ventetid

2010-02-28T22:30:00.001-08:00

En flott kvinne i Grabouw har sagt ja til å bli fostermamma for et par av ungene på Village of Hope. Men for å få det til, er det her som andre steder nødvendig med mange stempler på enda flere papirer. Byråkratiets kvern maler langsomt, og kontoret der det gjøres ligger i nabobyen Caledon. Men mumsen er tålmodig bare hjelpen er der.

Første gang jeg kjøre mødre til South African Sosial Security Agency (SASSA) ble jeg fascinert av flere ting. For det første den fantastiske logoen. Fem fargerike håndavtrykk i en sirkel gir klar beskjed om at her er ikke hudfarge eller andre slike forhold viktig. Sirkelen vitner om inkludering og hendene i seg selv leser jeg som utstrakte hender. I en eneste logo har de fått med seg alt. Og dette i en offentlig institusjon. Senere har jeg lagt merke til at SASSA er en kvinneinstitusjon. Det er kvinner som søker hjelp, og det er kvinner som hjelper. Nå har ikke jeg vært der på krigspensjonsdagen, så min kunnskap er hva jeg har sett på de dager jeg har vært der.

Kanskje bedrar skinnet. Kanskje ikke. Et besøk på SASSA krever alltid noen timers ventetid. For meg som bare er sjåfør har det gitt mulighet til å rusle i den lille byen, besøke bokhandelen med alle bøkene jeg ellers ikke finner, og rom for å lese og drikke kaffe. Det gode liv med andre ord. For mødrene som trenger hjelp av en offentlig fargerik hand, handler det om venting. Riktignok står storskjermen på med en eller annen kanal med såpeopera i hele arbeidstida, men venting er venting, og hver gang det blir en ledig stol først i køen, humper alle kvinnene seg et hakk til høyre. Her sitter man i rekkefølge.

Sist jeg var det kom vi tidlig. Jeg hadde startet hjemmefra slik at vi kunne være der før ni. Det er før samlebussen fra distriktet kommer og fyller opp venteværelset. Jeg trodde jeg var en dreven rev og hadde skaffet meg kulturforståelse som sjåfør og hjelper på SASSA-området. Da jeg to timer, et bokhandler og et kafebesøk senere stakk hue inn, hadde mine mums humpet kun to seter mot høyre. Jeg var rystet. Her gikk det enda saktere, og jeg som med min europeiske tankegang hadde gjort en annen og privat avtale senere samme dag. Ytterligere en time senere satt hun på samme plass, og jeg ble mildt sagt oppgitt

Da en sosialarbeider ved en tilfeldighet kom forbi, spurte jeg med min aller høfligste stemme hvorfor alt tok så lang tid. Hun svarte at seks av staben på åtte denne dagen hjalp en SASSA i nabobyen, og at slik kunne de dessverre ikke varsle. Da ville alt klappe sammen der fordi en masse klienter ville dukke opp i håp om å få hjelp. I mellomtiden var mine mums' rykket enda et hakk fram i køen. Jeg klarte ikke å dy meg, og sa at jeg privat i min egen tid kjørte to kvinner fra Grabouw for å få hjelp, og at de nå hadde sittet og ventet i fire timer uten å få noen beskjed.

Sosialarbeideren trakk bare på skuldrene, men av en eller annen grunn, kom det plutselig bevegelse i køen, og ti minutter senere sto en masse klienter med hjelpende skjema og en bankanvisning i nevene. Mine to kunne jeg kjøre tilbake, og to unger får nå en flott fostermamma.

Behovet for hjelp er enormt. Sosialarbeideren jobber i en evig motbakke, og klientstrøm som aldri stanser, som sjelden har alle papirer med seg og som trenger mer enn bare et stempel på fire papirer. SASSA-damene trenger også lunsjpause selv om det står en hvit europeer på terskelen deres og venter. Og timeavtale, det vil de ikke ha noe av.

Godt at det mange har mest av er tid. Ventetid. Godt at to unger får en tålmodig fostermor.

I skyggen av en helt

2010-02-11T11:10:00.000-08:00

I dag fikk jeg noen sekunder i skyggen av en ekte helt. Jeg var en liten stund på ettermiddagen utenfor fengslet der Nelson "Madiba" Mandela ble løslatt fra 11. februar 1990. Fengslet som nå bærer navnet Drakenstein var stedet der det satt flest politiske fanger for 20 år siden. Faktisk bare politiske fanger en stund. Porten er lett å kjøre forbi. Innenfor er det 45 hektar. Mye av det er et mønsterbruk, og 230 sivile ikke-fanger bor der. Veien er alt annet enn en hovedvei, og huset det Mandela satt fanget den siste perioden er bare tidvis åpen for publikum der det ligger svært avsides på fengselsområdet.

På fengslets fotballbane rett ved porten hadde det på ettermiddagen vært stor markering. Da vi kom var det bare opprydding som gjensto, og transport av gjester og publikum. Opprydningen ble gjort av fengslet fanger under ledelse av to fangevoktere. Uniformene deres kjente jeg igjen fra filmen Bafana Bafana. Fangene der i mot var svært preget av spisse redskaper og et hardt liv.

"Jo, det har vært mye storfolk her i dag. Dagen er jo historisk, og selv her i fengslet startet vi i formiddag grille til mange hundre gjester. Selv fikk jeg ikke med meg så mye. Jeg har jo en jobb å gjøre", smilte den ene av dem.

Han var mest opptatt av hvor jeg kom fra om det var kulde der. Jeg kunne bekrefte kulda, men måtte avvise spørsmålet om pingviner. "De lever bare her og i Antarktis", svarte jeg.

Avisene er fulle av presidentstoff om dagen. Både om helten Mandela og antihelten Suma som har bedt om unnskyldning for sin umoralske adferd. Men mye handler om mr Mandela og dagen for 20 år siden. Storavisen Die Burger har en flott førsteside med en tegning av Madiba sammen med en kopi av løslatelsesdokumentet hans. "27 års vei til frihet", heter det i en overskrift, på en artikkel som velger å se fengslingen av Nelson Mandela som en lang frihetskamp. "Den lange veien" er også et begrep og en boktittel som brukes ofte når helten skal beskrives.

"Hello Sir!"

Den svarte politimannen kom bort til meg der jeg sto på veikanten i inngangspartiet. Han hilste meg i handa på den spesielle ANC-måten. Håndtrykk opp, ned og opp. Jeg hadde øvd i forkant og kunne hilse på den måten. Et smil, et spørsmål og noen tårer i øynene. Jeg var jo egentlig en av svært få hvite menn som synes å bry meg om å være på stedet. Den svarte politimannen var lutter glede.

"En viktig dag, Sir, synes du ikke? For oss alle. For nasjonen og for folk. Han ga oss vår frihet. Takk for at du er her og støtter oss!"

Klart jeg støtter dem. Som et nysgjerrig og engasjert menneske måtte jeg bare til fengselsporten denne dagen når jeg nå hadde muligheten til det. Se stedet som for 20 år siden var verdens aller viktigste sted. La meg fotografere i skyggen av Mandelastatuen som står der. Men først og fremst være der, og oppleve at ANC ga meg en t-skjorte og politimannen et håndtrykk. Og jeg sa:

"Det er jeg som skal takke".

Tomme lekeplasser

2010-02-09T22:38:00.000-08:00

Få land har en så flott infrastruktur som Sør-Afrika. Flotte veier som blir enda bedre til VM, et jernbanenett som dessverre ikke brukes, orden på el-forsyning, vann og avløp. Jeg snakker nå selvsagt om den delen av landet som har den blanke sida opp. I bydelene der reguleringsplaner forteller at det skulle være skog eller gress, men der det bor tusener av mennesker, er det ikke like stas. I beste fall har Escom, kraftselskapet, satt opp en del stolper som det går et virvar av enkeltledninger ut fra. Fellesdoene er av betong eller plast, og er plassert her og der og svært ofte tette. Vann hentes fra en gammeldags vannpost.

Men det var ikke det jeg skulle snakke om. Det var lekeplasser. For innimellom alle hus i de flotte velregulerte delene av landet finnes det små perler av noen parker. Der står ofte en sklie, et huske, eller desse som det heter hjemme i Tromsø, og gjerne et klatrestativ. Rett i nærheten er det som regel et flott stort tre som gir nødvendig skygge for den krakken som er satt opp til beste for ungenes voksne følge. Det eneste som mangler er unger.

Jeg kan skjønne at de ikke er der på hverdager midt på dagen. I Sør-Afrika som i den vestlige verden ellers er det et kraftig press på hverdagsøkonomien, og alle som har mulighet må jobbe. Ledigheten blant hvite er faktisk ikke mer enn fire prosent om statistikken ikke lyver. Og det gjør den sikkert.

Men også på ettermiddagene er lekeplassene tomme. Gresset vannes av kommunalt ansatte så lenge det er en sjanse for at gresset ikke blir gult og tørt. Da klippes det også. Alt er innbydende.

Vi har undret på hvorfor disse lekeplassene ikke brukes, og kommet til at det også her er frykt ute og går. Historier om unger som kidnappes verserer, historier om hevngjerrige gjenger som kommer og truer vanlige mennesker også. Frykten hersker. Få hvite går ut i det offentlige rom. Og aller minst blir ungene tatt med.

I de fattige bydelene finnes det små løkker. Noen steder har myndighetene satt opp ett og annet lekeapparat. Områdene er ellers preget av søppel og forfall. Men merkelig nok, her leker ungene. Disse områdene blir brukt. Så bor heller ikke disse ungene i små reservat der bakhager med høye gjerder er virkeligheten. De har knapt et hus å bo i, og bor de i et hus, er det i alle fall ikke egnet for innelek, knapt for innestemme.

Sør-Afrika har fortsatt et håp om å bli den første arrangør av sommer OL. De har allerede søkt en gang, og fikk avslag. Nå skal VM arrangeres, og landets myndigheter håper å vise fram en verdig kandidat til å arrangere OL selv om det aldri blir mulig å arrangere slike leker med samme presisjon som Kina gjorde sist år.

Et land som vil arrangere noe så stort som OL er villig til å bruke enorme midler i forkant. Både på å fornye infrastruktur, bygge nytt og vise fram landet sitt fra den aller beste sida. Det er samtidig også viktig å dyrke fram idrettsutøvere i toppklassen.

Sør-Afrika med sine 50 millioner mennesker har få gode internasjonale idrettsutøvere om vi ser bort fra cricket og rugby. Noen finnes det selvsagt, men ikke i det monn en skulle tro. Kanskje er frykt noe av grunnen. Frykt og fattigdom. Kanskje er det så enkelt at unger som har råd til å bli flinke i sport og idrett vokser opp uten mulighet for lek som er fri nok på plasser som er store nok til å springe omkring, som har trær som de kan klatre i og falle ned fra, mens de som har en slik hverdagsmulighet aldri fikk råd til et par joggesko.
I ettermiddag er det igjen fotballtrening for guttene mine i Waterwerks. Det er en fotballtrening med bare tær.

En VM-drøm

2010-02-04T22:18:00.000-08:00

Dagene fram mot VM i fotball går fort. Daglig er det små og store nyheter fra og om VM-arrangementet. Det aller meste gjelder Bafana Bafana, Sør-Afrikas lag som skal delta. Meningene om laget er delt. Blant svart ungdom er de heltene som ikke har en snøballs sjanse i helvete. Blant den hvite befolkningen er de bare laget uten sjanse.

Denne helga skal Sør-Afrikas cricketlag ut i testmatch mot India. Det betyr egentlig at de skal spille en ordinær landskamp over en dag. Om jeg har forstått cricket rett, blir en slik kamp fulgt opp av et par tre ordinære kamper der minst en går over flere dager. For en utlending som meg er det lett å si: Hvem bryr seg. Svaret er like enkelt: Hele det sportsinteresserte Sør-Afrika. Kort og godt. Interessen for fotball er ikke akkurat like overveldende.

Jeg har klart å skaffe billetter til tre VM-kamper der det bare er den første kampen jeg vet hvilke lag som skal spille. De to andre er i sluttspillet, så der bestemmes lagene av resultatene. Nord-Korea mot Portugal på nye Greenpoint stadion kan likevel bli både en interessant og spesiell opplevelse. Hva Nord-Korea står for aner jeg ikke. Mitt første minne om Portugal er knyttet til vM i 1966 der den svarte spilleren Eusebio var den stigende stjerne og det ble snakket om en ny Pelé. Han ble kaldt "The Black Pearl", var født i Mozambique in 1942 og er stadig en av de viktige i fotballens Hall of Fame.

Kanskje dukker det om en ny perle i denne kampen. Jeg gleder meg i alle fall. Artig blir det også å dele opplevelsen med store unger, og kanskje flere.

På Village of Hope er det en liten stor gutt. Ruben er ni år, full av liv og energi. Han klarer nesten ikke sitte stille, og er med andre ord oppskriften på den perfekte niåring. Ruben er en av dem som er med og spiller fotball for sin bydel. Elgin Timbers som bydelen heter, er en fattig og et lite attraktivt område. Ikke en gang norske eiendomsmeklere ville gitt området et potensiale. De har imidlertid en diger, uslått rugbybane i sin umiddelbare nærhet. Men det er fotball som gjelder. Laget er slett ikke noe godt lag, men de vil veldig. Og fotball er tingen.

Jeg hadde en tanke om å undersøke muligheten for etterbestille en ekstra billett til min lille store venn Ruben for kampen mellom Nord-Korea og Portugal. For meg hadde det blitt et minne for livet å kunne ta han med, for Ruben ville det også være en opplevelse, og kanskje en ekstra oppmuntring og påminnelse om at det for han og de andre de egentlig arrangerer VM.

Nå må jeg vente en stund med å bestemme meg. Ruben og søsteren står i ferd med å flytte ut av Villagen og inn til en fosterfamilie. Nå har jeg vært her i Sør-Afrika så lenge at jeg vet det vil være skrekkelig galt å ta en gutt i en slik familie med på noe slikt, uten at de andre fikk samme mulighet. Nå aner jeg ikke hva slags familie min venn og søsteren får. Jeg vet bare at jeg vil savne han og smilet hans når han drar. Samtidig vil jeg følge nøye med. Kanskje kan vi likevel få til å få en felles VM-opplevelse, Ruben, de store unga mine og jeg.

Det hadde vært noe det.

Nasjonale utfordringer

2010-02-02T22:43:00.000-08:00

Da det ble kjent at president Zuma hadde fått sitt 20. barn, vakte det oppstandelse her i Sør-Afrika. Ikke fordi han er så produktiv, men fordi barnet er født utenfor ekteskap, og at fødselen skjedde bare noen få uker etter at han gifta seg med sin femte kone. Polygamist og å kvinnebedårer er en merkelapp den sørafrikanske presidenten må bære. Men han forsvares av mange av sine partifeller i ANC. I alle fall av den mannlige delen. Spinnesiden i partiet er mye mer kritiske. De mener både han bør i terapi for sin seksuelle appetitt og se at dette har politiske konsekvenser i landet der det er en kampanje mot "å sove i mange senger".

Samtidig er det akkurat i disse dager 20 år siden daværende president Fredrick de Klerk erklærte den gamle apartheidtid for over, at ANC og andre "opprørsparti" ikke lenger var forbudt, og ikke minst at det levende kampsymbolet Nelson Mandela skulle løslates.

Forut for de Klerks tale 2. februar 1990 hadde det pågått harde forhandlinger mellom de svarte politiske opprørerne og regjeringens folk. Det internasjonale presset på Sør-Afrika var enormt; Øst-Europa hadde åpnet sine grenser, Berlin-muren hadde falt og Sovjetunionen var i oppløsning. Ja, selv i Kina var det en synlig opprørsbevegelse. Sør-Afrika måtte i denne settinga bare løsne litt av jerngrepet som landet var holdt i siden 1948, og bli en del av den nye, grenseløse globaliserte verden.

"Vi må huske at heller ikke Sør-Afrika hadde stått stille fra 1948 og fram til 1990. Det skjedde en positiv utvikling, en endring, også i det politiske systemet her i landet", skriver de Klerk.

I disse dager minnes Sør-Afrika februardagene i 1990. Storavisa Cape Times har kommet med eget bilag der både de Klerk og daværende ANC-leder Mbeki skriver sine minner om forløpet for prosessen. De er forbausende enige i sine beskrivelser av hva som skjedde. Det heter at det er seierherrene som skriver historien, og kanskje viser dette at det var minst to sider i denne konflikten som står tilbake som seierherrer; en vinn-vinn-situasjon.

President de Klerk blir fortsatt sett på som en svært modig mann, og den hvite mannen som våget bryte konvensjonene og lande helikoptrene som harvet over townshipene på evig jakt etter opprørere.

Mbeki som da ledet ANC overtok president-embetet da Mandela etter en periode forlot det. Nå er presidentstafetten i Zumas hender. Han fortsetter ANC-linja, og hans medarbeidere er svært lojale til det han gjør, og hvordan han handler. Utfordringene i Sør-Afrika står i kø. Det er en uendelighet av oppgaver som må løses. Folk trenger bolig. Folk trenger stabile jobber. Barn trenger å et samfunn som tar var på dem. Menn trenger sosiale sikkerhetsnett, kvinner trenger edru menn og hele samfunnet trenger en sakte demokratisk skolering.

Få land er vakrere, få land har flere ressurser, få land har vennligere mennesker, og få land kan vise fram større kontraster i land og folk. Men få land bergtar dem som er her mer enn dette landet langt i sør. Med sitt konglomerat av mennesker, kulturer, språk og landskap byr Sør-Afrika sine gjester på raushet og mangfold. Måtte det bli til glede for enda større deler av befolkningen enten de er født i eller utenfor presidentens ekteskap. Uansett må landets leder kjenne sitt moralske ansvar. Enten det er for sin livsførsel eller sitt folk.

Teletjuver

2010-01-25T21:14:00.000-08:00

"De er små og hurtige, og de kommer om natta. Vi ser dem ikke, fordi de er så små og hurtige. Selvsagt bor de her i byen, men det er ingen som kjenner dem. De er bare ute om natta".

Vår lokale håndverker er like indignert over at en del av Grabouw lenge var uten telefon. Ja, faktisk halvannen måned. Årsaken var at noen hadde stjålet telefonlinja. De hadde klatret opp i stolpene, kappet ledningen i tre, fire hundre meters lengde, kveilet den opp og stukket av gårde med den. Tilbake hang vare en liten stubb og dinglet ned fra den blå himmelen.

På våre kanter kan alt selges. Og alt selges. Marked finnes over alt. Vi kjøper våre søppelposer i et gatekryss når vi står på rødt lys. Der får vi 20 gode, svarte, poser for 20 rand. Er vi heldige får vi to pakker for samme pris. Der selges det også hatter, mobilladere og kart om noen har kommet over en kartong av det slaget noe sted. Om de passerer en åpen bakkie med frukt på lasteplanet hender det fristelsen blir for stor. Da kan en kjapp arm og en bestemt hånd raskt ende opp med en fersken eller et stort deilig rødt eple.

Her om dagen ble jeg fallbydd røde dokoster utenfor posthuset her nede i Somerset West. Da trakk jeg på smilebåndet. Ikke akkurat stedet for å kjøpe sanitært ekstrautstyr, men noen hadde tydeligvis funnet en kartong røde dokoster. Slikt er en skatt om det blir solgt.

Rett etter at tjuvene stakk av med telefonlinja i Grabouw, startet Telecom jobben med å utbedre feilen. Ny ledning ble lagt ut og arbeidet startet. Kun tre mann var på jobben, og den skulle skjøtes i begge ender og festes i fire fem stolper, så det tok naturligvis tid. Da de Telecom-ansatte kom på jobb den tredje dag, var den nye ledningen søkk vekk. Like søkk vekk som summetonen hos de abonnentene som var avhengig av ledningen. Linja forble stille. Dagen etter startet sommerferien, og da er det ingen som forventer at noe skjer. Aller minst at en manglende telefonlinje erstattes. Først for en uke siden, etter sommerferien, varledninbg og summetone tilbake.

"Vi tror vi vet hvem de er. De er små og hurtige."

Vår håndverkervenn er oppvokst, gift og snart bestefar i Grabouw. Hans er like indignert som mange andre over tyveriet. Hvor han hadde fått det fra at tjuvene er små og hurtige, aner jeg ikke. Da jeg var liten gutt hadde jeg en forestilling om at tjuver hadde det tverrstripete genser, mørkt hår, maske og sekk på ryggen. De sjeldne gangene jeg var ute med mamma eller pappa etter mørkets frembrudd, kikket jeg alltid ekstra godt etter om jeg så noen slike. Aldri så jeg noen tyver. Hvor forestillingen om de små raske tjuvene kom fra, aner jeg ikke. Men forestillingen var svært levende, og jeg likte å høre på vår venn. Han er en fornuftig mann og en flink håndverker som har mer enn nok å gjøre. Etter som han ofte har oppdrag på byggeplasser vet han noe om byggevarer som forsvinner om natta.

"Det verste er at Telecom blir tilbudt å kjøpe tilbake ledningen. Men den andre gangen var det bestilt tyveri. Det vet alle. Du kan bare stikke innom skraphandelen. Der finner du masse flunka nye ledninger. Så lenge det finnes noen som vil kjøpe, vil de små tyvene løpe rundt", mente vår venn. Tjuven er her som over alt ellers avhengig av heleren. I manges øyne er den siste den verste. At lutfattige mennesker som får anledning rapper noe for å få et pusterom i en mistrøstig hverdag, er det ingen som sier så mye til. Men at rike forretningsmenn kjøper tjuvgods og bestiller tjuveri, mislikes sterkt. Slikt er ikke god kristen oppførsel.

Men salg av røde dokoster utenfor posthuset, er det visst ingen som synes er rart.

Svart-hvitt

2010-01-20T23:26:00.000-08:00

Somerset West kan se ut som en landsby, men sentrum er i virkeligheten bykjernen i et samfunn med 225.000 innbyggere, og med satellittbyen Strand og områdene rundt, kommer folketallet lett opp i 300.00. Trondheim ville vært stolt over en slik befolkning og krevd storbytillegg. Storgata, eller Main Road som den her heter, er en kilometer lang og strekker seg fra privatsjukehuset Vergelegen til der den krysser Lourendsroad. Etter mitt syn en hyggelig gate, og som nå i juletida har vært stripynta medlys på stolpene i midtrabatten.

En annen ting med Somerset West er at trafikken og parkeringa er svært godt tilrettelagt. I tillegg er den fylt med busker, blomster og trær, noe som gjør den vakker. Nå mer det riktignok slik at svarte og fargede mennesker utgjør hoveddelen av de gående trafikkantene og servicepersonale i og utenfor butikker. Men sånn er det i dette landet, og det er det ingen som reagerer på.

Men jeg reagerte for et par dager siden da jeg var i byen for å stusse håret. Jeg er noe så sjelden som hvit fotgjenger noe som blir bemerket av svarte og fargede som fra sine faste plasser langs noen av veiene venter på at dagens jobb skal dukke opp. En hvit mann i sekstiårene kom kjørende i sin snart 20 år gamle Mercedes og parkerte den innenfor oppmerkede striper midt i sentrum, i Main Road. En svart parkeringsvakt kom bort til han med billettmaskinen sin og ba om litt i underkant av den femmer. Parkeringsvaktene her at autoriserte vester, stemplet ID og beige hatt til vern mot den steikende sola. Vaktenes oppgave er å inndrive parkeringsavgift. Så lenge det er arbeidsløse mennesker, behøves ikke parkometre.

Den hvite mannen så på den autoriserte parkeringsvakta og utbrøt:
"Jeg betaler ingen avgift til en svart mann", snudde på hælen og gikk bestemt avsted.

Jeg ble stående som spikret til asfalten, selv om den både var mjuk og porøs. Jeg trodde ikke det jeg hadde hørt. Det er 20 år siden apartheid ble oppløst, og visst har jeg hørt mange hjertesukk over hvor mye bedre, og ikke minst billigere, alt var i gamle dager. Men aldri har jeg hørt reinspikka rasisme framført i friluft og på offentlig sted.

Det svarte parkeringsvakta tok opp sin røde blokk, skrev ut en avgift, eller bot som vi ville kalt det og klistra den på sideruta. Så gikk han. Jeg ble stående, føttene var ikke lengre så fastlåst, og jeg beveget meg sakte og i sirkel som et litt usynlig vitne. Da bilisten noen få minutter senere kom tilbake og så den røde lappen som sannsynligvis inneholdt et offentlig krav på et par hundre rand, ble han rasende. Han kikket seg rundt, tydelig på jakt etter synderen, men fant han ikke. Deretter tok han boten med seg i bilen og forsvant nedover Main Road.

I mitt fagblad, Journalisten, går det en slags debatt om man i norske nyhetssendinger og media skal kunne bruke hudfarge og kulturelt opphav som ytre kjennetegn. I det godes navn mener sterke og presumtivt kloke mennesker at det skal man unngå for ikke å skape rasisme. Jeg grøsser litt på ryggen over dette. Om vi ikke snakker åpent om hudfarge og menneskelige verdier, tilslører vi et faktum som i store deler av verden er hverdagsproblem nummer én. Selv kan jeg ikke fornekte mine blågrå øyne, eller min hvite hud. Skal jeg ikke legge merke til at andre har en annen farge. Skal jeg fornekte og ikke tillate mine barn og snakke om menneskers hudfarge fordi det er tabu?

Jeg tror vi åpent skal snakke om og legge merke til hudfarge, rase og kulturtilhørighet. Først ved å gjøre oss kjent med særegenheter, språk og kulturforskjeller som disse også har, kan vi sosialt bygge bro mellom oss og dem. Og i det første møte mellom mennesker vil alltid ytre kjennetegn som hudfarge bite seg fast i oss. Da kan vi også ta fram kunnskapen vi har og åpent spørre om det vi undres på, og få svar som kanskje overrasker oss hvite godtroende og naive nordmenn som i det bestes tjeneste gjør det gode en bjørnetjeneste.

PS: Bildet er et illustrasjonsbilde

Balldrømmer

2010-01-09T21:07:00.000-08:00

Det telles ned foran VM i fotball. Det er her ikke viktig hvem som vinner, men at alle lag har det så bra at det skapes blest om Sør-Afrika som vertskapsnasjon. Allerede nå har turismen hatt et oppsving, og mer blir det. Kanskje drypper det på noen av dem som bor fattigslig. Kanskje drypper det også på noen av alle de svarte og fargede ungene og ungdommene som elsker fotball. Både for spillets skyld og fordi fotball levendegjør en drøm om å komme ut av et skur, ut av en fattigdom og inn i en god framtid.

Hvert av deltakerlandene i VM blir forlagt på flotte hoteller nær en god fotballbane der de kan trene. Hotellene er ofte av en slik standard som de fleste av oss kun kan drømme om. Treningsfeltene er av en himmelsk kvalitet der det synes som om banemesteren har brukt brodersaks på hvert enkelt strå for å klippe gresset jevnest mulig

Nylig ble det kjent at Uruguay har besluttet å endre sitt oppholdssted. De var rett og slett ikke fornøyd nok med treningsbanen til 50 millioner som er anlagt for dem. "Dette er ingen bane, men en bakke", skal en av lagets ansvarlige ha uttalt.

De kan ikke ha sett hva en bakke er. Selvsagt er hver enkelt av spillernes tær viktige, og det bør ikke være for mye humper. Men det skulle ikke forundre meg om mange av nettopp det lagtes spillere kommer fra områder der jorder og bakker var treningsfelt, og der underlagets ujevnheter ga dem en uovertruffen teknikk til å føre ballen.

Men slikt er visst fort glemt.

De siste par ukene har Matt fra England vært på besøk hos våre fotballunger. Han er en strålende mann som tar seg tid til å oppsøke ungene noen av Sør-Afrikas mange fattigslige områder. Og ungene strømmet til. Han fikk dem til å smile, han bygde lagånd og han skapte positivitet.

Vår fineste bane, i Rooidakka, har flott gress, og ligger nær bebyggelsen. Den er ikke akkurat vannrett, men det er lite glasskår der. Ungene spiller fotball barbeint eller i slippers. Og de spiller av hjertens lyst. De vil opp og fram. Vi vil spille for Bafana Bafana, Sør-Afrikas landslag. Fotball er de svartes drøm. De svartes sport. I bydelen Waterwerks er banen vår en sandgrop mellom det nye kjøpesenteret og bebyggelsen av skur. Der gresser kuer, og for å komme dit, må vi ta oss fram gjennom litt kratt. Midt i sandgropa er det en gressflekk. Den elsker kyrne som holder til i området og som vi må jage vekk før treninga. Men også i sandgropa lever drømmene.

"Hvorfor brukes det ikke litt på å lage små baner i disse bydelene", spurte Matt.

Vi kunne svare at det var vårt ønske, og at vi forsøker å påvirke dem som har penger til å gjøre det. Men i Afrika tar ting tid. Kanskje lenger tid enn i andre deler av Verden. Jeg vet ikke.

Nå satses det på å gi ungene i Rooidakka, Waterwerk og fra alle de mange hundre fattige områdene i hele Sør-Afrika et fotballtilbud fram mot VM som starter i juni. Det blir en kjempeopptur for mange av dem. Spørsmålet blir hvor stort fallet blir når lysene slås av, pengene skal fordeles mellom FIFA og sponsorene, og vinteren på den sørlige halvkule i august sender iskald vind inn i dårlige skur der unger hutrer. Kanskje blir det bare drømmene tilbake. Om grønt gress som er forlokkende for dem, men for dårlig til rike fattiggutter fra Sør-Amerika som en gang i nær fortid fikk drømmen oppfylt.

Privatlivets fred

2010-01-05T22:08:00.000-08:00

På store plakater langs motorveien kjører myndighetene en kampanje rettet mot menn som slår, mot familievold og for respekt for kvinner og barn. Kampanjen forteller med all mulig tydelighet at her finnes et åpen og definert problem som rammer mange. Samtidig viser den at det er en vilje til å gjøre noe med dette problemet. Den kjøres ikke bare på plakater, men også I TV og radio. Overgrep, vold og misbruk er utbredt med uakseptabelt. Problemene er under angrep og skal bekjempes.

Sist mandag giftet president Jacob Zuma (67) seg for femte gang. Han har med det tre koner. En av dem han tidligere har giftet seg med begikk selvmord for en del år siden. En annen er han skilt fra. Til sammen har Sør-Afrikas president 18 barn. Før inngåelsen av det siste ekteskapet, gikk han ut med en klar melding om at dette femte ekteskapet tilhørte privatlivets fred, og ba media holde seg på god avstand. Media omtalte det derfor bare som en liten melding nede på avissidene og som en kort melding i radio og TV. I mediene med bilder var kone fem avbildet med respekt og bare med et lite bilde.

Å ha en håndfull koner er selvsagt en kulturbasert skikk som på oss er underlig, men som i dette landet er akseptert. Jeg har i løpet av mine måneder her ikke møtt på menn med flere koner. Men så er også de svarte og fargede jeg har truffet enten svært fattige eller svært vestlig innstilt. Utgangen av et slikt oppsett betyr en kone.

Sør-Afrika gjør en stor jobb for å bli akseptert som et vestlig land. VM i forball som begynner om drøyt 150 dager er en møte å ønske vestlighet på. Oppbyggingen av økonomi, demokrati og medbestemmelse andre faktorer i denne oppbyggingen. Selv om økonomien skranter som en fjern følge av finanskrisa for halvannet år siden, er det vakre landet lengst sør på det afrikanske kontinentet også å betrakte som et utviklet land, men med store fattigdomsproblemer.

Kampanjen langs veiene, på TV og i aviser er selvsagt rettet mot alle. Men fargen på dem som avbildes er svart og farget. I virkeligheten kan det også knyttes til fattigdom og alkohol. Det ligger også en lang tradisjon bak når en mann denger kona si. Jeg har møtt kvinner som sender sønner fra seg fordi de ikke ønsker at deres sønner skal bli som fedrene, men vokse opp med respekt for medmennesker generelt og kvinner spesielt. De lever med et savn etter ungene sine, men tar konsekvensen av kulturforskjeller som bæres videre.

Når president Jacob Zuma gifter seg for femte gang, høres det privatlivet til i en gammel kulturtradisjon. Der hadde det vært herr Zuma som hadde tatt seg enda en kone, ferdig med det. Men når presidenten gifter seg for femte gang, er det et offentlig anliggende. Spesielt fordi myndighetene gjennom sine store kampanjer har åpnet dørene til folks private liv og vil være medansvarlige samfunnsaktører også innenfor hjemmets fire vegger.

Jeg vet ikke hvilke signaler som går ut blant folk flest i dette landet når presidenten tar sin tredje kone i sitt femte ekteskap. I mitt hode og i mine øyne er det en overlevd skikk som sender ut signaler om at kvinner er en av mannens eiendommer, et eierforhold omverden ikke har noe med.

Sør-Afrika har mange problem som det er grunnleggende å endre for og bygge det velstandssamfunnet alle ønsker seg. I et land der gode rollemodeller er noe av det aller viktigste å skape for at endring kan komme i gang, er presidentens holdning og adferd noe av det viktigste.

Men vi vet jo at makt korrumperer. Helt inn i din femte kones soverom.|

Fjellet i brann

2010-01-01T23:48:00.000-08:00

I helga brant fjellet på østsiden av Elgindalen. Om ikke steinen brant, ble i alle fall skogen avsvidd i store deler av dalen. Et voldsomt syn.

Den første dagen i det nye året er en av de aller største utfartsdager i denne delen av verden. Da drar alle som ellers ikke har tid råd og anledning til stranda. I et land der de dårligst betalte jobber 14 timer om dagen seks dager i uka, er fridagen 1. januar svært velkommen. De aller fleste virksomheter og butikker holder stengt, og vi som henter fersk brød om morgenen, må leite etter åpen butikk. Svarte og fargede er i alle fall glade for denne dagen, og den 42 km lange strandlinja fra Gordons Bay til Muinzenberg er tettpakket av folk. I alle fall de delene av den der strømmene er akseptable og haifaren ikke overhengende.

Det var da vi skulle ut å se på folkelivet vi oppdaget at det var disig. I løpet av kort tid kjente vi lukta og så hvor det kom fra. Det var klart at skogbrann herjet oppe i vårt område; nær Grabouw.

Vi kjørte turen og gledet oss over folkelivet, selv om trafikken mildt sagt var kaotisk og køene bort i mot endeløse. Men i vest fortsatte røyken å velte seg over fjellkanten og røyklegge hele det veldige område Cape Flat, seks mil på diagonalen, og nesten fire mil bredt.

Da vi senere årets første dag hadde slått fast at heller ikke denne gangen hadde norske hoppere lyktes helt i hoppuka, og den passerte nyttårskonserten fra Wien aldri hadde vært noe tema, dro vi opp til Grabouw for å si godt nytt år til venner og kjente, og forsikre oss om at alt sto bra til. Allerede da vi kom over fjellkanten så vi den voldsomme røyken fra fjellsiden. Flere steder var det tydelig brann med sterk røykutvikling, og på den øverste toppen var det voldsomt.

Det er noe fatalt over skogbrann. Noe definitivt. Vi er fortalt og jeg har lest at skogbranner er mer enn alminnelige i dette området. Den spesielle buskenarten fynbos som lever i disse fjellene trenger ofte en skogbrann for at frøene skal utvikle seg og sprekke tilstrekkelig til at de kan spire, Men furuskogen som preger landskapet i Hottentot Holland hører egentlig ikke hjemme her og skaper problemer når det tar fyr fordi omfanget av skadene og den voldsomme varmeutviklingen er mer til skade enn til hjelp.

I februar i fjor sto skogen som omkranset Grabouw i flammer. Det vil ta noen tiår før den er tilbake, om ikke forørkningen også rammer dette distriktet. Selv om dette er verdens mest fruktbare oase, er det store fjellområder som ligger som ufruktbar ørken - mye på grunn av skogbrann.

Men langs stranda og nede på flaten gikk badelivet nesten sin vante nyttårsgang. De som var mest plaget av brannen der måtte nemlig skumme badebassengene sine for sot. Det gjorde dem skikkelig forbanna.

Skogbrann er katastrofe på så mange måter.

Hvor sitter nissen

2009-12-24T04:31:00.000-08:00

Nissen sitter definitivt ikke på låven. Det har jeg spesielt erfart her i Afrika. Selvsagt har de låver her også. Området der vi er mest, Overberg og Elgindalen er jo rene landbruksdistrikt, og gårdene er enorme. Gårder nede i 100 mål, er direkte småbruk, men disse småbrukene har som regel et større potensiale. De må bare skaffe vann nok.

I dag er det julaften, og vi er i et fremmed land. Vi har ikke ekte granbusk, men et tre som er en meter og 20 med masse lysledere som blinker i masse farger. I sangen. "Du grønne glitrende tre, god dag", ønskes treet velkommen med julelys, norske flagg og en blank stjerne. Alt skal minne oss om vår Gud. Jeg kan med min beste vilje ikke se sammenhengen mellom norske flagg grantrær og Gud, men la gå. Det er julaften og jeg skal ikke kverulere.
Da jeg kjørte i sentrum av Grabouw i går, var det mange som hadde tatt på seg en nissehue. Det er forresten lenge siden slike luer var synlige plagg i vårt lille og mange av de store byene. Ikke rart. Lua er av grei kvalitet, varm og svært billig. Ni rand er ikke mer enn hva en drøy taxitur koster, og de regnes som billige. En av dem som hadde en slik lue, var en blåkledd mann som satt ved fotgjengerfeltet i det største gatekrysset i Grabouw. Han hadde naturligvis en flaske øl. En stor flaske. Noe skal nissen trøste seg med når han ikke kalles til tjeneste av vår cocacola-nisse med hvitt skjegg, rød drakt og hele pakka.
Selv var jeg en slik her om dagen. Vi hadde bygd om en tilhenger til en nisseslede. Den var kunstferdig dekorert og jeg var svært stolt over å ha hatt den oppgaven. Aldri blir du så sett som når du er Fader Christmas. Og selv om det var ungdommen på lasteplanet til bakkien som dro min slede som kastet sukkertøy ut, var det i nissens navn.
Jeg reflekterte om dette jeg var med på var lurt, og politisk korrekt. Selvsagt er det ikke det. Hvit mann drysser ikke ut søtsaker uten et snev av imprealisme i handlingen. Og la svarte og fargede barn løpe etter sukkertøy, kan sees på som ille. Likevel gjorde jeg det, og likte det. Jeg ønsker å se forbi det negative i denne type handlinger og heller se det som en velment julehilsen fra mange av oss som i hverdagen jobber med og blant alle disse folka i Grabouw.
En annen ting jeg har reflektert over, er hvorfor vi kobler en rødkledd nisse til en jødisk fødsel for 2000 år siden. Og lar vintersnø og nordeuropeisk klima bli en del av en verdenskulturarv knyttet til en religion som oppsto i Midtøsten.

Så får vi helt til slutt undres på hvor nissen egentlig sitter. I Norge på en låve, i Grabouw i et gatekryss.
God jul

Folk og penger

2009-12-19T22:55:00.001-08:00

Når min forlengst avdøde pappa ble engasjert over at ingen brøy seg med mennesker, brukte han å si: "Se på Norges lover. Der skal du ikke bla lenge før du kommer til det som omhandler verdier og penger. Men du må bla over 250 sider før du kommer til forhold om hvordan vi behandler hverandre". Jeg har aldri etterprøvd hans påstand. Det er heller ingen vits, fordi utsagnet generelt handler om at vi alltid setter penger foran mellommenneskelige forhold.

Natt til fredag var det to branner i Khaylelitsha mellom her jeg bor og sentrum av Cape Town. Jeg oppdaget brannen da jeg leste en notis på nettsidene til en avis her. Ingen bilder, ingen intervju, ingen kommentarer annet enn fra en kommunalsjef for Cape Town Disaster Management Centre, noe vi ved å strekke et stykke kan kalle Cape Town elendighetssenter.

I brannene ble 260 mennesker hjemløse, noen, et ukjent antall, ble skadet og 79 shacks, skur brant ned. Og det er vel fordi det er skur og ikke hus i tradisjonell forstand at få bryr seg. Myndighetene opplyser at de berørte fikk litt mat og ulltepper, og at de raskt vil rydde området og skaffe folka der noe bygningsmaterialer slik at de kan bygge seg nye skur.

Cape Town er skurenes by. Det kommer en jevn strøm av mennesker til byen på jakt etter jobb og en framtid. Myndighetene bruker en god del penger på å bygge hus, men alt for lite. I Mellomtiden må folk nøye seg med å bo i en skur. For det handler ikke om vilje hos de svarte og fargede. Det handler om mulighet.

Jeg bor bare et kvarters kjøring unna Khaylelitsha og har gjennom mange år opparbeidet et blålysvarsel når noe skjer. Likevel ante jeg ingen ting om denne gigantiske brannen som rammet så mange. Hadde ti boliger i USA brent ned, ville vi starte hjelpeinnsamling til alle dem som mista julefeiringen etter at v i hadde sett gråtende mennesker på TV.

Ingen gråter på TV etter storbrann i Khaylelitsha. Det er jo brannsesong og i Khaylelitsha bor det et par millioner mennesker, grovt regnet. Ingen gråter over at skur brenner, barn og voksne blir hjemløse. De får jo nye materialer til å bygge en ny shack.

Jeg lurer på hva jeg gikk glipp av da jeg orienterte meg i verden på 70- og 80-tallet. Noe må det være. Jeg føler det er kollektivt. For dette er vel den egentlig rasismen. Når vi ikke bryr oss når tragedien rammer, fordi det rammer fattige svarte mennesker.

Også bor de så langt unna området der julenissen bor.

Tvil om jul

2009-12-19T00:14:00.000-08:00

Lengter hjem
Det står en vaktmann utenfor Kvikk Spar i Somerset West. Han er alltid hyggelig og henter fram en handlevogn når vi kommer. Vi bruker å veksle noen ord, og i morges var temaet naturligvis jul og julefeiring. På mitt spørsmål om han får en hyggelig jul, svarte han at han håpet det, men at det ikke så veldig lyst ut.

¬"Jeg kommer ikke til å være sammen med familien min i år heller. Det er andre jula på rad. Du skjønner, sir, det er så langt hjem."

Den flotte mannen fortalte at familien er splittet på tredje året. Han bor i Somerset West i utkanten av Cape Town, familien bor i Zimbabwe. Nå håper han at jula vil føre med seg noen ekstra rand i driks slik at han kan ta to uker ferie i januar og reise hjem.

"Det er dyrt, men jeg savner familien min veldig", sa han.

Jeg spurte han ikke om hva han hadde arbeidet med hjemme i Zimbabwe. Sannsynligvis var han noe helt annet enn dørvakt på en liten matbutikk. Men er du flyktning til et land med stor ledighet, nytter det ikke å være kresen. Da er alle jobber en måte å holde seg flytende på. Eller i alle fall ikke drukne i elendighet.

Svært mange av dem som flyktet fra Zimbabwe, gjorde det fordi det politiske systemet for dem ble uholdbart. Det er få hvite flyktinger. De som drar, er fargede og svarte som yrkesmessig sto nær den hvite regjeringen. Da endringen kom, ble alle kastet ut. Også de svarte som burde vært en ressurs. Om noen er kastet ut med badevannet er det denne gruppa.

Jeg jobber sammen med en av dem. Hjemme var han sjef for en varehuskjede. Her er han kursleder på lav lønn for svarte og fargede som vil prøve seg ut i businessens verden. I starten måtte han bo i et skur i utkanten av Cape Town. Nå deler han hus med broren som er kommet og som er vaktmester i et skole- og kurskompleks.

Over alt sier de det samme: "Det er uholdbart å bo hjemme. Vi måtte dra, selv om vi bor dårlig og bare har en dårlig jobb."

Tenk om alle disse menneskelige ressursene var tatt i bruk. Da hadde veksten i landet kommet, og færre hadde møtt oss i døra med tvil om god jul.

Min andre luke

2009-12-09T22:22:00.000-08:00

I dag mener jeg at alle barn bør være noens favoritt
I vår vestlige kultur dyrkes barn som en gave. De blir tatt vare på, de blir stelt og matet, blir lekt med og lest for. De er verdens midtpunkt helt til de kommer i sin første sosiale setting og oppdager at det finnes andre midtpunkt der ute. For mange av disse ungene er det et sjokk. De har jo erfart hele livet at de er aksen jorda snurrer rundt, og at de selv kan både snurre den ene og den andre rundt lillefingeren.

For andre unger er kampen for litt mat, for litt drikke og for et voksent smil dagenes viktigste utfordring. De er ikke vant til å bli sett på samme måten. Deres dag består i stor grad av å søke voksen blikkontakt når de har muligheten til det. Å ta ei av disse små på fanget, er en gave.

Village of Hope i Grabouw, eller farmen som den også kalles til daglig, er midlertidig hjem for 8-10 unger. De er alle HIV-smitta, og går på behandling. I Villagen har jeg ei lita favoritt. De fleste er små, under tre år. Hun heter Isiphele, er to og et halvt år, har svært mørk hud og et vakkert smil. Første gang i møttes, sto hun i utkanten av flokken. På et slikt barnehjem som dette er, er kampen om voksenkontakt en del av kampen for tilværelsen. Selv om Isiphele er ei robust lita jente, har ikke en del av guttas medfødte pågåenhet. Hun avventet.

Andre gangen jeg møtte dem, tok jeg meg bedre tid. Jeg satte meg ned og tok en etter en på fanget. Sang for dem norske sanger. Tekstene var meningsløse. Ingen av dem hadde noen gang hørt norsk språk tidligere, men det betydde lite. Det å være alene barn på et voksent fang, og det i tillegg hos en voksen som sang akkurat for dem, var stort.

Isiphele sto fortsatt i utkanten av flokken. Men det var andre voksne der som var klokere enn meg, og som så hennes blikk. Hun ble leid bort til meg, og jeg så de tindrende øynene hennes, og falt pladask. Hun havnet ikke bare på fanget, men også i armkroken.

De siste ukene har jeg brukt mer tid ved tastaturet enn ute i communityene, og min verden er begrenset. Straks mesteparten av skrivearbeid er levert, blir det mer tid i den virkelige verden. Da vil det på nytt bli anledning til å møte menneskene der ute oftere. Jeg gleder meg til det.

Jeg er likevel oppom Village of Hope noen ganger i uka. Da passer jeg alltid på å stikke innom babyuniten som avdelingen der ungene er, heter. Uansett når jeg kommer, strekkes det ut små barnearmer mot meg. Lille Petronille som også er drøyt to år, har jeg mest smilkontakt med. Hun har akkurat lært å gå, og har verdens vakreste smil. Vi tøyser litt og prater litt.

Det er armene til Isiphele jeg mest ser. Selvsagt skal jeg være raus med klemmene og smilene. Ungene fortjener det. Nå er hun ikke sky som før. Nå kommer hun løpende til meg med armene utstrekt, og smilet påskrudd. Jeg løfter henne og tar henne på fanget. Vi prater litt og koser litt til hun er fornøyd. Til hun igjen har fått bekreftet at hun er noens favoritt. Da er hun glad.

På de snart fem månedene vi har bodd i Afrika, har ungene vokst. Jeg er sikker på at voksenkontakt er god gjøding for at små sjeler skal få store trygge kropper. Unger som fra før er svake, trenger det mer enn noen. Men også unger nær oss, har det samme kravet. Likevel, det er ikke bare lov å ha en ekstra favoritt. Ikke bare i Afrika, men også i enhetssamfunnet Norge.

En baby i første adventsluka

2009-11-30T21:39:00.000-08:00

Det finnes øyeblikk som klumper seg i halsen. Jeg hadde et slik for noen få dager siden, første gang jeg møtte to uker gamle Zano. Den to kilo lille bylten med verdens mjukeste hud hadde kommet til Village of Hope et par dager i forveien. Han sov fredelig og ville nesten ikke våkne til neste viktige måltid. Det er i min første adventsluke .og ikke den siste det ligger en liten baby

De fleste babyer og nyfødte fremkaller jo omsorgsfølelse i brystkassa, godhet i magen og smil i hele hodet. Slik var det også med Zano. Men det var et aldri så lite men. En så liten gutt burde være hos mamma, eller i det miste pappa eller bestemor. Zana var hos oss på Village og Hope. Et godt sted med mye omsorg, men likevel en nødløsning for alle små barn. For en to uker gammel prematur baby er det ekstremt og svært ekstraordinært å bli tatt omsorgen for av fremmede hvite fra et fremmed land.

Zano er en av de mange barn som ble født uten vinnerloddet i bleiesnippen. Zano ble født uten lodd og det var knapt en bleiesnipp som ventet han da han kom til verden i et skur i Waterwerk, midt i Grabouw og akkurat et langt steinkast fra byens nye kjøpesenter. Mamma er 23 år og har fra før en fire-fem år gammel gutt. Nå er hun blind og uten omsorgsevne, selv etter afrikanske forhold. Da er det lite igjen

Mamma har lite, bortsette fra HIV-smitte og dyp fattigdom. Hun ble blind som en følge av at hun ikke har tatt medisinene rett. Dermed er hun i ferd med å utvikle AIDS. Blindhet er en del av dette. Hun har i tillegg tub og ellers i dårlig forfatning, og har sagt klart i fra at hun ikke har mulighet til å ta vare på babyen sin, og ber andre overta. Hvor lenge Zana har en levende mamma, vet vi ikke. Det jobbes hardt og innbitt for å skaffe den lille yndlingen en "ny" mamma og fosterforeldre som kan ta ansvaret for han.

Historien om Zano er svært virkelig, og svært trist. Det som gjør den enda tristere, er at han ikke på noen måter er unntaket. Han er en av mange tusen små gutter og jenter som hvert år blir født inn i denne verden med en syk mamma, uten noe hjem og uten noen som kan hjelpe dem inn i framtida. Jeg vet det fordi jeg har besøk mange skur i ulike bydeler og sett de små byltene inntullet i bortest i den slitne sofaen. De er mange, og framtiden er omtrent like lys som veggene i det sotede skuret.

Jeg skriver dette på verdens HIV/AIDS-dag. En dag da kanskje noen ser problemet. Selv om det ser svart ut. Selv om det i dag dør rundt 1000 mennesker bare her i Sør-Afrika, og like mange i morgen, er det ikke helt svart om vi bryr oss. Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Vi kan ikke reparere hele såret, men hver av oss kan bidra med en liten plasterlapp som lindrer litt smerte for én eller to unger. For dem utgjør det den hele forskjellen.

For andre er smitten den hele forskjellen. Vi vet fortsatt ikke med Zano. Han er foreløpig for ung til det lille sprøytestikket. Men jeg frykter at han bærer smitten i seg. Det gjør forskjellen for han. Ikke minst fordi han, som millioner av unger blir stigmatisert; en av de utstøtte.

Men en plasterlapp og en klem hjelper.

Tim erog de andre på Village of Hope noen av en av dem som gjør noe. Følg dem:
www.thembavillageofhope.blogspot.com
Bidra gjerne. Det er mange som trenger omsorg

Der kvinnene styrer

2009-11-29T09:43:00.000-08:00

I dag blir det køer nesten over alt. Fredag er på disse kanter av verden kødagen framfor noen. Sammenhengen er ganske enkel. Den siste dagen i uka utbetales lønninger. Da oppstår køer to steder: Foran minibankautomatene, de kalles forresten ATM her på våre kanter, og i alle slags matbutikker der maten er rimelig og god nok.

"Menneske vær deg selv, troll vær deg selv nok!" Min nå avdøde norsklærer fra videregående brukte et par år for at forskjellen skulle synke ned i oss. Men vi var ikke veldig opptatt av å analysere gamle Ibsen. Siden tror jeg at har brukt litt mer omtanke på akkurat dette, og funnet ut av de små ordene "være nok" har en dyp mening.

Når matbutikker på våre kanter selger mat som er god nok, betyr det en prismaksimering. Her er det flere typer supermarkeder. Pick and Pay der det nesten bare er hvite som går, Checkers der hvite, fargede og noen svarte handler, og Shoprite der det mest er svarte og en del fargede. Jeg har på en måte nevnt dem i en rekkefølge. Underlig nok er de to siste eid av samme eier. Vareutvalget er nok så likt, og prisene varierer bare ørlite. Den store forskjellen er at shoprite også har matvarer som er god nok, i tillegg til mye annet som er veldig bra.

Det er med andre ord på shoprite det oppstår køer fredager. På den lokale shopriten i Grabouw er det i tillegg store ansamlinger av folk rett ved utgangsdøra. De har bæreposer i et antall som er verdi en norsk julehandel, den før lille juleaften du vet, men oppi er det ris, olje mais, kjøtt og frukt. Næringsrik og kaloririk mat som metter nok for en rimelig penge. De som står utenfor og venter, venter på skyss tilbake til farmene. Resten av dem er i bæringa hjem.

Mens det i de hvite og fargede butikkene oppstår køer utover ettermiddagen, når arbeidstida er slutt og familien kan dra på ukehandel, er det kø fra morran på Shoprite. Ettersom familiene her som hjemme er bygd på den ideelle målsetningen om likhet, disponerer både mann og kone, jeg liker det uttrykket, deres felles konto. Derfor gjelder det for kona å sikre familien mat og det som er nødvendig, før mannen som er den sterke part, tar sitt. Han må jo få lov å være litt sosial med kompiser en fredag ettermiddag, lønningsdagen.

I et land der brennevinssjappene ligger tett, og der grei konjakk er billigere enn grei vin, der forskjellene på hvit, svart og farget kan leses ut fra hvor du handler, og der ledigheten er opp mot 40 prosent, oppstår nødvendigvis sosiale problemer. Mange av disse er knyttet til alkohol og rus. Samfunnet svarer med enda mer politi, men folk blir ikke mer edru av det. Kvinnene svarer med å ta ansvar, og jeg må beskjemmet se ned og innrømme at jeg synes de er modige og tilstede. Jeg vet hvor tungt mange av dem bærer. Ikke børa av bæreposer fredags ettermiddag, men børa av det sosiale slitet.

Selvsalgt finnes det flinke og bra menn her. Heldigvis er de til og med i et overveldende fletrtall. Men jeg innrømmer glatt at det finnes mange menn her som burde lært å ta ansvar av kjerringene sine. Menn som er seg selv nok, mens kvinnene styrer med fast hånd og er seg selv.

Det er kanskje slik hjemme også? Jeg ser det bare ikke? Fordi sosialdemokratiet har avviklet køen før jeg kommer til kassa på OBS?

For travel til strandslott

2009-11-23T10:56:00.000-08:00

Denne helga besøkte vi en vakker plass rett ved stranda til det Indiske hav, i utkanten av Mossel Bay, for de som er opptatt av å stedfeste ting nøyaktig. Vi bodde på Bed & Breakfast hos et middelaldrende ektepar. De hadde trukket seg tilbake fra bylivets stress og for 14 år siden bygd seg et rimelig stort hus. Det lå vakkert til, og fra frokostterassen kunne vi se delfiner leke seg i bølgene. Jo da, rene postkortet.

Men hav, bølger og delfiner var bare en del av utsikten. Mellom huset der vi bodde og stranda lå et annet hus. Eller hus er kanskje drøyt. Jeg velger å kalle det et slott. Nå antall kvadratmeter nærmer seg 1000 og utbygg er flere enn det er mulig å ha oversikt over, når inngangspartiet har klassiske søyler og egen fontene for å holde veggen kald, da er det mer enn et hus i mitt hue.

Jeg misunner ikke farmeren som eier stedet. Det er ikke et beboelsesslott. Det er et feriested. Han har hatt det i snart fire år. I følge vårt vertskap har han nesten ikke hatt anledning til å bruke huset. Eieren av slottet bor riktignok et stykke unna, men nærmeste flyplass er bare 25 minutter fra slottet hans. I garasjen der på stranda står to ubrukte biler i tilfelle han skulle komme. Alt ligger til rette for at han skulle kunne nyte strandlivets gleder. Men han gjør det altså ikke, eller i alle fall svært sjelden.

Jeg har brukt litt av helga på å gruble over hva som får så rike mennesker til å la være å bruke tiden til noe hyggelig som å slappe av på stranda. Nå kan denne mannen og hans familie for alt jeg vet, være dødelig opptatt av å stå på ski i alpene, og bruker all sin tid på det, og at forklaringa på slottet er at det var et ubetenksomt ønske fra en bortskjemt datter eller sønn. Et ønske som ble oppfylt.

Døgnet har like mange timer uansett hvem vi er. Det sies at antall hjerteslag som skal banke i oss, langt på vei er forutbestemt når vi fødes. Vi trenger alle søvn, så en del tid går med til hvile. Vi trenger alle også pasjon. Da slår hjertet ekstra. Jeg tror ikke det går utover det forutbestemte antall hjerteslag vi er utstyrt med.

Enkelte av oss har en pasjon for det hverdagen er fylt med. Når denne pasjonen også fyller lommebøker og bankbøker til randen, gir det sikkert en ekstra glede. Men en gang i blant et det vel mulig å ta seg fri fra denne pasjonen.

Når jeg ser rundt meg i Sør-Afrika ser jeg skrekkelig mange fargede og svarte mennesker som er bunn fattige. Det er heller sjelden å se hvite som er like fattige, selv om det forekommer. Når hvite møtes, snakker de om hvor kriminelle svarte og fargede er, og jo, de tillegger fattigdom en viss vekt når det gjelder kriminalitet. Men nesten alltid ligger det mer under.

Det bodde et tysk ektepar i B&B-leiligheten under oss. De er begge hjemmehørende i det som var Øst-Tyskland, og har vært med på en forvandling. Frank, som han heter, hadde reflektert over det samme, og med knivskarp logikk slo han fast at først når Sør-Afrika fikk en bred svart og farget middelklasse, vil kriminalitet med vold, ran og røveri avta. "Og skal landet få det, må de betale dem som bygger slott og sommerhus bedre", sa han.

Jeg vet ikke om det er fasiten. Strandslottet hadde kanskje ikke blitt bygd om det hadde kostet det dobbelte. Det kunne forresten være skitt det samme. Det blir jo likevel ikke brukt. Jeg går ut fra at farmeren som eier det selv kjører traktor og skurtresker, og ikke overlater dette til fargede og svarte.

Suppevedtak

2009-11-18T01:40:00.000-08:00

Hver eneste fredag kjører jeg suppe til ungene i Rooidakka. Det vil si. Jeg henter suppa på en resturantrestaurant som har tatt vare på rester, og lager en smaks- og næringsrik suppe ut av sin godhet. Suppa kjører jeg til Vivekes omsorgssenter, et lite lyseblått hus nederst i den lutfattige bydelen.

Viveke er en kvinne på rundt 50 år. Hun er levende opptatt av ungene rundt seg og at de blir tatt vare på med et minimum av mat og omsorg. Derfor samler hun inn penger, skaffer leker holder dem i aktivitet og gir dem varme og omsorg.

Ikke alle liker dette. For Viveke gjør forskjell på folk. Hun prioriterer nedenfra. Tar mest vare på de fattigste, de minste og de som fryser mest. Om vinteren er huset hennes godt å ha, det gir ly og det gir et friminutt for dem som trenger det mest.

Da jeg kom til Grabouw tidligere dette året, stoppet jeg opp og kikket på det rare omsorgssenteret. Jeg trakk på smilebåndet og var rørt over den aktiviteten som foregikk. Etter noen uker fikk jeg være med på et møte der. Viveke var redd myndighetene skulle ta fra henne huset og rive det. Vi som kom fra Europa smilte og ristet på hodene våre. Hvorfor skulle det rives?

"Myndighetene vil ha meg bort, og de skal bygge boliger her. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sa Viveke"

Vi skjønte henne, men da møtet startet var tema et annet, og vi glemte det hele før vi plutselig en dag oppdaget at det ble drevet husbygging på Vivekes lekeplass. I løpet av noen få uker var den lille plassen og området rundt huset hennes forvandlet til en byggeplass. Sist fredag var det nesten umulig å komme fram dit. Skurene som stor rundt, var doza ned og bare søppel lå igjen.

I dag er siste dagen Vivekes hus får stå. Hun har, for egen pung, vært nødt å kjøpe et nytt hus der hun kan drive sin omsorg. Hun får ingen støtte fra det offentlige. De har tatt fra henne huset hun leide. Viveke må bruke brødpenger til hus, og et hus som ligger et stykke unna de fattigste. De som hver fredag står i kø for suppe; det eneste varme måltidet denne uka. Hun gir ikke opp kampen for å få gitt varme. Det er det ingen av de tre som holder det hele i gang som gjør heller.

Jeg skal fortsette å kjøre suppe så lenge restauranten husker på den. Det er ikke alltid. Ungene nederst i Rooidakka er visst ikke viktige for noen. Noen er forlatt, mange er sjuke. De fleste sultne. Men huset som ga dem litt trøst, lar ikke myndighetene stå. Huset står i veien for noe.
Jeg vet ikke hva. I alle fall ikke i veien for omsorg.

Et kors å bære

2009-11-13T10:46:00.000-08:00

Vi har alle et kors å bære. Men for noen er korset lettere enn andre. Jeg har ikke før i dag startet grubleriet om hvilket kors jeg selv bærer. Det som uløste det hele, var en voksen mann jeg passerte på motorveien N2 mellom Somerset West og Grabouw i formiddag. Mannen gikk langs veien, på venstre side, hvilken er her i Sør-Afrika feil side. Det var forøvrig den samme siden en rekke syklister benyttet i sitt turrace opp den gørbratte bakken i Sir Lowery's Pass.

Mannen, en svart mann, kom gående langs motorveien med et kors over skulderen. Ikke et kors av et tungt treslag, men et kors som i farten så ut til å være gjort av aluminium. Og ikke nok med det, korset var nederst utstyrt med hjul, og til korsets nedre del hadde mannen festet bagasjen sin; blant annet en sovepose.

En kan undre seg hva som får et menneske til å bære et kors over skulderen og legge avsted på vandring langs en motorvei. Det siste er kanskje det minst underlige. Veien er den eneste farbare ferdselsåre mellom de store stedene på disse kanter av verden. I alle fall er den strekningen vi møtte han på en slik veibit.

Jeg har tenkt mye på korsfareren. For han må sies å være en ekte korsfarer, en vandringsmann på pilegrimsferd. Sannsynligvis har han noe å sone. Kanskje er hans vandring til og med en takknemmelighetens vandring. Jeg håper det. Det blir på en måte enklere å tenke på.

Sør-Afrika er et troende land, der alle på en eller annen måte er tilhørende et kirkesamfunn. Det er både kirkesamfunn jeg har hørt om, og kirker jeg ikke ante eksistensen av. Det er kirker med og uten tårn og med og uten prangende bygninger. De fleste er kirker der presten er en frivillig som gjerne kjører rundt i en hvit bakkie med lasteplan, og med reklame for kirken sin påmalt på siden.

Jeg synes at det er en ide som biskop Kjølaas bør følge. Ha firmabil liksom. Hvem hadde da orka og stjele den. Nå fikk han den raskt tilbake, og det er vel en for lengste glemt historie. Likevel hadde det vært noe eget med en røff firhjuling med navn på - i troens tjeneste.

Vi har distansert oss fra det meste når det gjelder tro. Jeg vet ikke helt hvorfor, og er en av dem. Det faller oss verken naturlig eller enkelt å bli troende. Gjør vi det, faller vi inn i en kategori som i Norge heter personlig kristen. For en del er det alene et kors å bære.

Alle oss andre som ikke er i denne gruppa, har et annet kors å bære. Vi må selv finne noe å tro på, enten det er det gode eller det er pengenes velsignelse. Hva vet jeg.

Men stadig søker jeg i min sjel etter mitt kors. Et eller annet sted der ute finnes det. Jeg vet det. Kanskje vet jeg det ikke før noen tar det av skuldrene mine. Kanskje er det tvilen som er mitt kors å bære.

Så får vi håpe den svarte mannen med det store aluminiumskorset i helga finner hvile, finner rast og finner ro når han om kvelden setter korset opp og ruller soveposen ut.

Høner finner mer enn korn

2009-11-11T02:22:00.000-08:00

Resirkulering er her i afrika et nøkkelord. Alt resirkuleres. Selv om her ikke er søppelsortering som oss, der vi har et sett med poser i alle regnbuens farger, og der kommunale myndigheter krever et stor del av arealet under kjøkkenbenken til sitt formål, er det både gjenbruk og sortering. For et øyeblikk siden trilla jeg ut søppeldunken og plasserte den utenfor porten. Det må jeg gjøre hver onsdag morgen. Den første onsdagen jeg var her, ante jeg ingen ting om ordningen, og en streng, hvit mann kom og kakka på bakdøra for å gi oss beskjed. Han lot nåde gå for rett den første gangen, og lot sin svarte assistent trille dunken ut.

Siden har jeg forsøkt å være flink å trille ut dunken tidlig nok. Men det hender at assistenten dukker opp i bakkhagen og tar den svarte digre plassdunken med hjul med seg. Da smiler jeg beskjemmet, bukker og skraper.

Men det var søppel vi skulle snakke om. Søppel og gjenbruk. Ved siden av den svarte dunken har vi stående en blank plastsekk. Der skal all emballasje kastes. Plastflasker, dem blir det mange av, pappkartonger og glassflasker. Ja, også metall da. Som blikkbokser. Faktisk hender det at vi må levere to blanke sekker. Da er det ikke mye søppel i selve dunken.

Jeg lurte lenge på om de som hjemme dro alt i samme bil og heller sorterte det når de kom fram. oppi de svarte dunkene har vi jo svarte sekker, så akkurat det skulle ikke være noe problem. Afrika hadde ikke vært Afrika om den slags effektivitet hadde vært rådende. Hit kommer to biler. En diger søppelbil av kjent merke, og en mindre bakkie, eller egentlig en liten lastebil med høye karmer. Den siste tar seg av de blanke sekkene og er i privat regi slik at noen kan tjene penger på dette. Haugen av blanke sekker er også Afrika verdig.

Veien fra det sikre og bevoktede Heritage Park der vi residerer til squattercampene er ikke lang i avstand selv om den sosiale avstanden er en afrikareise unna. Der er det lite kildesortering, og enda mindre sorte dunker å se. Derimot er det mye plast og søppel som flyter fritt, og enda mer plast som har festa seg til gjerder og stolper. Likevel er det få steder i verden som egentlig er så miljøvennlig i vår vestlige tankegang. Bortsett fra noen flunka nye pappesker som er tjuva, er alt i en slik squattercamp gammel moro i ny bruk. Skjønt det er lite moro med et slikt boområde, fortsett fra det tette naboskapet, og samtalene som kvinnene har rundt vannposten.

Et annet trekk med gjenbruket og den nedfelte kunnskapen om at det alltid finnes noe verdifullt der ute, er tilstedeværelsen av høner med en hane i midten. De utgjør ikke bare en fargerik og kaklende pynt blant de grå skurene, de er også en måte å utnytte det meste til det ytterste. For det er ikke bare blinde høner som finner korn. Selv om hønene her ikke er like blonde som norske, hvite italienere, er de like surrete og nippete som alle høner.

Jeg vet ikke om det er korn de finner. Men noe næring er det. Hvor den kommer fra i den skrinne sanda, har jeg ingen formening om Jeg vet bare at hønene vokser til og blir flotte og fargerike. Egg legger de også. På den måten resirkuleres alt. Også det som er usynlig for oss, men tindrende klart for høner.

PS: Jeg rakk heller ikke i dag å trille ut egen søppeldunk. Han tittet inn på meg mens jeg skrev dette. Han bukket, jeg bukket, og vi smilte bredt begge. Vi har visst et hemmelig felleskap.

Da mamma forsvant

2009-11-07T22:14:00.001-08:00

Uansett hvem av de svarte jeg spør om hvor de kommer fra, svarer alle Eastern Cape. Der bor mamma, der bor pappa, der bor søsken og der vokste de opp. Det er langt til Eastern Cape. Stort sett er det mer enn 500 kilometer av sted til stedene der i Eastern Cape hvor alle kommer fra.

Nå bor de her i Western Cape. Det er på alle måter rikere her. I alle fall er overflaten rikere. Her er det mange flere jobber selv om ledigheten her i perioder og stedvis er opp mot 40 prosent. Her finnes muligheter og her er håp. For det er snakk om penger, jobb og framtid. Mange er villige og føler seg tvungne til, å flytte langt og vekk fra det trygge for å sikre seg og sine en framtid. De tar med seg en veske eller to, holder den eldste av ungene hardt i handa mens minsten er knytt fast på tradisjonelt vis bak på ryggen, stiller seg opp i veikanten og haiker. Og lift får de alle sammen. Om ikke annet bak på et lasteplan.

Det er svært sjelden noe annen bolig venter her i Western Cape enn en shack, et skur i en squattercamp. Myndighetene stiller der opp med en lyskaster på en høy mast og et malt nummer. Resten er overlatt den enkelte og den enkeltes initiativ. Ofte er den jobben de trodde ventet dem et luftslott, og hadde de en drøm om en framtid, blir den også punktert. En og annen jobb kan dukke opp. Om ikke annet en huspost hos hvite en gang i uka for kvinnene, og er mennene heldige blir de håndlangere på en byggeplass; stempelet to ledige hender og en strek rygg kan settes på svært mange av dem som kommer østfra.

Alt for ofte ender det opp med sykdom. Ofte HIV. Dette er mennesker med stor mobilitet, lite penger og få adspredelser. Kunnskapen om prevensjon er til stede, i alle fall til en viss grad, men den kompenseres på mange måter av tvilen spredt i en del miljøer. Tvil om kondomene virker, tvil om det å bruke den slags er en farbar vei og en sterk moralsk hand som sier nei. Det motivet er styrt av ønsket om at seksualitet skal være i et ekteskap ikke utenfor og i et skur.

Barn blir det, og de fødes og vokser opp i det vi ville sagt var et dårlig inneklima. Ingen lufting, ikke noe vindu, ikke varmt vann, ikke do, ikke en utslagsvask, og vannkrana henger på halv tolv et par hundre meter unna. Slikt blir det sykdom av, nødvendigvis, sykdom fattigdom og nød skaper oppgitthet hos de voksne, og elendighet hos ungene.

Til Village of Hope kommer en del av disse ungene. Der får de en seng, litt omsorg, mat nok og medisinsk ettersyn. Alle har minst en alvorlig sjukdom som HIV eller tub. De blir sunget for og har innimellom også et fang å krype opp i. Jeg har ei lita venninne. Hun er drøyt to år og sto i starten bakerst i køen da jeg henta ungene til mitt fang. Etter hvert ble hun min favoritt, og vi tar oss alltid tid til å hilse med en klem og et smil. Hun kom til Village of Hope fordi hun trengte omsorg, og fordi mamma var syk. Pappa er det ingen som har hørt noe om. Knapt nok mamma. Nylig forsvant mammaen hennes fra Grabouw. Hun flyttet rett og slett tilbake til Eastern Cape, til sine. Den lille jenta hun fødte under elendige vilkår har hun etterlatt seg uten å gi noen beskjed. Så nå er det som var ment som et midlertidig oppholdssted blitt et permanent hjem. Noen mamma å regne med har hun jo ikke lenger. Kanskje ikke en gang en framtid.

Men det lyser et håp i de store vakre øynene hennes. Jeg synes det er for jævlig at dette håpet før eller siden slukkes. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Tim er en av dem som gjør noe. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

Problemer i kø

2009-11-05T21:34:00.000-08:00

Jeg var i banken her om dagen. En svært selsom opplevelse. Banker i Sør-Afrika snakker dårlig sammen, i den grad det er kommunikasjon. Det er aldri rett å kritisere vertskapet for deres oppførsel og handlemåte, og etter tre måneder ser jeg mange innretninger jeg gjerne skulle likt og hatt på min sosialdemokratiske måte. Men sånn er det, og det visste jeg også før jeg reiste ned. Derfor prøver jeg hver eneste dag og bli litt mer tålmodig, litt mer tolerant og litt mer romslig.

Men jeg dro altså i banken. Jeg skulle betale en regning på noen få hundre rand, med andre ord, ikke all verden. Problemet er at jeg har konto i Nedbank, og mottakeren av pengene mine har kontor i ABSA-bank. De ligger 150 meter fra hverandre i Somerset West, og mens ABSA-bank har rød logofarger og rød innredning, har Nedbank grønt som sin farge. Ellers framstår de i mitt hode helt like.

Jeg oppsøkte banken midt på dagen, stilte meg i rett kø med papiret som fortalte hvor mye til hvem og til hvilken konto. Det var første bankdag i måneden, og det var mandag. I etter tid har jeg fått vite at det er noen dager du skal holde deg unna banker. Det er mandager og fredager generelt, og den første bankdagen i måneden spesielt. Dessuten skal man, som i verden ellers, holde seg unna slike tjenester rundt lunsjtider. Da skal dobbelt så mange gjøre unna sine ting, mens halve bankstaben spiser matpakka. Mine banknødvendigheter falt med andre ord akkurat på det tidspunktet som var dårligst i hele måneden.

Men etter ti minutter hadde jeg bare 21 foran meg i køen. Det var første gangen jeg telte. Jeg undret meg imidlertid på en kø som var på siden av min egen, men jeg har sett en slik på posten også, og der var det særskilte tjenester. Så jeg slo meg til ro med eget resonnement.

Etter hvert som jeg rykket fram i køen, det gikk faktisk unna, seks tellere, eller kasser, som det heter i vår verden, var flittige og flinke pengetellere og dessuten svært høflige og korrekte. Hver av dem har også en minnebok liggende på skranken der fornøyde kunder kan skrive sin takk mens kassereren teller penger. Stor var derfor min fornøydhet over at den unge mannen ville hjelpe med det meste. Bare en ting kunne han ikke la meg gjøre. Bruke minibankkortet mitt i hans terminal. Da måtte jeg til minibanken, så... please!

Mine argumenter skrellet av, og jeg tuslet bort de fem meterne. Minibankene snakker sammen på tvers av banknavn, så det er en hjelp. Men denne minibankautomaten slukte kortet mitt. Og dessuten slukte den i neste jafs også mitt blå kort fra Sparebanken Nord-Norge. Jeg varslet straks min kasserer, som ba meg vente. Han skaffet nødvendig hjelp, som ikke kunne hjelpe, fordi jeg ikke hadde pass med meg. Og jeg som trodde passlovenes tid her var forbi.

Dermed måtte jeg storme hjem, hente pass og komme tilbake. Jeg var nå en smule stresset fordi bilen skulle på service, og jeg til tannlegen i løpet av bare noen timer. Men vel tilbake i banken, fikk jeg begge kortene, og tuslet over til min lokale Nedbank. De kunne gi meg penger, men ikke la meg betale regningen. Så dermed var det ny runde tilbake,

Da jeg for andre gang sto i køen i den første banken oppdaget jeg hva sidekøen egentlig var: En egen kø for pensjonister. Hyggelig tenkte jeg, inntil jeg oppdaget to særegenheter med den. Det var bare hvite pensjonister som sto i den, og den gikk enda saktere enn min egen kø.

Ikke si det til noen, men jeg har en mistanke om at banken har videreført et system som egentlig opphørte for mange år siden, men som gir enkelte hudfarger visse fortrinn. De slipper jo på den måten å stå i en fargerik kø.

For dem som liker det blekt.

En reise i skjønnhet

2009-11-02T23:56:00.000-08:00

Oktober og november er Sør-Afrikas vakreste tid. Da er det fortsatt friskhet nok i jorda til at gresset er grønt og blomstene kan åpenbare all sin prakt, og nok varme til at alt du bare tenke deg blomstrer. For blomster, vekster og natur er folka i dette landet opptatt av. Selv utenfor det dårligste skur og den usleste hytte er det plantet og kultivert roser etter alle kunstens regler. Nå er det jo så frodig her at alt blomstrer. Går du litt sakte og bruker stokk i dette landet, er jeg sikker på at stokken vil slå knopper etter kort tid.

Sist lørdag var vi på tur til Robertson, en by ti-tolv mil fra vårt eget Somerset West. Byen var plukket ut som denne helgas reisemål nettopp ut fra ryktet om at den skulle være denne regionens jakarandaby. Jeg har lest at jakaranda er en tresort som for lenge siden ble innført fra Brasil, og som er blitt populær her i Sør-Afrika. Treet blomstrer på bar kvist, og millioner av vakre store lilla blomster dekker hele krona. Et enkelt tre er naturligvis et storslagent syn i seg selv, men når det er hele alleer av slike trær, er det nesten så du mister pusten. I alle fall gjør jeg det.

Sør-Afrikas jakarandaby nummer én er hovedstaden Pretoria. Det skal det etter sigende være 15.000 slike trær. Jeg var der for ti år siden - på denne tiden av året, og fikk med meg denne spesielle blomsteropplevelsen. Treet slipper også blomsten mens den er på sitt vakreste, og gater og fortau teppelegges. Det var som å gå i en psykedelisk verden av lilla blomster.

Robertson ligger i enden av en frodig dal, ut mot en slette. Byen og omlandet har en rekke flotte vingårder, og best av alt, byens township ser ut til å være velstelt og velordnet. Det får meg til å tro to ting, myndighetene bryr seg, og innbyggerne har jobb. Selvsagt kan jeg ta feil, men jeg håper i det miste det siste. Ut fra antallet vinfabrikker, ser det ut til at behovet for arbeidskraft er stort.

I en slik by der de fleste ser ut til å ha litt mer enn bare verdighet, er blomster naturligvis viktig. Mer enn viktig. Så byen er vel verd å besøke for dem som liker naturlig fargerik skjønnhet. Reisetiden på en drøy time, var med andre ord vel anvendt for oss, og det å kunne nyte blomterprakten var en lise for sjel og sinn.

Etter et par tre timer, litt juice og noe å spise var vi derfor svært fornøyde med besøket, og roste oss av et godt reisemål. Vi returnerte ikke samme vei, men fortsatte litt videre for å ta en annen vei tilbake. Dette tilfeldige veivalget førte oss lang en av de vakreste veier jeg har kjørt. På begge sider lå vinmarkene tett, og svært velstående vingårder var også synlig fra veien. Men mest slående var likevel blomsterprakten. På begge sider, en halvannen meter høy og mange kilometer lang rosehekk inn mot vinmarkene, på den andre en alle av jakarandatrær, og innimellom store bed med dyp røde liljer. Bakteppet, rødbrune fjell mot en knall blå himmel. Ikke rart jeg hadde følelsen av å kjøre i et puslespill. En skjønnhet som er så varm at den alene kan gi feberfantasier.

Mens isrosene hjemme i Tromsø snart slår ut i full blomst.

Annerledeslandet

2009-10-30T21:28:00.000-07:00

Vi som har hatt Gro Harlem Brundtland som landsmoder og Anne Enger Lahnstein som neidronning, vi er vant til å tenke at Norge er annerledeslandet. Kanskje er det også slik. At det er vi som er annerledes, mens resten av verden er de som er vanlige. Ta for eksempel husene. Her settes det opp hus på ingen tide og uten andre hjelpemidler enn en trillebår, en sementblander og en murerskje. For her bygges hus av stein må vite. Tre som materiale er enten for kostbart eller for krevende. Men hus isoleres ikke. Hus bygges heller ikke for å holde kulda på avstand, men for å skape litt le for vinden og holde regn og sol på noen armlengders avstand.

Mitt kjennskap til det virkelige livet i den verdensdelen jeg nå bor, var begrenset. Tre korte besøk som turist hadde lært meg noe. Som opplyst menneske har jeg lest en del, Men mest har jeg hentet fra TV. Erik Byes fjernsynsprogram fra 60-tallet en viss pittoresk bakgrunn av den mer spesielle sorten, og en lang rekke elendighetsreportasjer i forbindelse med tv-innsamlinger hadde gitt meg en ide om sorte, sultne unger og de slitne mødrene deres. Ja, også alle slags eksotiske dyreprogram da.

Da jeg i går parkerte bilen min ved Village of Hope, altså på et slags gårdstun og i landlige omgivelser, fikk jeg se noe jeg bare har sett på tv, og da i forbindelse med elefanter. Jeg så en diger sort bille som trilla en kule puh eller møkk om du vil, avsted over gårdsplassen. Møkkaklumpen var formet som en perfekt kule, og den ble trillet raskt avsted. Billa styrte godklumpen sin med en fantastisk presisjon, og med på ferden var kona - tror jeg. Det klamret seg i alle fall en bille til klumpen og trillet avsted. Den styrende bille så ut til å gjøre dette ved å gå opp på henda, i den grad biller har hender, og så trille det hele av sted med bakbeina. Nå vet jeg at det er svært langt til nærmeste ville elefant fra Hottentott Holland der dette skjedde, så møkka måtte være fra en hund.

Slike syn vil jeg aldri få hjemme i Norge. Ikke fordi vi ikke har hunder som gjør fra seg, men fordi vi ikke har gode vekstvilkår for slike biller. Mangfoldet et ikke til stede. Vi har både tordivel og flua, gå bare til Prøysens samlede og sjekk. Vi har både rev og hare, flue og veps. Bie og mygg. Det siste vet vel jeg som kommer fra Lillestrøm; alle myggs hjemsted.

Den lille opplevelsen med billa og møkkaklumpen, ga meg enda en liten følelse av hvor langt hjemmefra jeg er, og at annerledeslandet ikke handler om hva et sett enige politikere er uenige om, men at vår norske krok er så hardbarka at det rett og slett ikke er mulig for alle slags små og store kryp å overleve. Det hadde heller ikke alle de menneskene som er henvist til å bo under plastikk og kassebord.

I fjor var jeg på Færøyene. Der lever rundt 45.000 mennesker og et enda større antall sau. Lite annet. Jeg fikk to døgn og anledning til å gå i min egen gate, Trondargóta. Jeg var der den danske nasjonaldag. Der møtte jeg en mann son nektet å holde stengt denne spesielle nasjonaldagen. Han nektet å være dansk. Han ønsket gulatingsloven tilbake.

Nå tenker jeg at om noe virkelig er annerledeslandet, må det være Færøyene. Men joda. Vi er bra sære vi også, i vår rike sterile verden.

Umoralsk mett

2009-10-28T23:06:00.000-07:00

I går spiste jeg uforskammet mye. Så mye at jeg hadde ubehag hele natta og til langt ut på morran. Det gjorde jeg i et land der svært mange unger, og enda flere voksne går sultne til sengs.

Da jeg skulle kjøre fredagssuppa fra restauranten i Grabouw til Barnas Velferdssenter i den fattige bydelen Roidakka fredag for et par uker siden, hadde de glemt hele suppa. Restene som skulle være i den var kastet, og kokken som skulle lage den, var gått hjem. Vi improviserte, og samlet litt mat av det vi hadde stående, i tillegg til at mine venner som var på besøk skjøt til litt. Kokk skaffet vi op suppe ble det. Sikkert ikke like god og næringsrik som den restaurantlagde, men et varmt måltid.

Derfor var jeg på alerten, som det heter i Nord-Norge, på tå hev, i mer dannede deler av landet, i forkant av forrige ukes suppe. Jeg stakk innom onsdag og forsikret meg om at alt var i rute, og fikk et ja. Det står på tavla. Men selvsagt var suppa glemt da jeg presis klokka tolv dukket opp. En ivrig kjøkkenskriver hadde strøket ut alt fra tavla, og ingen suppe var påbegynt. Da de spurte meg om hva vi skulle gjøre, sa jeg lage suppe, jeg kan komme tilbake om tre timer.

De heiv seg rundt. Den sosiale samvittigheten og velviljen er i fullt monn til stede, så suppe ble det. Nå hadde det seg slik at jeg måtte kjøre gjester på flyplassen, så min venn og sjef Tim var suppekjører denne fredagen. Han plukket med seg en liten assistent fra bydelen og de hadde hatt en hyggelig prat. Den lille "assistenten" fortalte Tim at fredagssuppa var ukas høydepunkt, og at han ikke hadde spist siden onsdag, og hadde hatt veldig lyst på mat torsdag. "Men jeg kan vente", hadde han smilt.

Hver eneste dag kaster jeg mat. Ikke mye, men nok til at jeg reflekterer over det. Da vi var små hjemme i det sosialdemokratiske og rike etterkrigs-Norge, fikk vi høre at vi skulle spise opp maten vår; omkvedet var: "Tenk på barna i Afrika". Vårt argument for ikke å spise opp, og at barna i Afrika ikke var verd å bry seg med, var avstanden. De kunne jo ikke få en halvspist skive av oss i Norge. Skulle vi liksom sende den i posten?

Nå kjenner jeg barna i Afrika. Nå bor jeg nær noen av de fattigste og mest sultne. Likevel kaster jeg mat. Men hvor moralsk er det å ta med en halvspist skive å gi bort? Jeg forutsetter naturligvis at de også få annen mat av meg om jeg hadde tatt på meg en slik forsyningsoppgave. Kan jeg kaste resten av en brødskive. Er det rett å forlate et halvspist restaurantmåltid fordi magen blir mett før øynene, eller er det rett og slett andre som har ansvaret for at systemet er feil.

Fortsatt er jeg mer enn mett fordi jeg spiste hele det digre måltidet på restaurant i går. Men på tallerken ligger en halvspist skive etter en liten hvit gutt. Den gikk i søpla. Jeg synes det er enda mer umoralsk å "hive" mat til mennesker som trenger alt, enn å la den gjerningen være, og heller hjelpe til å kjøre suppe. Den lille supppeassistenten til Tim var klok. Han sa, jeg kan vente, fordi jeg vet at suppa er god.

Tenk om vi hadde hatt samme klokskap. Da hadde jeg verken vært overvektig eller umoralsk. Kanskje flere med meg også.

Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

Utstyrshysteri

2009-10-25T00:47:00.000-07:00

Nylig arrangerte vi en nett- og fotballturnering for unger og ungdom fra det som kalles community'ene, et samlebegrep for tradisjonelle township'er og squattercampen. Township'ene er de bosetningene som myndighetene lagde for svarte og fargede under apartheidtida, mens squattercampene er uregulerte bosetninger av skur ført opp fordi det ikke er andre boliger å få. Hjemme ville vi kalt det slum.

Men i alle fall, det er her de idrettsglade ungene bor. Men guttene spiller fotball. Jentene fikk også sitt tilbud og utøvde sin sport nettball med like stor entusiasme. Nettball er det vi hjemme i gamle dager kalte kurvball, og spilles på en gressbane med en noe mindre ball og en kurv som står på et frittstående stativ. Vi kom kjørende eller bussen fra Gaffleys busselskap, det lokale selskapet, som hadde mesteparten av de 120 ungene med seg. Selv om vi hadde vinduene igjen, kunne vi høre syngingen og elleville gledesrop fra bussen.

Nå ble jeg innledningsvis svært teknisk og med tok med mange sidespor. Noen er kanskje ikke nødvendig, andre er det. Ikke minst om hvor de kommer fra. For her snakker vi ikke bare om fargete, men også om fattige. Likevel er de som unger hjemme, lykkelige når de kan være aktive. Turneringen varte fra ni til halv ett en lørdag og Elgin Country Sportclub hadde lånt oss en snipp av sin plen.

For mange av ungene var det første gang de var innenfor gjerdet på dette svært hvite, lekre stedet. Å komme opp til denne klubben, 20 minutters gangvei fra byen er, som i mange andre sammenhenger, som å bevege seg fra ett solsystem til et annet. Forskjellene kan ikke være større. Vakker stor plen med en rekke sportsfasiliteter som tennis, cricket og bowling, den engelske versjonen. Stedet er beliggende ved foten av en rekke fjell, men med et stort vann mellom seg og fjellene. Vannet brukes av en rekke roklubber i området som treningsbane. Engelsk inspirerte roklubber, må vite. Dessuten er det basseng der, og et tilhørende klubbhus der det serveres middag og forfriskninger. Alt i alt et sted der ingen fargede eller svarte til nå har tenkt å forsøke å få medlemskap.

Her ble turneringen spilt. Selv var jeg dommer på banen med gul markering, og blåste, forklarte og var myndig. Seks kamper av 20 minutter på rappen gjorde meg svett, men kroppen glad. Det gjør at jeg bare skriver om fotballdelen. Ungene var delt inn i fire lag og vi hadde fått låne drakter, slik at alle spillerne hadde ekte fotballdrakt. Alle spilte barbeint. I alle fall i starten. Likevel bredte det seg en mote, et utstyrshysteri blant ungene.

I mange år har jeg vært pappa og brukt helger og ettermiddager på sidelinja for å heie fram og oppmuntre egne og andres unger. Jeg har gjort det med glede. Like stor har ikke gleden alltid vært når det må til stadig nye sko eller nytt utstyr. Noe har vært nødvendig etter våre forhold, noe har et snev av mote i seg, og atter noe er utstyrshysteri. Som drikkeflasker av spesiell utforming. Nok om det. Tilbake til turneringen for ungene fra Grabouw på Elgin Country Sportclub.

Det var i den fjerde kampen jeg oppdaget dette utstyrshysteriet. Noen av guttene hadde satt en liten sokk på høyrefoten. Jeg kikket meg litt rundt, og tenkte tilbake; en av de beste av de eldste hadde fra starten en slik sokk på. De var av standard billig merke, og hadde egentlig ingen hensikt, så jeg humret litt over fenomenet. Likevel tok jeg det opp med Daz som var arrangementsansvarlig, og vi ble enige om at trenerne skulle få bestemme. Og to trenere slo hardt ned på dette. Ikke alle har sokker, så de kunne ikke tillate dette utstyrshysteriet, noe de fleste aksepterte. Her skulle det være likhet.
Men noen er maradonna, og de trakk sokken på akkurat da jeg blåste kampene i gang. Og hva kunne jeg vel gjøre. Mot utstyrshysteriet kjemper voksenfornuft forgjeves.

Fortalte jeg at den fattigste bydelen vant den ene gruppa, mens den nest fattigste vant den andre? Kanskje tilfeldig, men helt sikkert fortjent. Nå ser jeg fram til neste turnering. Om vi får mulighet til å arrangere. Det koster en del penger. Alle skal ha mat, drikke og transport i tillegg til en liten minnepremie. Utgiftene til hver turnering beløper seg til 120 pund, 1500 kroner. Disse pengene må tas fra systemet ellers og tapper driften av barnehjemmet Village of Hope. Jeg har en plan, men den er langsiktig. Men vi skal nok få det til tross for pengemangel og utstyrshysteri.

For dette var artig for alle. Spør bare vennene mine fra Kongsvinger som var de eneste "foreldre" som bare var tilskuere. De fikk en afrikaopplevelse for livet. Jeg håper å få flere.

En gammel historie

2009-10-11T11:48:00.000-07:00

I et hjørne på Country Craft-markedet i Somerset West har Rotary sin lille kafé. Markedet er berømt over hele regionen for sin kvalitet, og sitt brede utvalg av flotte produkter. Hjemmeindustri her sør i Afrika består av mer enn masseproduserte boller og trefigurer innsatt med skokrem og solgt for specialprice til utlendinger. Men markedet er hvitt. Veldig hvitt. Få svarte og fargede har plass på plenen utenfor den gamle rollerballklubben øverst i Main Street. Og enda færre fargede er det innenfor.

"Dagene mine er tomme og lange etter at jeg ble pensjonist. Jeg skulle gjerne gjort en innsats for fargede eller svarte. Men jeg vet ikke hvordan", sa den eldre herren vi ble sittende ved siden av under skyggetaket som var satt opp. "Alt handler jo om bloody religion. Jeg liker ikke det enten det er katolikker eller protestanter. De kriger og sloss i Guds navn, men ingen av dem er i nærheten av å tro på The Lord", sukket han.

Han fortalte at han var irsk, og hadde flyttet fra Belfast i 1947. Sør-Afrika var etter hans syn bra. Her hadde han huset sitt, kona si, og her hadde han hatt et bra yrkesaktivt liv som husbygger. Han var en som både hadde hatt hånd om planleggingen og det praktiske. Selv har jeg svære hender, men sammenliknet med irens never, er mine rene puselanker. Alt ved mannen utstråle verdighet og innsats. Vi delte et par bokser øl og ble sittende og småprate. Jeg innrømmer glatt at jeg identifiserer meg med de hvite, selv om sympatien i stor grad ligger på svart og farget side - i alle fall i sosiale spørsmål. Etter hans innledende bemerkninger våget jeg spørsmålet om hva han synes om det som har skjedd i Sør-Afrika de siste 20 årene.

Han sukket mer og ble oppriktig fortvilt.

"Jeg liker det ikke i hele tatt. Jeg er redd for hva som vil skje med dette landet. Se hva som skjer i Zimbabwe. Det kan komme til å skje her også. Historien viser at alt som er skjedd i Zimbabwe også vil skje her. Sånn har det alltid vært. Jeg bodde lenge der nord. Den gang det het Rhodesia. Nei, du. Det er ikke et eneste afrikansk land med svart styring som har lykkes. Kan du vise meg et eneste...?" spurte han retorisk.

Jeg forsøkte meg. Å diskutere det sørlige Afrikas samtidshistorie med en som har levd i den, er et dristig foretak. Likevel ymtet jeg frampå at Kenya var en slik nasjon.

"Joda, de har fått det til. Men det er fortjenesten til en mann - og tilfeldig", svarte han.
"... hva med Botswana. De har fått det til på kort tid?"
"Botswana var heldige. Da fant diamanter og andre verdifulle mineraler. Men du har rett. I Botswana har de fått det til. Men det gjenstår å se. Her i Sør-Afrika holdes det sammen av det mr Mandela fikk til. Hva skjer når han dør? Nei, jeg frykter det verste. Og verden vil la det skje siden der er svart styre her."

"Vet du. Ingen svarte har tanke framover. Hadde de fått bestemme alt, hadde de alle sammen flyttet tilbake til bushen. Ja, det gjelder også de som styrer. Og nå er det bare vold og bloody dritt der ute. Vi får ikke en gang gå i ferd om vi skulle gå i byen. Da er de ute etter oss og slår oss ned og dreper oss for et godt ord. Er det rart dagene mine blir tomme? Nå bare går den ene dagen etter den andre. Vi bor innenfor et gjerde og må beskytte oss mot de svarte. Jeg står aldri opp før klokka ti. Og jeg som i hele mitt liv har vært aktiv. Nei, jeg liker ikke dette."

Tre ganger fra han forlot Irland i 1947 hadde denne mannen vært i sitt gamle hjemland. Han følte seg slett ikke mer som ire, men som sørafrikaner.

Jeg kan som hvit forstå han. Heldigvis vet jeg ikke navnet hans, og heller ikke hvor han bor. Han var hyggelig, han var åpen og han er herfra. Som et barn av dessertgenerasjonen i etterkrigstidens Norge, har jeg heller ingen rett eller grunn til å dømme denne mannen verken for hans meninger eller holdninger. Det er hans land. Det har vært hans liv.

For noen uker siden i en township spurte jeg et menneske hvorfor han, som ikke hadde råd til mat, hadde hund, og til og med kjøpte hundemat. Han svarte:
"De hvite har gjerder. Vi har hunder. Det er billigere. Vi må beskytte oss mot de hvite".

Kanskje har de rett begge to. Kanskje er det største problemet redsel, ikke HIV, tub og fattigdom.

Nå aksjoners det fra myndighetenes side i alle fall aktivt mot nynazistisk ungdom som på ekstremt vis forsøker å ilde opp til vold mot fargede og svarte. Det er i alle fall et synlig tegn på at grensen fortsatt går et sted.

Suppe-sjåfør

2009-10-09T22:42:00.001-07:00

Den store kontrasten i Grabouw er veldig synlig om vi tar turen på en av byens mange småknauser. På den ene siden kikker vi rett ned på et splitter nytt kjøpesenter der butikker med off-roadsykler, klokker, briller og kostbare matvare er å kjøpe. Ja, også en antikvitetshandel, og naturligvis en restaurant, Dros. På den andre siden av knausen er skurene, i squattercampen Waterwerk, dit trekker beboerne greiner de har funnet i skogen slik at de fått billig brensel til polentagrøten, og der er brukte øl- og bruskorker verdifulle når pappesker skal spikres opp innvendig på de enkle bordveggene i skurene.

Likevel finnes det overganger. Likevel finnes det hjertevarme og likevel finnes det omtanke på rik side til å ville gjøre noe. Restauranten på kjøpesenteret Dros bruker noe av overskuddet fra sin produksjon til en gang i uka å koke en diger kjele med suppe. Og tro ikke at det bare er tilfeldige rester som en lappa sammen. Selvsagt består suppa for et stor del rester. Men det er renskåret kjøtt, skikkelige grønnsaker, gjerne påfylt med nudler eller spagetti, bra med fett. I det hele tatt balanser av kokken på en profesjonell måte og krydret slik at den også kunne vært servert som en rett i restauranten.

Det er min jobb hver fradag og sørge for at suppa komme fra restauranten til et velferdssenter i den andre enden av byen. Senteret er blåmalt og fylt med unger. På veggen står det velferds-, sports-, omsorgs- og en del andre ting - senter, men i virkeligheten er det en barneparkering mest drevet av lokale ildsjeler blant den fargede befolkningen for å sikre at noen unger som trenger det blir tatt vare på gjennom dagen, og en gang eller to uka, får et måltid mat. Thembafolka mine på Village of Hope sørger for sportsaktiviteter, og hjertevarme Vivecke sørger for at det ellers går rundt til hverdags.

Nå er Grabouw en bakkete by, og bakkene går ikke nord sør eller, som i Tromsø fra Sundet og opp til toppen. Nei, de går litt hit og litt dit. Når en full suppekjele skal kjøres i en slik by, sier det seg selv at faren for søl så avgjort er til stede. Aldri kjører jeg så pent og forsiktig som fredag halv ett. Selv om suppa er delikat, gjør den seg bedre i sultne mager enn på det svarte teppet i bagasjerommet på min Audi.

Det allestedsnærværende politiet i Grabouw kan i alle fall ikke klage på kjøringa mi på fredager. Nå har jeg og audien, med eller uten suppe, med eller uten pleierne fra Themba Care, vært så synlig i et par måneder at mange politifolka hilser når vi passerer. Og selvsagt hilser jeg tilbake. Det er viktig å stå på god fot med de svært mange og synlige politifolka i min lille by.

Men ikke alle har engang et skur. Da jeg skulle hente suppa sist fredag, ble jeg oppringt fra min oppdragsgiver på Village of Hope. Spørsmålet, eller rettere sagt beskjeden var at det nå satt fire unge gutter på politistasjonen. De er hjemløse, og hadde vært på rømmen en tid, var hjemløse, blakke og svært sultne. Ingen er foreløpig opptatt av hvor de kommer fra. Vi vet bare at de er foreldreløse, og de trengte suppe. Men ikke hadde politiet noe å transportere suppe i, og ikke hadde jeg annet en 40 liters suppekjele. Jeg ringte derfor til inspektøren som håndterte den sosiale delen av politiets virksomhet. Selv om suppeordningen kun er fem uker gammel, er den allerede velkjent. Afrika har øyne og ører. Inspektør Atson ordna det. Jeg har møtt henne tidligere og vet hun både har pistol i beltet og et bankende hjerte for ungdom i hjembyen.

Vi ordet det i felleskap. Mitt forslag om å bringe de fire til suppekjøkkenet falt i dårlig jord. Sånn utta på er de neppe mors beste barn, og jeg innrømmer glatt at jeg ønske heller ikke å kjøre dem alene til og fra arresten. Vi fikk låne en mindre kjele, en politipatrulje kom, om enn litt motvillig. Det er ikke akkurat den mest macho-jobben å kjøre suppe til lømler, men der ordna seg.

Så kan vi reflektere litt over det at det både finnes moderne samfunn der suppekjøkkenet har en viktig plass, at det finnes politisystemer som ikke har budsjett til å gi barn på rømmen et måltid mat, og at det offentlige systemet henvender seg til veldedige organisasjoner og ber om en utstrakt hand. Det er kanskje ikke alt som i våre velstandshoder som går opp der. Samtidig er det godt at det finnes mennesker på Dros, hos politiet i Thembasystemet og ikke minst hos Viveckes i Roidakka som i alle fall en gang i uka er lenker i en kjede mellom sult og et næringsrikt måltid en gang i uka.

Fake and the real thing

2009-10-06T11:21:00.000-07:00

I vestlige land regnes produkt-kopiering som en forbrytelse, og myndighetene stiller seg på merkevare-produsentens side. En coco-channelveske skal ikke være tilgjengelig for allmuen. Veska, selv om den er av rimelig plast, skal koste et antall tusen kroner. Ikke fordi plast er billig, men fordi designen angivelig er unik og produktet bærer et emblem som i seg selv er verd et antall tusen. Selve veska er det egentlig ikke så farlig med.

Artig er det da å komme til et land der kopier ikke er unntaket, men det vanlige. Byen der jeg bor, Somerset West, er slett ikke den største byen verken i verden eller i Sør-Afrika. Faktisk er den bare en småby under metropolen Cape Town, og med sine 125.000 innbyggere, er den en av de største enkeltbyene, og ekte vare. Men den er utenfor alfarvei i den forstand at du må svinge av motorveien rett for Hottentott Holland Highscool for å finne den. Mainroad er akkurat en kilometer lang, mens selve sentrum er halvparten, pluss noen sidegater.

De færreste turister tar seg til å svinge innom slike byer. De er som mitt eget Lillestrøm hjemme i Norge, en plagsom ansamling lyskryss på et upassende sted i folks travle hverdag. En gang var det forresten en som mente Lillestrøm kun var det siste nøkket i sovevogna på vei fra Trondheim til Oslo.

Tulling!

Main Street i Somerset er selvsagt verd et besøk. Men ligg for all del unna de flotte hvite butikkene på øvresida av gata. Det er alle sjappene på nedsida av Main Street som er verd besøk, ja og en og annen på oppsida da. Her finner du ammende kinesiske kvinner som ber deg vente til babyen har fått pupp bak disken, et utvalg billigklær selv Fretex ville grått over å måtte motta nye, et bredt utvalg sløve kjøkkenkniver og all verdens glitrende og blinkende elektronikk. Høytalerne er digre, og kunne gjerne vært brukt på store konsertarenaer, og lyden er like stor. Vi øredøves til å tro at det virkelig er gyllent det som glitrer.

Men når vi kikker nærmere etter, har stereoanleggene, cd-spillerne og TV-apparatene navn som Palasonic og Somy. Utført på en måte som vi kjenner fra merker med nesten de samme navnene. Prisen er det ikke noe å si noe på. 800 rand for en TV på med 54 cm skjerm. Ikke akkurat flatskjerm, men med stereolyd og egen inngang for video. Jeg vet, fordi jeg er på jakt etter ny TV til hushjelpa vår, Pauline. Hun har tvungen sparing i vår lommebok for å skaffe familien TV samtidig som hun snyter sin arbeidsledige mann for lommepenger. For oss er det greit, men alle disse etterlikningene av japanske kvalitetsprodukter, er en ny opplevelse. Verst av alt, det funker bra nok.

Men det finnes noe som er virkelig også i denne verden av nødvendig fake for fattigdom. Tar du turen gjennom townshippene er det umulig ikke å legge merke til det. For i Afrika er business greia for store og små. Da gjelder det å ha skilt på butikken; konkurransen er hard. I et land der væskebehovet av myndighetene er anbefalt til tre liter om dagen, ligger markedet åpent for leksdrikkprodusentene. I et land der juiceutvalget er enormt, og ofte tar en hel vegg på supern, er det ikke eplesaft eller presset sunnhet fra appelsiner som gjelder. Nei, det er bare en ting som duger på butikkskiltet på taket, og det er Coka Cola

Joda. Coca Cola er stor, og de gir status. I et land fylt av etterlikninger og fake, er det faktisk det som mest er the real thing. Tru det eller ei.

Overtro mon tro?

2009-10-05T12:17:00.000-07:00

Overtro mon tro?
Jeg har helt siden jeg var en liten pjokk likt å lese Donald Duck. Noen av figurene står hjertet nærmere enn andre. Selveste Donald er en slik. Langbein er en annen. Og eviggamle onkel Skrue er også en slik figur. Ja, og Petter Smart selvfølgelig. Jeg er jo gutt med sans for dingser. Men den stadig utspekulerte Magica fra Tryll har jeg egentlig aldri fått tak på. Damen som alltid jakter på onkel Skrues lykkeskilling, og som alltid glipper den i de tre siste rutene, har vært litt fjern for meg. Helt til nå.

Rett etter at jeg kom til Sør-Afrika, fikk jeg til stadighet øye på småpenger som lå her og der. Ettersom jeg var hvit, utlending og ikke helt sikker på lokal kodeks, droppa jeg å plukke dem opp. Etter hvert som jeg var med ut i de townshippene, og besøkte hjem av svært ulik standard, fikk jeg oftere og oftere øye på småmynter på gårdplassen. Ikke store beløp, men en 50-centsmynt. noe i underkant av 50 øre. I min jobb som sjåfør, er det ikke alltid like interessant å se innsiden av sjuke folks bolig, så jeg har ofte i stedet hengt litt på gjerdet og snakka med naboer. Støtt og stadig har jeg fått øye på en mynt.

Selvsagt handler det om overtro. Og selvsagt er mynten der for å holde fattigdommen på avstand. Jeg er ikke her for å blande meg verken i folks overtro eller for å gjøre noe med andres tro. Men jeg innrømmer jeg har dratt på smilebåndet over det paradoksale at ute ligger det nok penger til å betale en halv liter parafin, mens inne er det kulde så barn og voksne må holde senga. Likevel er det en skikk som ikke bare er knyttet til fattige mennesker med spesiell hudfarge. Når jeg har kikka etter, ligger det mynter også i gården hos de som regnes som pene og hvite.

Hjemme i Norge knytter vi overtro til gammelt folk. Og til tradisjonelle ting som at det betyr ulykke å knuse et speil, gå under en stige, eller når er svart katt går over veien foran oss. Her er systemet og tegnene atskillig mer finslip og aktivt i bruk. Senest i dag fikk jeg et værvarsel knyttet til overtro. I innkjørselen til Village og Hope lå det en død frosk. Vi oppdaga den ikke, fordi vi sto med nesa ned i jorda og spadde. En av kvinnene som jobber med ungene, oppdaget den, og utbrøt: Da vil det regne i morgen.

Hun kan godt få rett. Det er meldt skyet og fare for regn. Dette varselet ble sendt ut allerede lørdag, lenge før frosken døde. Så det er ikke godt å si hva som egentlig ligger i varselet. Den samme kvinnen ler lett av alt hun knytter til sin overtro. Men jeg lo ikke da hun på død og liv skulle ha med seg en giganteksemplar av en edderkopp som ble fanget på kjøkkenet der ungene spiser. En modig sjel som var til stede fanget den i en boks slik at den ikke slapp ut. Kvinnen insisterte på å få med seg edderkoppen hjem.

"Jeg skal gi den til bikkja. Det verner oss mot farer", sa hun.

Jeg er glad jeg verken har hund eller er overtroisk. Nevne jeg forresten at jeg i stad så jeg en mynt plassert på bakken utenfor 7eleven. Jeg tviler på at fattigdommen tar dem med det første. Men det er lov å tro.

Slangetid

2009-10-03T00:04:00.000-07:00

Jeg har i mange år lurt på hvor lenge Adam var i Paradis. Stakkars mann. Han var omgitt av allslags farer, dyr og skumle skikkelser som Eva. Og frukttrær. Han var en utsatt mann, som nok fant Paradis, men ble, i likehet med Eva fristet både av epler og slanger.

Her i Afrika er det straks sommer. En god vårdag kalte de dagen i går. Bilens utetermometer passerte for første gang 30, og selv om den ikke på noen måte er et instrument som viser målinger meteorologisk institutt kan gå god for, gir den en pekepinn. Jeg har i alle fall vært nødt å ta på meg mer klær når den viser under 15 grader, og er veldig klar for shorts over 22. Nå er det definitivt shortstid i rimelig nærhet.

Min snart 18 år gamle engelske venn Arron ler av min slangefrykt. Han vet mye om dem, og sier at det er først når det blir sommer de blir aktive. Slanger er vekselvarme dyr og trenger solskinn og sommer for å funke skikkelig. Nå er det slike forhold.

Men sommeren har ikke bare varme, glede og utsikt til strandliv. Der er også farer som venter i gresset. I denne delen av verden er det slanger. Mange, store og farlige slanger. La meg innrømme med det samme. Jeg har slangeskrekk herfra til Baddern (det er i Nord-Troms og veldig langt unna). Og jeg har sett slanger. I alle fall to. Den siste var i et bur og lå stille, så den skremte meg ikke mer enn at jeg kunne ta et bilde av den.

Den andre kom plutselig på meg. Jeg var ute og gikk til vår lokale by, og hadde ro i sjelen den sterke trafikken rundt meg til tross. Fortauet hadde jeg stort sett for meg selv. Her går ikke hvite menn og kvinner der de kan kjøre, og til og fra byen både kan man og skal man visst kjøre. Men ikke vi. Vi går. Og da var da jeg fikk øye på ansamlingen av mennesker som helt umotivert hadde plassert seg i utkanten av bensinstasjonen bak en bakkie, en hvitlakka mindre bil med lastplan av den typen som kalles truck i andre land. I midten sto tydeligvis sjefen. Han hadde i alle fall den fineste lua og den digre peilestaven for bensintanken handa. Rundt han sto folk av mange slag, også to hvite kvinner.

"Snodig", tenkte jeg.

Jeg klarte selvsagt ikke å styre nysgjerrigheten min og strenet bort. I det jeg rundet hjørnet, så jeg den. Den feite slangen på bakken i midten av forsamlingen. En puffadder, et stygt brunt, svart og hvitt monster. Hodet var halvveis av, og dyret var dødt. Siden denne lå på en bensinstasjon midt i byen er det sikkert nærliggende å fleipe om redsel for bensinslanger og slikt. Men min skrekk er altfor margstyrt til at jeg klarer det.

I går var jeg medhjelper på kids club i en kirke i Grabouw. Det gjelder å holde unga vekk fra rampestreker, drugs og heftige eldre ungdommer. De siste to ukene har det vært vårferie og dermed skolefri. Ungene skulle aktiviseres både ute og inne. Fotball, kanonball og tautrekking var populært. Plutselig ble en av mine medvoksne, Daz, oppmerksom på noe som foregikk uorganisert i utkanten av den store kirketomta. Han gikk bort og så at smågutta hadde kappa hodet av en liten slange og barføtt sparka fotball med slangehodet.

Han stoppa leken. Like skremt som meg, til latter fra de små lømlene.

Statistikken, erfaringen og kunnskapen her sier at slanger er reddere mennesker enn mennesker er slanger. Den forteller også at flere mennesker i dette landet, som er et slangeland, dør av menneskebitt enn av slangebitt. Og skulle vi være så uheldige å bli bitt, finnes god motgift over alt. Med andre ord, slanger finnes over alt, frykten er i oss.

Siden jeg jobber i en dal der folk er smilende og har tid, der epler finnes og der slanger i hopetall er til stede, er det kanskje nabolaget til Paradis jeg befinner meg i. Men Adam har jeg ikke sett. Men jeg gjenkjenner noe. Slanger.

Fortsatt er jeg livredd slanger. Det skal ingen ta fra meg. Verken Arron eller statistikk.

Når den nye vin blomstrer

2009-09-30T22:22:00.000-07:00

Da vi først kom til Sør-Afrika var det midtvinter. For en nordlending i utlendighet var det da underlig å se lokalbefolkningen med luer og tjukke vinterjakker innpakket i tepper gående hutrende langs veien. For oss var plenen grønn, mange løvtrær grønne og temperaturen tidvis rundt 20 grader; t-skjortevær for sånne som oss.

Etter to måneder innrømmer jeg glatt: Jeg har aldri frosset så mye som i Afrika. Solas kontinent, fruktbarhetens oase og det varmes hjemsted. Etter to måneder lengter jeg voldsomt etter godt vær, stabil varme og lite vind. Joda, jeg ser samtidig at jeg klager og bæs som det heter på nordnorsk, og vet at jeg tross alt har et ålreit hus å bo i. Problemet er at dette, som alle afrikanske hus, ikke er bygd for å holde kulda på avstand, men varmen vekk. Huset vårt suger til seg kulde. Og fortsatt fryser vi.

Epletrærne i Elgindalen og rundt Grabouw har startet blomstringen, og gir løfte om at sommeren er på vei. Vinstokkene som preger området forøvrig er ikke lenger gråbrune og knudrete, men kantet med en grønn bord av nye blader; kanskje kan en vår følges av en god sommer som blir til en god vinhøst. Shirazdruene, pinotagen, caberneten, alle er så smått i gang. Nå venter de på sola som oss.

En mann på min egen alder satt på en stubbe i bydelen Iraq. Han hadde gjort et forsøk på å nå daghospitalet, men ga opp. Han trengte astmamedisin. Trekvart times gange langs en støvete vei, ville vært nødvendig om han skulle nå fram. Han gjorde vendereis etter noen hundre meter. Veien fram syntes for lang. Vi var på annet oppdrag - vi skulle samle inn data som legestudenter fra Cape Town trengte i sine studier. De skal senere ut og gjøre feltarbeid i de samme bydeler, så deres oppgave er viktig.

Rundt mannen på stubben sto venner og kjente. De var alle bekymret. Sykehistorier i dette området burde være en privatsak, men er som regel helt og holdent til stede i det offentlige rom. Vi fikk høre at han, som mer enn hver tredje i denne bydelen uten vann, uten annet enn noen få fellesdoer og definitivt uten elektrisitet, også var hivsmittet og hadde tub. Løsningen var at vi brøyt av, hentet bilen og kjørte han til daghospitalet. Ettersom det var pleiere der som visste hvordan køen kunne forseres, tok det knapt halvannen time det hele.

Mannen som fikk hjelp til å skaffe astmamedisin var en av de heldige med blå bukse. Den var i tillegg ny. Den viste at har jobb. Om ikke fast jobb, så i alle fall sesongjobb. Sannsynligvis i epleindustrien. Jeg fikk ikke spurt han, han hadde ikke pust til det på vei til hospitalet. På vei hjem var han mest opptatt av hvordan den nye medisinen virket. Men etterpå, da vi kjørte fra Iraq og tilbake, passerte vi noen få vinranker og epletrær. Jeg bemerket at det var begynt å bli grønt, og fikk til svar:

"Ja, heldigvis. Så blir det snart jobb!"

Av den nye vin gror ikke bare nytelse på flasker, men også jobber.

Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

Fargerikt svart hvitt

2009-09-28T10:42:00.000-07:00

I 30-40 år klarte fire og en halv million hvite og holde 45 millioner svarte og fargede i sjakk. Men Sør-Afrika var en trykkoker som sydet og boblet, og hadde ikke kloke statsledere løftet av lokket og sluppet moderne frisk luft til, hadde nok samfunnet eksplodert i vold og det hele endt med voldsomme blodbad.

Nå skjedde ikke det. Men fortsatt syder og koker det. Fortsatt er det voldsomme krefter som er til stede som en reaksjon på det som skjedde. Velstående svarte og fargede bønder ble fratatt eiendommene sine og plassert i en sju ganger sju meter betongbolig med kaldt vann fra en kran på utsiden av doen midt i gården. Pengeverdien har de nå fått tilbake. Men ikke den en sum som setter dem i stand til å kjøpe tilbake det som en gang ble tatt fra dem. Det har, i mange gamle fredfylte bondesamfunn skapt strid, bitterhet og hat.

Jeg forsøkte for noen dager siden å ta et bilde med mobilkameraet mitt av det jeg oppfatter som et uttrykk for det hvite Sør-Afrika. Et murhus med en flott fasade, med en skinnende blank bil eller to på utsiden. Ja, du ser det selv. Bildet altså. Men typisk nok dukker det opp en ikke-hvit person der. Hvem han er eller hvor han kom fra, aner jeg ikke. Men jeg klager slett ikke på at han dukket opp. Det er hans land. Jeg er bare gjest her.

Men det er typisk. Mens de, eller skal jeg si vi hvite, er inni våre biler og innenfor våre gjerder, er det svarte og fargede som befolker gatebildet, i alle fall i mine to byer, Grabouw og Somerset West. Den siste er egentlig en boerfarmerby, og gården rett ved der jeg bor har årstallet 1638 skrevet i svart smijern. Det er svært lenge siden, og i følge lokalhistoria er det omtrent så lenge hvite har befolket Hottentott Holland som området heter.

Lokket er tatt av trykkokeren. I alle fall ett lokk. Trykket som nå er der, skyldes de store forskjeller mellom hvitt og svart, hvitt og farget. Fortsatt er det slik at de fleste som dømmes for vold og annen kriminalitet i dette området snakker xhosa, språket til Nelson Mandela og Miriam Makeba. Men de dømmes på engelsk eller afrikaans, det siste er boerspråket som mest likner flamsk sier de som kjenner det. Ord for annet likner det mye på vårt eget norsk, men lydmessig er det mer enn en Nordsjø avgårde. Både engelsk og afrikaans er enda lenger fra de svarte opprinnelige språkene som snakkes her.

Nå jobber myndighetene med å innføre domstoler der også språkene til svarte snakkes. Jeg vil tro det vil føles mer rettferdig å bli dømt på ditt egen språk, enten det skjer i Norge, Kongo eller Sør-Afrika.

Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

Smalahove på afrikansk

2009-09-26T01:15:00.000-07:00

For ganske nøyaktig et år siden var jeg på Voss under det årlige smalahovesleppet der. Først underveis til Voss fikk jeg vite at dette var helga med stor H. Siden andre betalte tur og opphold fra fredag til søndag, og det var organisert mye omkring arrangementet jeg var med på, ble det ikke smalahove på deg den helga. Matglad som jeg er, hadde jeg i det lengste håpet det, men i stedet ble god hotellmat som kjøttfilet til middag og mextex, eller texmex, jeg klarer aldri forskjellen, til nattmat. Sauehuer var forbeholdt andre.

Jeg må innrømme jeg var litt skuffet over det. Ved et par anledninger har jeg spist smalahove, og det er virkelig en delikatesse. De fine musklene i suens hode som har vært i stadig bruk for å tygge drøv er mer enn møre, og smaken er fantastisk. I alle fall om det tilberedes rett.

Helt til nå har jeg trodd at smalahove var noe spesielt for sære vestlendinger. Bare et så knagert og bevisst folkeferd kan finne nytte av også sauehuer til matbruk. Nordlendinger som har et hav som matfat, behøver ikke det. Ikke i samme grad i alle fall. Fisk og kålrot har vært deres greie. Trønderes matvaner kjenner jeg lite til, mens innlandsfolk fra Østlandet har hatt elg, eller ælj som de sier. Men det var altså smalahove og Afrika.

For noen dager siden var jeg i bydelen Waterwerks, et navn som betyr akkurat hva det står: Vannverket. Bydelen er en squattercamp, altså en samling skur stablet i en liten åsside nær Grabouws midte. Der har mange funnet og bygd seg et hjem av kassebord, papprester og avlagt bølgeblikk. Spesielt velstående sier det seg selv at de ikke er. Men de har greie vannposter der de møtes, de har en slags el-forsyning, og de har en egen pub. Ja, du leste rett. De har egen pub til og med matservering, og der, av alle steder, serveres smalahove. Halve huer, røkte eller urøkte. Alle grillet på kullgrill og servert med kjærlighet av en av de hyggeligste kvinner jeg har møtt i denne bydelen. Som en munter advarsel henger et lite skilt over døra til skuret hennes: "Spør ikke meg, spør min advokat". Jeg tror neppe det blir aktuelt.

Nå har jeg ikke møtte mange, bare noen, og de fleste jeg har møtt der har vært sjuke, så kanskje er hun en god representant for dem som bor i Waterwerks. Årsaken til at vi stoppet opp, var at denne kvinnen har en sønn på 12 år som er så utrolig glad i å spille fotball. Nå lurte hun på når treninga skal starte opp igjen. Jeg ble visst der og da hyra som lagets manager, og dermed akseptert.

Så langt har jeg ikke spist smalahove der, bare bestilt. Men jeg ser med glede og forventning fram til opplevelsen. En voksen mann skal alltid være skeptisk. I beste lutherske ånd har jeg lært at når noe er for godt til å være sant, er det som regel ikke sant. Derfor spurte jeg kritisk og klart hvor hun fikk hodene fra. Hun smilte bredt og svarte: "Fra slakteriet der nede. De røyker og klargjør dem for meg". Og siden jeg nå også har blitt kjent med han som grunnla slakteriet i sin tid, skjønte jeg at dette var skikkelige greier. Nå ser jeg fram til akkurat den opplevelsen. Jeg lurer bare på hva de kaller smalahove.

Nevnte jeg at jeg den helga på Voss for et drøyt år siden fikk det beste gravensteineple jeg noen gang har spist. Nå skjønner jeg at verden ikke er så stor likevel. Voss og Grabouw kan begge skilte med både fantastiske epler og smalahove.

For en god verden vi lever i vi som har venner både på Voss og i Grabouw.

Surkål sikret

2009-09-24T10:53:00.000-07:00

Ettersom jeg har satt mange i sving med en bredt anlagt leteaksjon etter karve, ble det ern aksjon som til slutt ga resultater. Det er nesten pinlig at samme dag som jeg i det offentligte rom letter etter disse frøene, dukker de opp.

Det skjedde under en utflukt til hvalfestival i sommerbyen Hermanus. Min gode venn Arron (17, snart 18) og hans engelske venn Josh saumfor den lille byen mens vi inntok en øl og litt kaffe etter middag. Og han fant en hel liten kryddebutikk inne i et kjøpesenter. Han kom raskt tilbake og rapporterte om sitt funn. Deretter kunne vi oppsøke butikken.

"Selvsagt", var ekspeditørens svar på karvespørsmålet etter at hun smilende hadde gitt meg en korreks fordi jeg i min iver hadde glemt det viktige how do you do....

Karve hadde de i to typer poser. Jeg kjøpte to poser a 50 gram. Det skulle holde en stund. Men jeg vet jeg kommer tilbake til karvebutikken i Hermanus. Kanskje får jeg øye på en hval også?

På tide med ønsker

2009-09-23T23:02:00.001-07:00

Jeg har lett og bare delvis funnet. Nå vet jeg at nellikspiker er å få tak i, at muskatblomme heter nutmeg og at karve er noe butikker her i Somerset West har hørt om, men som de ikke har i hyllene sine. Jeg begynner å bli smådesperat, for nå haster det. I dag er det bare tre måneder igjen til julaften, og skal det bli jul, må det surkål til, surkål med karve. Og hvor i alle verden skal jeg skaffe den fra. Det ender vel med at jeg må importere den. Selv ikke de mest tyske, internasjonale supermatbutikkene har de den slags, butikker som ellers kan varte opp med det meste som sursild og makrell i tomat. Ikke Stabburets gule, men dog.

Våren kryper sakte nærmere oss, varmen stiger, og i butikkene er årets sommermote kommet på plass. Ettersom jeg slett ikke er noen fashionkjenner, aner jeg ikke om Sør-Afrika ligger et halvt år før eller etter den nordlige halvkule. Uansett, ett eller annet sted i verden kan noen få årets mote på salg bare de reiser langt nok. Men da går vinninga kanskje opp i spinninga.

Et annet vårtegn er en overdådighet av blomster ute, og juleutstilling inne. Nissemasker, og lysslynger som vi kjenner det hjemmefra. Her, hvor natten er helt mørk tilnærmet 12 timer i døgnet, kan det virkelig bli en utfordring ikke å gå helt amok når jeg skal pynte huset til jul. En liten snøkledd nisse bør jeg ha utvendig på huset - selv om det er midt på sommeren. Nisser bruker liksom ikke badebukse, og hvem tenker på nissemor ikledd bikini?

Et minst like viktig moment når det nå nærmer seg jul, er gave gaveønsker. Jeg skal innrømme jeg er svak for vin. Både røde og hvite. Jeg er også svak for dingser. Både små og store, helst med morsom elektronikk som er mye mindre enn nyttig og aller helst kan gjøre helt uventede ting enten med lyd eller bilde. Hva det skulle være, aner jeg ikke. Jeg har ikke sett den, bare ønsket meg den.

Likevel skal jeg innrømme at jeg dette året ønsker noe mye større. Jeg ønsker et helt hus. Ikke for meg selv. Jeg bor godt både her og i Tromsø. Men for Themba Care. Eller egentlig for en del mennesker i Grabouw som mangler menneskelig bolig etter at de har vært på det lille sjukehuset som Themba Care har i denne byen jeg har tapt hjertet mitt til. Huset er allerede bygd. Det står tomt og det koster 450.000 rand, 350.000 kroner og skal brukes som en midlertidig bolig for mødre som ikke har akutt behov for sykehusplass, og deres barn som har vært godt tatt vare på mens mamma var sjuk.

For noen dager siden falt dette ønsket ut av meg i samtale med en norsk venn. Hun mente at dette ønsket kunne la seg ordne som et spleiselag.

Tenk om det var mulig. Det hadde vært litt av en julegave fra venner og ukjente i Norge til en liten epleby langt sør. Vi får verdens beste epler og mye god vin derfra. Kanskje noen av plukkerne kunne fått noe tilbake?

Mer om det vi gjør og livet her, skriver Tim om. Følg han:
www.thembavillageofhope.blogspot.com

Fanget i elendighet

2009-09-21T06:43:00.000-07:00

Når mor drikker med far, og far egentlig ikke er far og heller ikke bryr seg særlig om mor, og hver gang noen vil hjelpe far og familien, gir han blaffen og selger det han kommer over til fordel for brandy og billig vin, da er det ikke enkelt å hjelpe. Spesielt er det da vanskelig å hjelpe de som trenger det mest, ungene som rammes.

Jeg sto i formiddag i en forferdelig vanskelig situasjon. En mor er ferdigbehandlet på det frivillige sykehuset og bør hjem. Det samme bør de to ungene hennes på tre og ni år. Problemet er bare at de ikke har noe hjem å komme til. Husværet er så dårlig at det ikke bør være bolig for brunsnegler, langt mindre hunder. At mennesker kan bo slik, er utenkelig, og at menneskebarn har boligen som sin faste adresse, burde vært straffbart. På den andre siden. Bare en av ungene har identitet, så myndighetene har så langt ikke mye å stille opp.

Paret med to unger som bor i elendigheten er ikke gift. Det gjør det enklere for den som skal hjelpe. Og mange vil hjelpe, men få kan. Et alkoholproblem står i veien, og en voksen vilje hos mamma til å se problemet finnes ikke. De leier bolig hos et eldre par som også har gitt dem jobb. For begge de voksne jobber og tjener penger. Det eldre paret er minst like fortvilt som hjelpeapparatet rundt. Husverten sier: "Den eneste grunnen til at jeg tar noen få rand i leie, er fordi jeg da slipper å få uvedkommende inn på min eiendom som bare tar seg til rette og bygger seg et skur der."

I femti år har han hatt svarte boende på sin eiendom. Han fikk lov til det også midt på 70-tallet da alle svarte skulle samles i egne bydeler, townships. Han behøvde folk i arbeid, og folk behøvde hus. Husene har aldri vært store og prangende, som regel bare ei stue med noen senger og en kokemulighet. Men alltid med vindu og mulighet for lufting. Inntil denne mannen kom. "Jeg har reparert, jeg har gitt han materialer og han har fått vinduer. Uansett hva jeg gjør, blir huset mer og mer forfallent for hver dag. Han bare selger alt", er den 84 år gamle husvertens forklaring, og legger til at han skulle bare revet alt, så var han kvitt problemet.

"Det er ikke kvinnen, men mannen hennes som er problemet. Jeg blir rasende av å tenke på det, og kunne lett blitt voldelig om jeg gikk ned dit de bor. Så det lar jeg være. Hele denne saken overlater jeg til kona mi", innrømmer han.

Kona kan lite gjøre med skuret de bor i. Det er flere av folka de har ansatt som bor i samme hus. Men deres deler er velholdte, og - om ikke statslige, så i alle fall beboelige, også for kvinner og barn.

To hvite menn var på besøk der i dag. Vi kom uanmeldt. Vi lyttet, vi så og vi sukket. Jeg var også på parti med den hvite huseieren. Når han stiller opp slik kulturen krever, bør de som får også stille opp, tenkte jeg. Etterpå har jeg tenkt: Hvorfor skal han stille opp? Alle gir blanke. Han er født farget inn i et samfunn der slike som han behandles som tredje og fjerderangs borgere. Bør han ikke kunne få lov å opptre deretter. Det skulle bare mangle, var min lille konklusjon, inntil jeg tenkte på unga.

For dette er ikke en sak mellom en hvit, vennlig huseier og en farget mann med et stort alkoholproblem. Dette er et problem for de ungene som vokser opp, og som mest av alt vil leke og spille fotball. Det er barna som blir det største alkoholproblemet.

Men slik lek er det neppe plass til i en voksen verden. Heldigvis kan vi ha en løsning. Ikke optimal, men god nok. Vi venter og ser.

Et snev av lykke

2009-09-19T22:21:00.001-07:00

Her om dagen, jeg tror det var onsdag, satt jeg på en steintrapp i Grabouw og inntok lunsjen min. Noen stor og fin lunsj var det ikke, men den smakte og den mettet; en liten pai med pepperbiff som det heter. Jeg vil heller kalle det kjøttstuing, men la gå. Jeg hadde dessuten bevilget meg en halvliter appelsinjuice.

Rundt meg var hverdagsmenneskene opptatt med sitt. Det vil si at omtrent halvparten jobbet, en fjerdedel så etter jobb og den siste fjerdedelen holdt de andre med selskap. De hadde sannsynligvis gitt opp dagen som en mulig arbeidsdag. Men de var der både for seg selv og for hverandre. Parkeringsvakta, en mann som sist skifta og vaska seg en gang på nittitallet, hilste blidt og tannløst sitt "moré, sir", en blanding av litt afrikaans og litt engelsk, men en hyggelig hilsen.

Sola skinte. Våren er så vidt begynt å komme. Frukttrærne har startet blomstringa og temperaturen hadde passert 19 grader. Selv var jeg såre fornøyd. Jeg er rik som har fått mulighet til å befinne meg midt i denne rare lille byen bak fjellet. Jeg er heldig som har en jobb og familie. Jeg er heldig som er frisk og slipper å ta annet enn et par piller for dagen for min overdådige livsførsel. Det var da jeg lurte på om ikke det jeg da følte var lykke?

Jeg skjøv tanken vekk. Voksne menn sitter ikke midt på blanke formiddagen på et torg omgitt av elendighet og tenker på lykke. Da har han alt for lite å gjøre, tenkte jeg.

I ettertid har jeg brukt litt tid på dette øyeblikket. I mitt eget hode har spørsmålet flere fasetter. Det maskuline spørsmålet er om en voksen arbeidsfør mann midt på blanke dagen i det hele tatt skal bry seg med slike spørsmål. En annen fasett er om det er mulig i sitte omgitt av så mye fattigdom, sult, håpløshet og sykdom og likevel kunne rettferdiggjøre en lykkefølelse, og enda en tredje synsmåte er hva som egentlig er lykke.

Det siste halvannet året har jeg lest fag som for meg før ikke var fremmede, men der innholdet var ukjent. En av de viktigste lærdommene jeg som voksen mann har dratt med meg er at det er viktig å reflektere i blant.

Dagen før jeg fikk dette lykkeøyeblikket, fikk jeg spørsmålet om hvilken kirke jeg brukte å gå i mens jeg oppholder meg her i Sør-Afrika. "Det er jo mange å velge mellom", sa søster Lydia i et ledig øyeblikk mellom to andregrads tubpasienter. Vi var midt i hverdagen, og brukte tiden til å bli kjent. Søster Lydia er ei raus dame, men da jeg svarte at kirken bruker jeg ikke, religiøs er jeg heller ikke. Da ble hun taus og stilte bare et eneste spørsmål: "Hvorfor ikke". Jeg brukte nesten en time på å tilnærme meg en norsk virkelighet, der 95 prosent er medlem av kirken, men bare fem prosent bruker den aktivt. Men fem pluss 95 er jo hundre, tenkte jeg flåsete, og endte med å spørre henne: "Hvorfor skal jeg".

Hennes svar kom raskt: "Kirken skaper felleskap mellom alle typer mennesker. Dessuten får vi priset vi Herren".

Jeg har undret meg på dette også. Kanskje er religiøsiteten i vårt gerhardensens etterkrigssamfunn blitt erstattet av en sosialdemokratisk solidaritet som sakte men sikkert er visnet til fordel for ønsket om enda en bil, enda et karnapp på hytta og en enda større flatskjerm. Kanskje har vi faktisk mistet noe underveis. Ikke nødvendigvis en gudstro, men kanskje også grunnleggende holdning til hva som er det gode. Rundt meg ser jeg at smil, latter og alle ytre tegn på øyeblikk av lykke finnes i de dårligste hus og under de mest slitne forhold. De er faktisk ikke sosialt betinget.

Jeg skal slutte å leke filosof. Men jeg skal ikke slutte å ta vare på de små øyeblikkene enten jeg sitter i soloppgangen, som nå. Så skal heller slutte å undres over hva jeg skal kalle dem, og heller bare nyte dem og gjøre som folka rundt meg på torget i Grabouw, la tiden komme og bare nyte solskinnet.

Snart skal jo eplene modnes!

Egen identitet

2009-09-18T22:05:00.000-07:00

Det bor en kvinne øverst i Iraq som jeg for et par uker siden kjørte fem mil avsted for at hun skulle sikres barnetrygd. Da jeg kjørte tilbake, trodde jeg alt var i orden selv om jeg ikke kunne kjøre henne helt hjem. Et kraftig regnvær hadde tatt veien, og hun måtte gå den siste halve kilometeren hjem. Jeg glemte selvsagt å fortelle at Iraq er den nyeste bydelen i Grabouw. Eller bydel og bydel. Det er en squattercamp, et boområde etablert av landarbeidere uten penger uten jobb og bare med et svakt håp om en ordentlig framtid. Det eneste de så langt har fått av myndighetene er et nummer påmalt husene sine, og noen midlertidige toalett i utkanten av området. I våre hoder vil vi katalogisere bydelen som elendig slum. Men det finnes planer om å bygge hus. Noe arbeid er i gang. Men det tar tid.

Men det var denne kvinnen som dro av sted for å få barnetrygd. Selvsagt fikk hun ikke det. Hun måtte returnere alle de fem milene med visshet om at det heller ikke denne gangen ble penger til mat eller klær til unga. Men dette fortalte hun naturligvis ikke sjåføren. Hun bare nikket til hilsen. Jeg tenkte hun var litt kort, og at det var et utslag av kulturforskjeller. Ikke ante jeg at hun var like tomhendt da hun dro hjem som da vi dro.

Neste gang jeg møtte henne, var på daghospitalet, utenfor det som kalles HIV-klinikken, en brakke på 15 ganger fire meter med plass til fem legekontor og en resepsjon. Hun skulle kontrollere seg og den yngste av ungene sine. Hun var som så mange, mange andre i dette samfunnet smittet av denne spesielle sykdommen som ikke synes, men som mange oppfatter like mye en livsvarig dom som en sykdom. Jeg var der med et lite barn på armen, og små barn er kontaktskapende. Vi prata litt og hun sa alt var bra. Hva ellers?

Da jeg halvannen uke senere da jeg var med pleierne på hjemmebesøk møtte jeg henne igjen. Pleierne fortalte da at hun mangler identitet, og må først av alt skaffe seg dette. Selvsagt har hun navn. Men offisielt finnes denne kvinnen ikke. Ikke ungene hennes heller. Hun har bare stoltheten, ungene sine og en fantastisk skjønnhet. Første gang jeg så henne trodde jeg det var Naomi Campbell jeg møtte. For hun bærer de billige klærne med en eleganse og ullteppene for å holde varmen med mer enn verdighet. Jeg spurte undrende: Men hun har egen fil og mappe på sykehuset. Hun er lys levende og vakker. Som et undrend emenneske måtte jeg spørre hva er galt?

Forklaringen fikk jeg senere. I Sør-Afrika registreres naturligvis alle nyfødte. Det er tross alt et svært sivilisert samfunn. Ungene får et fødselsnummer og et navn. Men dette er knyttet til fødselsklinikken der de kom til verden. Der etter plikter foreldrene, som da betyr mamma, å sørge for at barnet, dersom det overlever det første året, å få det registrert i det offentlige arkivet. Men fortsatt er ungene knyttet uløselig til sin mamma. Først når de er 15 år kan de få sitt greencard. Og selv om dette er et land fylt opp av golfklubber og -baner, handler dette grønne kortet om myndighetenes aksept for at hver og en har alle de rettigheter som er nødvendig. Det er en garanti for å være akseptert innbygger.

Det var dette kortet min passasjer manglet. Nå har hun fått det. Senere har jeg lært at fortsatt finnes det en masse mennesker som ikke bare mangler identitet. De mangler også etternavn.

Så neste uke blir det en ny tur fem mil over passet til Caledon for noen timers venting på sosialkontoret. Nå har hun fått sitt grønne kort. Nå kan hun få noen kroner i barnetrygd. Så er det bare å håpe at hun og familien kan flytte ut av skuret og inn i et hus med kaldt vann og en enkel strømkablel inn før ungene er nødt å skaffe sin egen identitet.

Heia Norge

2009-09-14T22:13:00.000-07:00

Jeg er glad Jens skal fortsette som statsminister. Jeg tror han er den beste til å styre Norge. Et demokratisk utsagn, som nok stemmeberettigede var enig i denne gangen til at profetien ble selvoppfyllende. Å blande rødt og grønt har alltid gitt brunt i fargene verden. Heldigvis er det ikke slik i den politiske verden. Der blir miksen ublandet både med de grønne og de røde innslag svært synlig.

Det var underlig å følge et valg så tett og så fjernt. For første stortingsvalg siden 1981 var jeg ikke skrivende journalist en slik natt. Det kjentes annerledes, men også godt. For første gang i godt voksen alder kunne jeg følge selve valget. Riktignok bare via nett, og uten 70 år gamle Geir Helljesens dansende evne til å veksle mellom tall, politikk og mennesker.

Som ny landsmann langt hjemmefra er jeg alltid på jakt etter noe om Norge. Jeg har sett noe tre ganger. Første gangen var på fotballsidene i sportsbilaget til Cape Times, den største og mest seriøse avisa her. Men en nyhetstradisjon bygd opp av hvite, domineres utenriks av store og små nyheter om Europa. Ingen ting er derfor mer naturlig enn at avisa lengst sør i Afrika bringer samtlige resultater fra Europacupen i fotball. Her skal bygges interesse før VM neste år kan skjønne.

Neste gang Norge dukket opp var på TV. Det var slett ingen heftig melding og at Siv nå halte inn på Jens i meningsmålingene. Tvert om. Meldingen gikk ut på at det offisielle Norge nå friskmeldte seg i forhold til finanskrisa, og begrunnelsen for å gjøre det var store oljefond. Nyheten kom som en del av børsnytt til slutt i den engelsspråklige Dagsrevyen.

Uten tilgang til nettaviser hadde vi nok vært svært sulteforet på nyheter. Men verden er skrumpet, og den jeg har hele den virtuelle verden i min egen stue, litt avhengig av om Vodacoms nærmeste mobilsender er helt i orden. Periodevis er også den litt sånn afrika-halvtolv.

Men det var Norge som dukka opp. Og den dukka opp på det mest uventa stedet, og jeg lo høyt da jeg så det. På et kjøleskap (av den svært billige sorten) i et hus i en township sto det. Kjøleskapet Norge. Med stort fint skilt øverst, en voksduk på det rå betonggulvet som underlag og med en liten dukke på toppen. Da jeg forklarte kvinnen i huset sammenhengen, og om jeg kunne fotografere kjøleskapet hennes, lo hun så hun ristet. Vi lo i lag, men hun av meg, jeg av kjøleskapet. Ingen hadde før vært i nærheten av å skulle gjøre noe så dumt noen gang i hennes verden.

Bildet ble tatt, og jeg kan vise det fram her øverst på denne sida.

Da jeg skulle forlate huset, kom den samme kvinnen bort til meg. Hun var ferdig å snakke med sykepleierne fra Themba Care, dem jeg er sjåfør for. Hun lurte på hva Norge var. Om det var et land?

Jeg svarte med stolthet ja, uten å tenke på at for henne var det mest et kjøleskap. Det kalde.

Det var da hun spurte: Er det "overseas"?

Så at noen utenfor en snever krets skal bry seg med hvem som vinner valget i Norge, er fåfengt å tro. Godt vi bare er 4-5 millioner. Likevel er jeg glad Jens fortsetter som stasminister. Bare han ikke kun blir stasminister.

Blå adel

2009-09-14T00:16:00.000-07:00

Arbeidet adler mannen. Få steder har uttrykket mer relevans enn her i Sør-Afrika. Arbeidsledigheten er påtrengende høy, og selv om det settes folk til å gjøre jobber maskiner gjør i resten av verden, er den offisielle ledigheten alt for høy.

På den andre siden er den uoffisielle ledigheten atskillig lavere. Enkeltmennesker finner seg noe å gjøre. En rand her, en rand der. Det blir fort en hundrelapp av det - nok til dagens måltid for familien, litt til parafin om det trengs en tier til mobilen og 20 til strømmåleren. For myndighetene er denne grå økonomien på siden av det meste et slags problem. Men bare en slags. De vet også at samfunnet hadde stoppet opp uten alle dem som gjør de små og store jobbene uten å være registrert, uten å betale skatt uten å ha noen sosial sikkerhet verken i eller utenfor jobb.

Vi trenger nye svarte sekker til søplekassa vår. Det går en del av dem gjennom uka. Den første rullen kjøpte jeg på Pick and Pay, en av flere kjedebutikker som finnes ikke langt fra der vi bor. Posene lå i en rull nederst og var vanskelig å få øye på. 25 rand for 40 poser var heller ikke billig. Men kort tid etter skjønte jeg hvorfor. Den slags kjøper man av gateselgerne som står i lyskrysset på motorveien. De gir deg to ruller svarte poser for 20 rand. Det er stedet for den slags handel, jeg må bare ha pengene klar. Jeg trenger en rull eller to, og de unge mennene tjener en skilling. De samme unge menn selger forøvrig noen gyselige pyntefisker i metall, visstnok til blomsterbed, afrikakart, småvesker og mobilladere.

Men arbeidsfolk er det nok av. Ledige hender likedan. Og du vet når du ser en med jobb. Han har blå nylonbukse. Alle som vi i gamle dager ville kalt arbeidere har slik bukse. Den er ikke bare et praktisk antrekk, den er også en uniform og - kanskje det viktigste - den er et adelsmerke, et klassetegn på at her er det en som har inntekt. Er det firmamerke på uniformen, er statusen så høy at det nesten gir kreditt alene i en av de mange småsjappene som finnes over alt. De som har varer og der den viktigste delen av innredninga er et gittergjerde fra gulv til tak mellom kunder og betjening. Det gjelder jo å skape tillit i forretninger. De som handler der er ofte menn i blå bukse. Ja så viktig er den blå buksa at selv portvakta på barneskolen bærer en slik - med stolthet.

Når vi bestiller håndverker hjemme, dukker det i de aller fleste tilfeller opp en bil med en mann. Her dukker det opp en bil med tre mann. Sjefen som kjører folka sine, sittende på lasteplanet, dit de skal. Det er håndverkeren, han som kan faget, og en håndlanger. Såpass må det være skal jobben gjøres. I forrige uke fikk jeg lagt nytt laminatgulv på soverommet. Teppegulvet var aldeles for jævlig innsausa. Jeg kjøpte selv gulv og fant håndverkere. Og ja. De kom tre stykker. En sjef og to som gjorde jobben. Vi avtalte pris, 400 rand, 320 kroner, for mine 12 kvadrat, en pris som jeg hadde sjekka ut som passe. Da jeg kom hjem, var glippa mellom vegg og gulv sikk-sakk og stedvis større enn gapet mellom meningsmålinger og valg, mens de fine røde listene som jeg ba dem ta forsiktig ned, var splintret og lagt i haug. Jeg ble rasende, ringte snekkeren sporenstreks og brukte storstemmen. Han unnskyldte seg, og sa de hadde gjort sitt beste, før ham sa: "Men unnskyld sir. Hva hadde du ventet deg for 400 rand?"

Han hadde selvsagt rett. Heller ikke her får du all verden for 300 kroner.

Men en halvtimen etter var sjefen sjøl der og retta det hele opp. Uavgjort mellom byggherre og snekker.

Ingen bønn

2009-09-10T20:03:00.000-07:00

Det er en viktig dag i amerikansk historie i dag. 11. september vil for alltid stå som dagen da den amerikanske nasjonen ble utsatt for et uhørt angrep - på hjemmebane. Over 2600 mennesker måtte bøte med livet. Hvor mange som i ettertid har gått med i kampen mot terror aner jeg ikke. Det er ikke få, men de aller fleste har dødd unødvendig.

Rundt meg her i Sør-Afrika dør barn og voksne hele tiden. Bare denne uka er mer enn 3000 mennesker døde som følge av HIV-smitte og sykdommer de ufrivillig er påført. Som tuberkulose, en svært hurtig voksende sykdom. Først de siste par årene er det satt i gang et vaksineprogram. Men så langt hjelper det lite. Kvinner, barn og voksne menn ligger inntulla i tepper og bare er sjuke. Ofte bor de svært dårlig. Etter vår standard ville vi ikke kalt det bolig. For dem er det hjemme.

Hvert eneste år, den 11. september samles gråtende mennesker på nullpunktet i New York. De samles til felles sorg og for å minnes sine døde. Jeg synes det er viktig. Sorgarbeid er alltid viktig. Der leses også navn til alle de døde opp. Anslaget mot Twin Towers skal ikke glemmes.

Den lille toåringen jeg fulgte til lege denne uka, hadde ikke en gang en mappe på sykehuset. Heldigvis har hun et registreringskort med sitt navn. Skulle bare mangle. Hun er i helsesystemet. Hun er HIV-smittet, men har heldigvis lagt tuberkulosen bak seg. Men det var en periode hun ikke fikk i seg mat, så hun har en tube på magen. Også den lidelsen har den lette lille jenta lagt bak seg. Nevnte jeg at hun danser som en liten gudinne, og har et stritt hår som hun ikke vil la gre. Hun har jernvilje. Det må et så lite menneske ha om hun skal overleve. Det gjorde ikke hennes mamma.

Når navnene leses opp i New York i dag, vil det bli formidlet til hele den amerikanske befolkningen. Det blir helt sikkert viet plass på norsk dagsrevy, som i svenske, tyske og engelske nyhetssendinger. At det også blir vist her på min TV sør i verden, tar jeg for gitt.

Den lille toåringen som denne uka besøkte legen, fikk hjelp. Nå skal tuben fjernes. Nå skal hun også slippe en del av medisinen. Som mange unger i samme situasjon, har hun en veske full av hvite, gule, grå og røde piller. Da legen så gjennom lista, oppdaget hun at den lille jenta også får tabletter mot parkinson, en sykdom som i all hovedsak rammer eldre. Vår løille pasient har aldri vært i nærhenten av å ha denne sykdommen. Hun hadde fått medisin tgil en gammel slektning. Legen beordret heldigvis øyeblikkelig stopp til inntak av disse pillene.

Kanskje kan den lille jenta fortsette å danse. Kanskje kan hun etter hvert tillate at noen grer håret hennes. Hun vil neppe bry seg om alle navnene som leses opp i New York verken nå eller om noen år. Ingen vil lese navnet på hennes mamma som døde unødvendig. Ingen leser noen navneliste her den 11. september hvert år. Ingen ber en bønn på TV for dem.

Det ville ta for lang tid. Og de er jo ikke ofre for et unødvendig angrep. Er de vel?

En rettferdig flukt?

2009-09-07T11:02:00.000-07:00

Her i Sør-Afrika har det oppstått en bred og svært prinsipiell diskusjon om det er riktig av Canada å ta i mot hvite Brandon Huntley som flyktning fra Sør-Afrika til Canada. Den hvite middelaldrende mannen begrunner sin flukt i redsel for å bli drept av rasistiske årsaker. Han sier han flere ganger er angrepet og vært utsatt for vold, og mener den eneste årsaken er hans hvite hudfarge.

At det er mye vold i Sør-Afrika, er det lite tvil om. De færreste blir utsatt for noe i det daglige, men så beskytter de seg på alle tenkelige måter. Her vi bor, er det bevæpnede vakter ved de to portene som finnes inn til fem seks inngjerdede boligfelt. Her kan ikke hvem som helst komme å ringe på døra. Det må både invitasjon og avtale med vakta før gjestene kan komme nær den innerste porten. Og når de først er kommet dit, må de ringe til dem som skal besøkes slik at porten kan åpnes.

Min kollega Tim sier det slik:
"Vi som er hvite og bor her i Sør-Afrika, er fanget av vår egen frykt for vold fra svarte. Det fører til at alle etniske grupper isolerer seg og frykter hverandre. På den måten oppstår det spenninger som i sin tur utløser vold."

Klart Tim har rett. Da apartheid ble fjernet, ble ikke forskjellen på farget, svart og hvit fjernet. Det var bare passlover og fysiske hindringer som sammen med lovpålagte forskjeller som ble fjernet. Et flertall av befolkningen slapp fri fra et åk, men bare få av dem fikk adgang til de hvites pene rene og innelåste boligfelt annet enn som hushjelper som kommer om morgenen og går om kvelden, eller håndverkere som kjøres inn i området av en hvit sjef som henter dem ved arbeidsdagens slutt.

Den hvite delen av befolkningen lever i det som er kalt bokstilværelse. De bor i en boks, går ut i garasjeboksen, setter seg i bilboksen, trykker på fjernkontrollen og låser bildørene helt til de er framme i husboksen der de arbeider. Underveis har en del levert ungene i en skoleboks eller en barnehageboks. Noen timer senere skjer alt i motsatt rekkefølge.

Den svarte befolkningen er de uten hvite biler. De går, sykler eller sitter på sjefens åpne lasteplan. Forskjellen er ekstremt synlig.

Brandon Huntlys flukt fra det nå åpne Sør-Afrika har derfor skapt oppriktig harme både i de nasjonale medier og politiske landskap så vel som blant vanlige mennesker. De mener hans flukt ikke er anstendig, men et åpent angrep på den svarte og fargede delen av befolkningen, og at Canadas aksept av hans flukt er en politisk hån mot den svarte regjeringen sør i Afrika.

Jeg kan skjønne harmen. Jeg skjønner ikke Brandon Huntley. Som en innbygger i et land under den britiske kronen står han fritt å flytte nesten hvor han vil. Han har som mange andre satt søkelyset på den dagligvold som foregår og som skaper frykt. Men i mine øyne gjør tar han ikke annet ansvar enn å håne den svarte befolkningen og bidra til ytterligere spenning. Det er i alle fall ikke moralsk.

To oppfølginger og en jakttanke

2009-09-05T00:01:00.000-07:00

En venn, en fortsettelse

Min lille venn som denne uka ble skrekkelig syk og fikk hjelp på sykehus, er nå kommet hjem igjen. Hva som feiler han er i ferd med å klarlegges, og han får medisinsk hjelp. Det er det mange som er glade for både her i hans nærområde og, har jeg skjønt, blant dem som har lest om han.
Etter en natt på sykehuset, og bra stell, hadde niåringen slått opp øynene og smilt. Han hadde også sagt noen av de få ordene kan til henne som satt der andre natta. Deretter hadde han fått mat i seg, holdt på maten og kviknet til. Godt det finnes hjelp for dem som trenger det mest.

Ventetid i kryss, en fortsettelse
I snart en måned har jeg forsket i det stille på hva de venter på, alle dem som sitter stille i et veikryss langt vekk fra det meste.

Det er flere ting man kan vente på i et veikryss. Er det flere i lag, og kvinner til stede, venter de at det skal komme forbi en bil med en kjenning eller fjern slektning bak rattet og med ledig plass på lasteplanet. Det er nemlig slik man kjører kollektivt i dette landet. Man fyller bilen så til randen at politiet stanser det de ser og beordrer overtallige ut.

Det andre man venter på i et veikryss, er jobb. Er det hverdag, samles menn i grupper i veikryss på spesielle steder. De er arbeidsantrukket og klare til innsats. Her tar man seg ikke brydderiet med å stå i kø for en dags jobb. Tvert i mot, man blir en av mange som står eller sitter i krysset, tilsynelatende formålsløst. Men så plutselig stanser en bil. I løpet av et minutt avtales jobb og lønn, og vips på lasteplanet med gutta, og avsted til en grave-, bygge-, male- eller innsatsjobb av noe slag.

Skal vi trekke noen nordeuropeiske tanker om venting i kryss, kan vi si det er samfunnsnyttig ro. Det gir produktivitet, det utnytter energi og ledig transportkapasitet, og det er sosialt.

Og det gir oss en slags forklaring. I alle fall så langt.

Bærekraftig

I mitt nabolag er det mange små dyr og vakre fugler. Her er ikke som i Tromsø bare fire fuglearter: Ørn, sjur, måse og titing. Nei her er alle de rare fugler du aldri har sett. Her om dagen da jeg kom kjørende på highwayen, trodde jeg det var noen som hadde kastet noe rødt papir eller et eller annet på veien. Men plutselig fløy det opp en flokk med småfugler i fantastiske farger.

Hva de heter aner jeg ikke. Jeg vet knapt hva noen av disse flotte fugleartene heter. Noen har lang hals og langt spisst nebb. Andre har blå fjær, mens noen traneliknende fugler bare har stygg stemme.

På plenen utenfor der jeg bor, gresser det mye perlehøns. I Europa og på noe mer hjemlige breddegrader er disse fuglene import. Her lever de vilt. Skjønt vilt og vilt. De tusler nå omkring i sin perle-fjærdrakt med sitt blå hode og er vant til både hvite og grå biler, svarte og hvite forbipasserende og unger i barnevogn.

Når man kan ta ut av naturen et overskudd som ikke truer art eller individ, men bare er til nytte for alle, kalles det visst bærekraftig. På 80- og 90-tallet var Gro Harlem Brundtland verdens miljøvernminister. Hun var opptatt av at vi måtte høste av overskudd der det var mulig, uten at det skulle true den globale eller nære utviklingen.

Og der er her jeg tenker: Om jeg nå startet snarefangst av perlehøns, kunne jeg både høste av en rik stamme, og skaffe meg fantastisk middag. Jeg har nemlig lest at perlehøns skal være en delikatesse. Mange av disse fuglene blir sikkert spist av usynlige villdyr eller bitt av slanger.

Fra mitt år på 80-tallet i Nordreisa vet jeg at lokalbefolkningen bedrev en grad av snarefangst av rype. Selv om disse kriminelle forhold nå er foreldet, skal jeg vokte meg vel for å nevne navn. Men jeg fikk godt innblikk i det som foregikk. Jeg var til og med gjest på en og annen middag der snarefanget rype ble servert. Og det smakte utmerket.

Jeg har sett oppslag om at det er forbudt å mate bavianer, at det er forbudt å gå for nære pingviner og rockhoppers, men ikke et ord noe sted om at snarefangst av perlehøns er forbudt.

Kanskje vet de ikke hvordan det foregår? I buskaset bak den store eika rett utenfor porten her ville det være ideelt. Ja, så godt tilrettelagt er det at jeg kanskje kunne startet kommersiell snarefangst nå som jeg har fått bankkonto og internasjonalt førerkort og føler meg som en vel ansett borger.

Det er bare et problem. Jeg har aldri ribba ei høne i hele mitt liv, så det får bli med tanken selv om det hadde vært bra for menyen og den bærekraftige utviklinga.

En venn for livet

2009-09-03T12:19:00.001-07:00

I går fikk jeg en venn for livet. Jeg kjørte den lille niåringen til legen. Han hadde hangla noen dager, og var slett ikke i sitt vanlige humør, så det ble bestemt at han trengte tilsyn av lege. Sammen med en annen frivillig på senteret der vi jobber ble jeg utsett til å kjøre han dit og være med han da han ble undersøkt.

Egentlig skulle vi ventet ute i det kalde vindværet. HIV-pasientene må det. De andre pasientene vil ikke være sammen med dem. De er ekstremt stigmatisert. Det slapp ungene. De kunne stå i halvdøra og se ut.

Min lille venn brukte hele tiden fram til legebesøket til å søke inntil meg. Han hadde ikke feber, men var blek og tafatt. Han synes det derfor var godt å bli strøket på ryggen og bli trøstet. Og det var var godt å kunne gi litt varme. Han ga meg armene sine tilbake.

Niåringen er en av den som knapt fikk livet i trøstepremie i lotteriet om livet. Han har ingen voksen familie, så en frivillig organisasjon tar seg av han. Han er født med en liten hjerneskade og mangler språk. Heldigvis har han ord fra de tre språkene som det snakkes rundt han. I tillegg er han født inn i denne verden som HIV-smittet, noe som både er stigmatiserende i samfunnet her han lever, og som krever medisin et par, tre ganger om dagen så lenge han lever.

Det er slett ikke viktig hvor han bor eller hva han heter. Han er heldigvis viktig for de menneskene han har rundt seg. For legebesøket avslørte at det slett ikke sto bra til og han trengte medisinsk oppfølging. Han har lungebetennelse, kanskje i kombinasjon med tuberkulose som en sannsynlig følge av at den lille kroppen har trøbbel med å takle HIV-medisinen.

Det fikk min lille venn. Han havnet på sykehus i nabobyen. Ved sin side det første døgnet hadde han den andre voksne hjelperen. Hun er en annen trofast av hans venner. Jeg vet hun har holdt han i handa, og sett på han når han har våknet, vet hun har smilt tilbake når han har sett på henne og smilt forsiktig. Vet hun står fast og er på hans side.

I dag har jobben min vært å kjøre tre mødre til nabobyen for å oppsøke et offentlig kontor. Det er ikke første gangen jeg tar denne turen, men første gang jeg prater noe særlig med passasjerene mine. De opplever meg sikkert som eksentrisk og som en fremmed fugl i deres verden. Men en av dem som i dag var med, spurte etter niåringen. Hun hadde hørt at jeg var med han til lege, og var bekymret. Hennes forbindelse var at hun brukte å passe han da han var liten og bodde ute i byen, fortalte hun.

Niåringen ligger på sykehus og får den oppfølgingen som er nødvendig. Han er langt fra det eneste lille mennesket som har det slik i dette landet og i denne verden. Han er likevel heldig som slipper å ligge syk i et fattig skur. Som slipper å dø der. Her dør det mange barn hver eneste dag, barn som er som han.

Jeg er glad jeg møtte han. Hans arm som søkte rundt halsen min, var en gave. Han er en venn. For livet. Måtte bare livet hans vare ut over hans første ni år.

Linjemenn

2009-08-31T11:09:00.000-07:00

VM i fotball nærmer seg med stormskritt. Det er under 300 dager til det hele braker løs her i Sør-Afrika. Det er en smule skepsis til det mesterskapet blant folk jeg har snakket med. Ikke fordi fotball ikke er artig og heller ikke fordi det vil koste landet for mye penger. Nei, skepsisen er knyttet til det å lage et så stort mesterskap i en utendørsidrett midt på vinteren, og tett opp til den mest regnfylte delen av året.

Forberedelsene er i alle fall i full gang. Den nye stadion på Greenpoint i Cape Town er på det nærmeste klar. Det er også den nye internasjonale flyplassen i byen. Hvordan det ser ut andre steder, vet jeg ikke. Den store uroen for at ting ikke skal være ok, er det i alle fall ikke. Skulle ting stanse opp på grunn av en streik eller to, pøses det bare på med litt ekstra folk. Ledige hender er det nok av. VM er en anledning til jobb for mange. Ikke verst det.

En stor del av motorveien vi daglig kjøre på vei fra Somerset West til Grabouw er under arbeid. Den skal utvides fra to halvannenfelts til firefelt. Og svært mange menn og kvinner er i jobb. De mest synlige av dem er linjemennene. De er sikkert også de dårligst betalte. De står med sine oransje flagg og vifter. Deres jobb er rett og slett å gi meg og de andre bilistene beskjed om at der jobbes. Som om vi ikke ser det. Det kryr av folk. Hvorfor bruke en maskin når 20 mann kan gjøre jobben nesten like raskt, ser omkvedet ut til å være.

For noen dager siden var et arbeidslag i gang på en liten grusvei. De skulle tette noen hull i veien. Hjemme i Norge hadde dette arbeidet enten blitt gjort av en veihøvel i løpet av noen minutter, eller blitt utsatt på grunn av budsjettunderskudd. Her var 16 mann i sving med hver sin spade. Hullene i veien blir tettet, grusveien blir utbedret og folk får en etterlengtet slant i lomma. Det er ellers ikke flust.

Her er det heller ikke slik at de ansatte kan jobbe i sitt tempo, og på sin måte. De er ikke beskyttet av noe ansettelsesvern. Regner det, er det ingen jobb, meg heller ingen betaling. Derfor er det viktig å stå på hele tiden. Og motorveien ser ut til å bli ferdig. Om kort tid kan den asfalteres, og deretter er det bare skilting og merking som gjenstår. Mon tro om de hvite stripene som skal males, blir malt med maskin. I byer og tettsteder håndmales det. Det gjelder å holde folk i arbeid. Det er jo ikke bare et VM i fotball. Det skal også være et VM i sysselsetting.

Så når VM starter og spillerne springer ut på. Glem ikke linjemennene. De som er nødvendig for å vifte offside, og de som var nødvendig for tryggheten til tusenvis av veiarbeidere. Og de som malte linjene på veien.

Folk og hus

2009-08-27T06:22:00.000-07:00

Nylig ble det her i Sør-Afrika avslørt at en høytstående ANC-leder hadde utnyttet stillingen sin på det groveste. Huset han var gitt, hadde han leid ut til en kvinne som arbeidet under han. Betalingen var en høy leie og seksuelle tjenester. Saken vakte berettiget oppsikt, og det var bare så vidt han berget seg og jobben.

Klart det er en parallell til hva som skjer hjemme. Men der er det ikke menn, men kvinner som det jaktes på. Først Haga deretter Helga. Deres synder er heller ikke store. Sakene er parallelle. Jeg håper for guds skyld utfallet ikke blir det samme. Plan- og bygningsloven er viktig, men skrekkelig innfløkt. Og skal vi ha mennesker og ikke roboter som styrer landet, må det være rom for å være menneskelig. Så får vi heller ta det fra sak til sak hvor grensa for det akseptable går. I mitt hode er den overtrådt når stilling og posisjon brukes for særfordeler i samfunnet.

Gaid vite hvor mange i Norge som mangler botillitalse i sine nye hus.

Hus er forresten så mangt. I går var jeg rundt i mange ulike hjem. Som siste hjul på vogna, får jeg som sjåfør lov å være med hjemmesykepleiens team helt inn i folks hjem. Selvsagt får jeg ikke verken ta bilder eller identifisere dem. Alminnelige etiske normer for den slags gjelder her som over resten av verden. I går besøkte jeg både et hjem tilhørende en velstående farget. Ikke bare hadde han flott hus, men han hadde også to heltidsansatte hushjelper. Men sykdommen hadde også rammet der i gården, og oppfølging var nødvendig.

Men det var huset.

Selv om det var velstand, var huset preget av og pyntet med dens amme type pynt som jeg i løpet av gårsdagen så i alle slags hus. Hjemme i Norge vil vi nok trekke på smilebåndet av allslags nips og plastrosetter. Her der det et kulturelt uttrykk for hva som er fint. Og trekker jeg på smilebåndet av det, er det jeg som har et problem. Et annet hus, i et område nok mange vil kalle slum, var det imidlertid en helt annen stil. Alt var velstelt rundt huset, ytterveggene var nymalte og i front var verdens vakreste dør. Håndskåret løvemotiv. Hvordan det så ut bak fasaden i det huset, vet jeg ikke.

Husene her er heller ikke bygd etter norske forskrifter - eller klima. Noe slikt som isolasjon finnes naturligvis ikke. Her er jo en slags sommer hele året. Vinteren er bare skjebnen og kald. Glipper under døra er slett ikke unormalt. Tvert i mot, det er en slags feil som kun øker ventilasjonen. Ja, så vanlig er det at i et hus jeg kom inn i, lå det en slags rar tøybikkje og vokta døra. Jeg måtte spørre eieren av huset hva det var. Hun sparket den vekk og svarte: Den hindrer kulde fra døra.

Tenk om vi hjemme kunne være like tolerante med hverandres små feil og mangler som folk her er med husbyggernes slurvete tilpasninger.

..og alt de har å gjøre

2009-08-24T22:44:00.000-07:00

Blogg 25 august
I dag skal jeg snakke om dyrene i Afrika og alt de har å gjøre. For enten vi vil eller ikke har mange av oss forestillinger om dette kontinentet knyttet til dyr, og svært ofte er det takket være Thorbjørn Egner. På mange måter stemmer også det. Et kontinent så frodig og så grøderikt når solen ikke har svidd alt vekk, gir grunnlag for mange planter og dyr.

Når jeg kjører på jobb, må jeg over et lite fjellpass. Fra bunnen og opp til høyeste punkt på 430 meter er det fem-seks spektakulære kilometer. Høydeforskjellen er 350-400, så der stiger det jevnt. To filer i hver retning, og lastebiler er pålagt å kjøre nedover i 1. gear. På toppen går det også bratt nedover med et par brå u-svinger. Fartsgrensen er der 60, men har innimellom synes tanken at har du råd til bil, har du råd til bot.

Da jeg i går kjørte på jobb for andre gang (jeg ble pålagt planleggingsdag og måtte hjem etter PC'en) suste jeg oppover og nøt en tindrende klar dag. Men på toppen måtte jeg kjøre forbi en krypende bukkie (liten bil med lasteplan) så jeg la meg i høyre fil som man gjør i et land med venstrekjøring. Det var da det holdt på å gå galt. For midt i den første u-svingen satt et brødrepar og spiste helt uforstyret. De satt på midtlinja, og heldigvis for dem. Ellers hadde jeg kjørt på den ene først og den andre etterpå, noe som hadde tatt livet av de to bavianene. For der oppe på toppen bor det en hel koloni. Vanligvis er de i skogen til utpå ettermiddagen. Da tar de seg ned til veien med hele slekta. Fredag telte jeg 14 av dem samlet. Og da var sikkert de eldste bestefedrene igjen i skogen.

Men det er forbudt å mate baboonene, bavianene. Rett og slett fordi de da vil bli pågående og aggressive, noe ingen liker. Det er vel bare i tegnefilmer og hos Thorbjørn Egner at bavianer og apekatter generelt er snille og greie. På mine kanter regnes de som pøbel av første sort. Trafikkultur har de heller ikke.

En annen dyreopplevelse jeg hadde sist lørdag, var mer av den importerte sorten. Noen minutters kjøring fra der jeg bor, er det store vingårder. En del av dem har naturligvis utvidet opplevelsen fra bare vinsmaking og salg til også å omfatte opplevelse av natur, fred ro og noen dyr. Når dette kan kombineres med kjøttproduksjon, er det strålende. Gården jeg snakker om hadde en farm der de hadde en del gnu, samt en stor flokk strutser. Disse stikker ikke hodet i sanden, men legger digre egg som selges for en hundrelapp stykket i tillegg til at de har et magert, smakfullt, rødt kjøtt. Og det var her det eksotiske innslaget ruslet sammen med to av Afrikas dyr.

Et enslig reinsdyr. Hvem som hadde brakt det hit, vet jeg ikke. Kanskje var det julenissen som har funnet ut hvor han kan ha vinterferie midt på sommeren. Men heller ikke det har Egner skrevet om.

Kulturpendling

2009-08-21T22:26:00.000-07:00

Hver ettermiddag kan vi forlate Grabouw og menneskene der, ta bilen å kjøre ned til Somerset West der vi bor. Selv om vi forlater stedet fysisk, tar vi det med oss inn i vår fritid. Ikke rart kanskje, sterke opplevelser, en annen virkelighet og et annet samfunn. Vi er hvite, og tydelig hvite. Det er ikke oss som bestemmer, men alle rundt oss. Hvite, rike og av en annen verden.

Da jeg kom inn i skuret der lille Peter på fire år, begynte han å skrike. Jeg holdt meg i bakgrunnen, jeg er tross alt nederst på rangstigen blant hjelperne. Just the driver. Likevel er jeg mannen, og vel voksen mann. Sånn betraktes jeg. Selvsagt blir jeg presentert og blir sett på med nysgjerrige øyne. Men blikket til lille Peter var ikke nysgjerrig, bare redd. Han klamret seg til mamma, og så redd bort på meg. Og da gråten ikke ville stanse, måtte mamma, midt i undersøkelsen, stanse og ta han på armen. Da kom også forklaringen på hans redsel: Den hvite mannen hadde sikkert en nål som han stakk barn i armen med, og Peter ville ikke ha en nål i sin arm.

En tvillingdel av studiet samfunnsplanlegging er kulturforståelse. Det er vettige mennesker som har tenkt ut at det er to siamesiske tvillingemner. For å kunne ta del et arbeid med samfunnet, må en ha en nødvendig forståelse av hvordan det er bygd opp, og hvilke verdier som finnes. Møtet med Peter fortalte meg noe om hvordan svarte og fargede ser på oss hvite. Men det er kun en bitte liten skalk av virkeligheten. Jeg er fortsatt læregutt i kulturforståelse her i Western Cape.

Hverdagen i Themba Care er en hverdag der mange gjør en formidabel jobb. Foruten det lille sykehuset med sine sju senger, har de en gruppe kvinner, 16-18 i tallet avhengig av om lærlingene tas med. Disse er ute to og to i ulike deler av byen der svarte og fargede bor. Fra de fattige squattercampen, det vi på norsk vil kalle slum, til de mer rike bydelene som eies av byens "rike onkel", kraftselskapet. Den som får jobb der, er berget både med gratis hus og fri strøm livet ut. Men også dit når tuberkulosen så vel som HIV. Behovet for hjelp er størst der fattigdommen er dypest. Mange har jobb kun i eplesesongen; under innhøstingen. Da trengs alle de ledige hender som finnes. Resten av året gjør det hva som helst for å skaffe noen skillinger. Penger til behandling finnes ikke. Ofte heller ikke penger til mat. Og selv om medisin er gratis, er mat en nødvendig forutsetning for at medisinen skal virke.

Ikke rart kvinnen midt i 40-årene var flau og fortvilt da det ble oppdaget at hun ikke hadde tatt medisinen sin. Hun ble formanet på det mest instendligste om at det kunne koste henne livet om hun ikke fulgte medsineringsplanen, inntil hun innrømmet at: Jeg vet dette, men jeg har ikke mat, så da kan jeg heller ikke ta tablettene.

Jeg får mange tanker i hodet når jeg en time senere på motorveien suser i audien ned fra Grabow og hjem for å spise middag. En tur på 20 minutter, men en reise i kulturforståelse.

Også en verden

2009-08-19T12:28:00.001-07:00

19 august
Etter et par dager i felt, har verden endret seg for meg. Visst hadde jeg kunnskap om at noen mennesker lever under ekstremt dårlige forhold, er sjuke og uten noen ressurser. Visst har jeg lest, sett bilder, både levende og stille av slike forhold, men aldri før har jeg stått midt oppe i det slik som nå. At det midt i håpløsheten, i fattigdommen og i den ekstreme gråheten finnes både glede, liv, smil, vilje og mye humor gjør det lettere å ta innover seg.

Etter et par uker der jobben har vært å orientere seg i tilværelsen, bli ny landsmann (ikke en enkel jobb, selv for en rik hvit mann nordfra) møte folk i hele Thembalitsha-systemet og ikke minst finne ut hvor det er best å la oss jobbe. Min praktiske hverdag er i den første tiden å være sjåfør i Grabouw (eplehovedstaden i Sør-Afrika), og verdens mest tub-infiserte sted.

"Her dør ikke folk av AIDS, men av tuberkulose!" var beskjeden som møtte meg første dagen på Themba Care. Det er et minisykehus med sju senger. Byens eneste døgntilbud for dem som er syke. Det nærmeste sykehuset ellers er 25 kilometer unna, for langt for dem som er avhengig av familiekontakt og står uten penger. Derfor funker Themba Care svært bra.

Pasienter kommer, får være her to uker og sendes hjem til sin håpløshet. Men vent litt: Helt håpløst er det ikke. Hele 750 pasienter har på fire fem år vært innom. De blir alle fulgt opp av en flott gjeng kvinner som hver dag drar ut, banker på dører, teller piller, måler blodtrykk, tar puls og temp. De passer på at de tuberuløse tar sin medisin, at hiv-pasientene følges opp og at det bygges et nettverk rundt ungene deres i tilfelle de dør. Alt dette gjør de med ekstrem tålmodighet og sosial innsikt, med faglig kunnskap og med en positiv innstilling til livet.

Det er disse jeg kjører rundt. To og to; blir med dem ut i bydelsene Iraq, Water Werk, Pineview North og de andre stedene. Jeg er han som holder i rattet, men bare til bilen er parkert, ofte med en løshund og en kaklende høne som parkeringsvakt. Da overtar kvinnene med mørk blå jakker, varm genser og tynne pums på bena styringa. Jeg blir med inn i bydelene som er bygd opp med enkle trestokker, pallebord, blikkplater, og innvendig er dekket med papp, ofte pyntet med reklame. Alle har den samme type parafinkokeapparat, og uten avtrekk er det nok kullos oppunder taket, og jeg takker min skaper for at hyttene ikke er tettere enn de er.

Kreativiteten er stor, gjestfriheten åpenbar. Jeg blir ønsket velkommen, selv om enkelte av ungene ser en hvit voksen mann og begynner å skrike. "De tror du skal stikke dem med nål i armen", ler mødrene til meg. Glass og kopper er nyvasket, kokekar skinner, og den gamle bilstolen i hjørnet blir bydd den mannlige gjesten.

Stoltheten over å skulle ha det renest mulig er stor stor, spesielt hos kvinnene. Men hver gang jeg har sett en teppebylt innerst i en krok, har det gitt en støkk i meg. ¬"Babyen er bare en uke gammel", ble jeg fortalt i går. I dag var det en baby som bare var tre dager som ga meg et støkk. Jeg måtte bort å kikke. Lyset i hytta kom fra døra. Det finnes verken vindu eller luker - langt mindre elektrisk lys. Og der ligger enda en nyfødt fattig baby, og jeg lurer hva det skal bli av den.

Reklameplakater av en viss størrelse er tydeligvis ettertraktet. De er jo dessuten fargerike i papp- og sotfargete omgivelser. I dag var det det en som hadde i sin kjøkkenavdeling tre hyller der alt huset eide var plassert. Som hylleunderlag var det reklameplast fra Knorr. Du vet suppeprodusenten. På gulvet sto en kjele med polentagrøt og kokte. Fra hver hylle lyste det samme budskapet: Knorr makes every meal a story.

Suppeposer blir etter dette aldri det samme.

Semesterstart

2009-08-17T11:09:00.000-07:00

I dag starter semesteret på universitetet og skoler der hjemme. Vi jobber med å finne en nettløsning som virker. Og som alltid; ting skjer i afrikatempo. Lite haster, tiden kommer. For en angstbitersk middelaldrende mann fra den nordlige halvkule er en slik holdning stressende om en ikke finner andre løsninger. Det ser ut til at det blir en mobilløsning med simkort og en rand pr megabit. Det betyr at opp- og nedlastning av større datamengder vil skje via organisasjonens nett. Ingen dårlig løsning det heller. Jeg kjenner at jeg er spent på hvordan jobben med ex phil da vil foregå. Hvor stor kapasitet som er nødvendig for å følge forelesninger fx.

Likevel har det afrikanske tempo, innstillingen til tid sine svært gode sider. I trafikken er det alltid plass til deg. Få står på retten sin. Skulle tro hele befolkningen kollektivt er oppdratt med et norsk kjøreskoleideal i bunnen: "I trafikken har du ingen retter, bare plikter". Også det må en angstbitersk middelaldrende mann med tromsøtrafikk i ryggmargen venne seg til. Jeg prøver så godt jeg kan, men innrømmer rødmende her jeg sitter at jeg nok tråkler for mye i køer, og tråkker hardere på gassen enn jeg behøver. Til stadighet forundres jeg over at bilister som venter på grønt lys blir sittende å drømme seg bort til det røde lyset faretruende nærmer seg. Vi som er oppdratt med TV-reportasjer fra fjerne land tror kanskje at det da oppstår en kakofoni av bilhorn, men nei. Ingen maser, ingen stresser, ingen tuter. Det kommer jo alltids et nytt grønt lys.

Avhengighet av bil er total for en hvit tilflytter til Sør-Afrika. Minibusser, sånne hvite med 10 seter og plass for 18, finnes over alt. Men det er liksom ikke for oss. Ingen hindrer oss i å bruke dem. Tog går det også hver time til fra Somerset West til Cape Town. Få hvite bruker dem også, selv om de er trygge nok, i alle fall på dagtid. Nei, en er henvist til egen bil. Særlig miljøvennlig er det ikke, men konfortabelt er det. Dessuten bidrar det til å opprettholde en rekke arbeidsplasser på gater og streder. Parkometer finnes ikke. Hvorfor la en masking gjøre jobben som kan gi levebrød for en eller tre mann? Og ikke noe parkometer i verden passer på bilen din og ønsker deg god weekend. Bare det i seg selv er verd en skilling ekstra.

Det er også det vanlige.

Omvent årstid

2009-08-17T11:02:00.001-07:00

Det er underlig å være i et land der vinteren er varmere enn vår sommer, men der kulda likevel kjennes påtrengende. Her i Somerset West (33gr 55 S) har vi dager med 24 grader og strålende sol avløst av regn og vind med 6-7 grader i bunnen. Og når taket lekker tre steder, og klesvask henger ute for tredje tørk, ja da føles den egentlige sommeren langt unna, enda de sier det bare er tre-fire uker til vår og fem seks uker til sommersesongen starter.

Norske nyheter synes fjernt herfra. Rent bortsett fra det globale temaet svineinfluensa. I et land der hver femte innbygger er rammet av HIV utgjør en slik pandemi strørre trussel enn i vårt vestlige land. HIV-smittede har nedsatt imunforsvar og en influensa sies å svekke almenntilstanden ytterligere. Dette har foreløpig ikke kostet mange mennesker livet, men det er en reell frykt for høye dødstall. Men også her demper myndighetene angsten og ber oss alle besinne oss. Planen om å stenge halvannet tusen skoler i området rundt Cape Town, for å være på den sikre siden, ble stanset.

De Sør-Afrikanske myndighetene gjør forøvrig mye for å forebygge og forhindre. Da jeg var her for ti år siden, var HIV og AIDS knapt et tema. I alle fall ikke et tema myndighetene tok på alvor. Nå er det alltid til stede. I alle sammenhenger der det er snakk om helse, tas det med. På radio og i TV er det samtaleprogram der dette alltid tas med. Så spørs det da om det hjelper. Spredning av denne sykdommen handler ikke bare seksualitet og mangel på beskyttelse. Det handler enda mer om en nedfelt kultur og holdning til andre mennesker og i særlig grad til hvordan menn behandler kvinner. I tillegg handler det om mobilitet i befolkningen.

Sett fra en nordeuropers ståsted er alle alltid på vandring. Og det over store avstander. Midt i et veikryss i ingenmannsland sitter gjerne en familie i veikanten. Jeg har ikke spurt om hva de venter på, eller om de venter i det hele tatt. De verdiger oss i fine biler knapt et blikk. Jeg tror de ville funnet det underlig å få et spørsmål om det. Jeg tror jeg skal bruke litt tid på å finne ut hvorfor det alltid sitter noen i disse avsides veikryssene. Det er som når vi hjemme har kjørt lange strekninger uten hus og plutselig ser en eldre dame vandre langs veien med en bærepose fylt med varer. Vi spør oss: Hvor i guds navn har hun handlet, og hvor i alle verden bor hun.

Et globalt spørsmål.

Somerset West 14 august

Første rapport fra Sør-Afrika

2009-08-10T03:01:00.000-07:00

10 august

Jeg kjenner kulturforskjellen blir vanskelig å akseptere. En drøy uke etter ankomst oppleves den svært tilstedeværende både i hverdag og i alle slags sosiale sammenhenger. Apartheid ble avskaffet for 15 år siden. At det fortsatt er forskjell, forundrer ikke det minste. Det underlige er ikke at det er rase som utgjør forskjellen, men de sosiale forskjellene.

Fra å være oppdratt i hjem å skole med at alle er vi like, er Sør-Afrika et samfunn der det er viktig at noen er likere enn andre. Det er motoren som driver det hele rundt. For oss betyr det en hushjelp som tar 120 rand om dagen, cash, noe slikt som 100 kroner. Pauline heter hun og skal komme hver fredag. Hun er 27 år og har to barn, ni og to år. Mon tro om hun blir feiret i dag på den kombinerte kvinne og morsdagen. For det har Sør-Afrika. Det er til og med en offisiell fridag.

I en matbutikk i den lille byen Franschoek sto en hvit kvinne fra øvre middelklasse. Visakortet hennes virket ikke, og den fargede kvinnelige ekspeditøren kunne bare beklage. Kvinnen ropte da på en mannlig medarbeider med synlig høyere rang. For slikt er synlig, både i uniformering og holdning. Hun ba da den mannlige medarbeideren om å finne en maskin der kortet hennes virket. Han aksepterte dette uten videre, og gikk avsted. Et knapt minutt senere kom han tilbake, mumlet noe, hvorpå den hvite kvinnen ble enda mer rasende. Kortet hennes var tydelig avvist. Her var det ingen ydmykhet for at feilen kanskje kunne ligge på hennes side. Bare måten hun i utgangspunktet delte ut ordre på fortalte meg at samfunnet fortsatt er preget av en indre og sosial apartheid mange i vårt eget samfunn hadde hatt godt av å oppleve. Kanskje hadde de sett sin egen plass et annet sted enn de gjør.

Det er midtvinters. I denne delen av verden bygges ikke husene for å holde kulda ute, men for å holde varmen på avstand. Det merker vi. Her er huskaldt så det rekker. Vi må straks kjøpe mer strøm. Det handles naturligvis på 7-eleven rett utenfor gjerdet. Og der er den andre store forskjellen: Vi hvite middelklassemennesker bor tryggest i reservat. Vi må ha et kort for å komme forbi den første sikkerhetskontrollen, og en fjernkontroll for å komme innenfor gjerdet til vårt byggefelt, Herritage Mews. De første dagene manglet vi et slik kort, og måtte derfor omstendig registreres ut og inn hver gang vi skulle noe sted med leiebilen; for her er det ikke snakk om å gå. Nei, her kjører man.

Så i dag skal vi gjøre et alvorlig forsøk på å finne et sted r vi kan bevege oss per fot. Det hadde vært godt å gå andre steder enn på evige kjøpesentres blankpolerte marmorgulv og forundres over hvordan det går an for den fattige befolkningen å leve for 120 rand om dagen.